Det er mange mennesker som verken vil høre eller tro noe om Guds hellighet og vrede. De mener å ha en bedre Gud enn som så!
Men når et menneske blir dømt og overbevist i sin samvittighet om sin store synd og sitt dype hjerteforderv, da lærer det ikke bare å tro, men også å fornemme Guds vrede på den måte vi falne mennesker kan fornemme den i hans skjulthet.
Når man leser Det gamle testamentet, og især loven, de forbannelser, trusler, straffeord og dommer som Gud har felt over synden og synderen (se f.eks. 5Mos 27:15-26; 28:15f ), og det går oss for alvor til hjertet hva det egentlig er Gud sier her, nemlig at vi er aldeles fordømt og forbannet både i tiden og evigheten hvis vi ikke er syndfri, da skal det sannelig være et overfladisk og lettsindig, ja, utrolig frekt menneske som tror at Gud ikke mener slikt. Den frekkhet må Gud ofte se her i verden. Men de som tar seg Guds sannhet og sannferdighet til hjertet, de forstår både at Gud mener disse forbannelser og trusler, og at han ikke i fjerneste måte noensinne har opphevet eller tilbakekalt disse harde dommer over oss. For Gud er ikke som et menneske som snakker over seg – og derfor i neste øyeblikk går fra alt det han har sagt.
Gud er evig hellighet: derfor bare forbannelse og dom og vrede mot synden og hver en synder. Gud er evig sannhet: derfor står og holder og blir han ved sin hellighet, slik at det ikke finnes noen omgåelse av hva han har sagt. Har Gud sagt noe, så må det skje, så må det stå fast, så er det urokkelig og ugjenkallelig ( Jer 25:27f ).
Derfor må også synden og synderen straffes og forbannes, dømmes og fordømmes. For med Guds hat til synd er ingen forandring eller tilbakekallelse mulig.
Det har seg derfor på en egen måte med syndens soning: det fordervede og selvkloke mennesket tror det har sagt noe meget godt, når det sier at det kan ikke finnes noen forsoning i Gud, for Gud er evig uforanderlig og kan derfor ikke omskiftes fra vrede til nåde. Disse mennesker taler som stærblinde tåper. Det er jo nettopp fordi Gud er uforanderlig at soning og forsoning er nødvendig! For dersom Guds uforanderlige vrede ikke ble sonet, da kunne ingen av disse hovmodige fornuftsdyrkere stå et minutt for Gud, men Guds vrede ville slynge dem som agner hen i fortapelsen, for at de til gagns skulle få kjenne hvor stor frelseskraft det er i deres tomme og innbilske fornuft.
Guds hellighet hater og fordømmer all synd. I den sak finnes det ingen forandring eller omskiftelse i Gud. Det skal de vantro bare altfor godt komme til å merke når vredens ild fortærer og piner dem (Matt 23:33). For syndens straff er døden og en evig fortapelse. Og ikke skal vi tro at Guds hellighet og sannhet fritar oss for straffen. Gud er ingen narr. Det står fast, evig og uomstøtelig for Gud: Synden og synderen skal ha sin straff.
Guds vesen er slik: det støter synden fra seg. Den er hans vesen fremmed. Og han vil hevne og gjengjelde den (se 2 Mos 20:5f; 4 Mos 14:18; 5 Mos 32:35; Jes 65:6f; Jer 16:18; 51:56). For all synd er synd mot Gud: ulydighet, opprør, bespottelse, selvforgudelse og selvherlighet. Og det vil han ingenlunde tåle eller unnskylde, men hevne og straffe (1 Tess 4:6; 2 Tess 1:8; Rom 12:19; Heb 10:30f ).
Hvis du spør meg: Ja, men hvorfor er det slik, så meningsløst grusomt? – så svarer jeg deg: Jeg vet ikke. Jeg har ikke kunnet utgrunne Guds vesen, og derfor kan jeg heller ikke nærmere forklare dette. Men jeg vet at så er det av to grunner: Jeg har erkjent at min synd er slik at den gjør meg aldeles fortvilet på Gud – og jeg har funnet at Guds ord alltid har rett og slår til, hvorfor jeg ikke er det ringeste i tvil om at denne vredens gru, fortapelsens forferdelse og Guds hevns og gjengjeldelses rett skal nå hver eneste menneskesjel på en eller annen måte. For Guds lov må oppfylles. Har Gud sagt noe, så skal det visselig skje, hva enn vi farer med av vantro og dårlighet (Matt 5:18).
Har Gud i loven sagt at han vil hevne, gjengjelde, straffe og forbanne synden og synderen, så må hans hellighet skje rett og fyllest.
Og Guds vrede kan ikke sones på annen måte enn at loven oppfylles, dvs. at synden straffes og synderen bærer og utstår straffen. Og nettopp i det består soning for synd og skyld, at straffen utstås, og at forholdet således gjenopprettes ved at forbryteren gjør sin forbrytelse god igjen.
Forsoningen som Guds kjærlighets verk
«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne.» Nettopp dette gjorde Jesus: han sonet Guds vredes dom og utsto syndens straff. Han gjorde det som din og min stedfortreder, yppersteprest og lam.
