Når vi nå i ånden står ved Golgatas kors og ser de hundretalls plager han led på sjel og legeme, og så spør: Hva var det egentlig som skjedde der ute i de tre mørke timene? Da må vi først være klar over at det ikke var et ulykkestilfelle, det var verken noen ulykke eller noe tilfelle. Det ordet finnes overhodet ikke i Guds ordbok. Det var Guds bestemte råd til menneskeslektens frelse som her ble fullbyrdet. Dette fremhever apostlene igjen og igjen (Apg 2:23; 4:28 osv.).
Det var den nye pakts store forsoningsdag. Om den gamle paktens forsoningsdag leser vi i 3 Mos 16. På den tiende dagen i måneden Tisri (oktober) ble denne festen, «Jom kippur», feiret. Ypperstepresten tok en bukk, la begge hendene på den idet han bekjente folkets synder, og deretter ble bukken med folkets synder ført ut i ørkenen og overgitt til djevelen, Asasel, syndens opphav. «Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken» (3 Mos 16:22).
Dernest tok han en annen bukk, en kalv eller et lam, slaktet det og bar det varme blodet inn i templets aller helligste. På dette stedet kom bare ypperstepresten, og bare denne ene gangen om året. Så stenket han blodet syv ganger bort på nådestolen eller forsoningsdekket, dvs. lokket på paktens ark, det kjerubene skygget over med sine vinger. Og i blodet var den rensende og forsonende kraften (3 Mos 17:11). «Uten blodsutgytelse skjer det ikke forlatelse» (Heb 9:22). Men det var nettopp forsoningsdagens store gave:
For på denne dag skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder. (3 Mos 16:30)
På alle områder er det en organisk forbindelse mellom den gamle og den nye pakten, for den gamle er forbildet, skyggen, av det som skulle komme. Slik blir også denne forbilledlige skikken i den nye pakts virkelighet fullkommen. «For da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han (…) ikke med blod av bukker eller kalver, men med sitt eget blod inn i helligdommen én gang for alle og fant en evig forløsning» (Heb 9:11-12).
Og Jesus er i den nye pakts forsoningsdag på én gang både syndebukken, offerlammet og ypperstepresten. Han var syndebukken, som «bar våre synder på sitt legeme opp på treet» (1 Pet 2:24), og som ble støtt ut fra folket. «Derfor led Jesus også utenfor porten, for at han kunne hellige folket ved sitt eget blod» (Heb 13:12).
Han var det sanne offerlammet som bar skammen ved korset. Det første offeret på jord som omtales, og som Gud så med velbehag på, var et lam, Abels offer (1 Mos 4:4). Han ble slaktet for med sitt blod å utslette alle våre synder. Paulus sier:
For også vårt påskelam er slaktet, Kristus. (1 Kor 5:7)
Og Peter sier:
Dere er kjøpt fri med Kristi dyrebare blod som et feilfritt og lyteløst lam. (1 Pet 1:19)
Og enda sterkere maler Paulus for oss forsoningsdagens offerhemmelighet i sitt kraftige, nesten drastiske språk:
Kristus ga seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud. (Ef 5:2)
Han var den sanne ypperstepresten, som i disse tre mørke timene gikk inn én gang for alle i det aller helligste med sitt eget hellige og uskyldige blod. Liksom forhenget skjulte det aller helligste for alle andre blikk, slik skjulte Jesus seg i Golgatas tette mørke og gikk alene inn for Guds ansikt, for der å fullbyrde det store offeret og tilveiebringe den evige forsoningen. Og derfor har vi nå «i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen» (Heb 10:19).
Nå vet jeg vel at det er mange i vår tid som ikke tror på denne forsoningens hemmelighet, og som ikke en gang kan tåle at vi andre gjør det. Jeg taler ikke her om vantro mennesker, men om mennesker som kaller seg med kristennavn. De kan ikke tåle denne «blodteologien», som en prest en gang sa til meg, og vil intet høre om denne «blodtørstige Gud», som mottar sin egen Sønns blod som et slaktoffer med en velbehagelig lukt.
Vel vet jeg at det lyder hardt. Og det kan gripe også i min sjel når jeg tenker på at det står enda skarpere at «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, ved at han ble en forbannelse for oss. For det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre» (Gal 3:13).
Det er en iskald klang i dette ordet: Å tenke seg at han, som selv var velsignelsens fylde, ble «en forbannelse for oss!»
Men hvor vanskelig det enn er å forstå dette, eller bare å tenke seg inn i det, så må vi likevel si med Luther: «Teksten er veldig for meg!» Ordet står der i all sin majestet, og vi får la det stå. Og vi må la det stå, også for vår egen tros skyld, fordi det er det eneste vi har å bygge på. Vi kan ikke sage den grenen over som vi selv sitter på, eller la menneskenes kritikk slå vårt eneste våpen ut av hendene på oss. Vi må vokte oss, så vi ikke kommer til å gå i rette med Gud eller skalte og valte med hans ord. «Hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver?» (Rom 11:34).
«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1 Kor 1:18). Vi vil fortsette å forkynne Kristus korsfestet som det eneste vi vet til frelse (1 Kor 2:2), selv om det er en forargelse for jødene og en dårskap for hedningene. Vi holder fast ved den troen at Jesus med sitt blod på korset har gjort opp for synden ved sin stedfortredende lidelse og død