Jesaja har profetert følgende underlige ord om at Gud i sin store kjærlighet så til den falne, fordervede slekt og sendte gjenløseren, så gjenløsningen, soningen og forsoningen er Herrens verk ( Jes 59:15f ): Etter først å ha skildret den falne, fortapte tilstand i verden (v. 3-14) skriver han:
«Herren så det, og det var ondt i hans øyne at det ikke var noen rett. Han så at ingen trådte fram, og han undret seg over at ingen førte hans sak. Da hjalp hans arm ham, og hans rettferdighet støttet ham. Han kledde seg i rettferdighet som en brynje, og frelsens hjelm satte han på sitt hode. Han kledde seg i hevnens klær og svøpte seg i nidkjærhet som i en kappe […] Det skal komme en gjenløser for Sion og for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob, sier Herren.»
Å dyp av kjærlighet og barmhjertighet hos Gud, som blir så langt mektigere enn hellighet og vrede! Helligheten må hate og fordømme synden. Den må derfor gjøre synden så mektig i kraft og virkning at et eneste menneskes, Adams, eneste overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker. (1 Mos 3:17; Rom 5:17).
Se, der (hvor helligheten må hate og fordømme), der må kjærligheten elske og bli sterkere enn helligheten, og gjøre et eneste menneskes, Jesu lydighetsgjerning så mektig i kraft og virkning at den skulle bli til frelse og gjenopprettelse for alle mennesker! (Rom 5:18) Hvor synden og vreden ble stor, der ble nåden og kjærligheten enda meget større (Rom 5:20).
Men slik er det: Har Guds hellighet makt og kraft til å fordømme alle mennesker, så kan likevel hans kjærlighet frelse alle mennesker!
Å dyp av kjærlighet hos Gud, at han er så uendelig oppfinnsom at han finner en slik vei til å fyllestgjøre hellighetens vrede, så at synden kan skilles fra synderen og få sin dom, hevn og straff på en stedfortreder, – og at synderen slik kan spares for vredens ild.
Å dyp av kjærlighet hos Gud, ikke bare å finne utvei for de fortapte, men der ingen ville være stedfortreder, der selv å bli den gjenløser som stedfortredende ble rammet av vredens dom: at Gud blir selv det mennesket som setter seg stedfortredende i synderens sted.
Derfor kan vi heller ikke undre oss over at Guds hellighet er evig tilfreds med at et enkelt, eneste menneske dør for hele slekten, for alle mennesker, at her den enes uskyld og rettferdighet fyllestgjør for alles skyld og urettferdighet.
For var det bare et alminnelig fortapt menneske som var stedfortreder, så skulle helligheten aldri ha vært tilfreds. For en synder, en fortapt duger ikke til stedfortreder, for han ville, om han enn døde hver eneste dag, aldri kunne dø for andres skyld, men ville alltid bare måtte dø for sin egen synds skyld.
Men når Gud selv, i sin kjærlighet blir et menneske, og byr helligheten hva helligheten krever, da, ja da må helligheten være tilfreds. For alene Gud kan tilfredsstille Gud.
Å dyp av kjærlighet og barmhjertighet hos Gud, at han fyllestgjør sin egen hellighet og likevel ordner det slik at denne fyllestgjørende kan kalles et menneskets verk. For Gud ble menneske i sin kjærlighet!
Så er det da sant også om Gud at kjærligheten oppfyller hellighets lov (Rom 13:10). Og derfor er offeret antatt i himmelen, fordi her er straffen båret, her er syndeskylden betalt, her er brøden sonet, slik som Guds ord sier om Jesus:
«Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» ( Jes 53:5).
At vi har skyld for Gud og er skyldige, det vil si at vi er verdige til straff. Skyldighet og straffverdighet er alle vegne det samme. Men her har kjærligheten båret straffen.
Å dyp av kjærlighet hos Gud, at han gir den forpinte samvittighet denne forsikring at straffen er båret! For om Gud skulle ha gjort som de falske trøstere og ha sagt: «Fred, fred, fred, der er ingen vrede» – hvordan kunne da samvittigheten være trøstet? Den måtte jo finne Gud usann! For samvittighetens urokkelige vitnesbyrd er at vi er skyldige og til fulle fortjener straff, ja, at Gud nettopp er rettferdig når han straffer synd.
Men nå tar Gud nådens hensyn til samvittighetens trøst, og forsikrer og sier: Hør nå, min sjel. Du skal ikke gjøre vold på deg selv. Det er rett og sant når også du holder på at straffen må bæres. Men nå er den båret, og du skal i all evighet ikke tro at Gud straffer to ganger. Han vil aldri straffe din synd mer, for den er straffet på Jesus, din stedfortreder.
Det eneste han nå kan straffe, er at du ikke tror på ham; for ved vantro setter du deg utenfor Guds kjærlighet – og da er det bare helligheten som står tilbake for å fortære deg (Heb 10:27).
Slik kjemper helligheten og kjærligheten om synderen, og kjærligheten oppfyller og fyllestgjør helligheten, så den kan erverve, kjøpe og eie synderen som sin. For ved Guds kjærlighet er vi kjøpt til Gud med Lammets blod (Åp 5: 9; 1 Pet 1:18f ). Likevel, skal kjærligheten gå over helligheten, da er det bare fordi kjærligheten er sann. For så forskjellige og motstridende som hellighet og kjærlighet, vrede og nåde er, så forbindes og forenes og forlikes de ved sannhet.
Fordi Guds kjærlighet er sann i seg selv, derfor kan den i sannhet tilfredsstille og fyllestgjøre hans egen hellighet. Og fordi helligheten er sann, derfor kan den la seg tilfredsstille og fyllestgjøre av kjærligheten.
Fra boken Forsonet med Gud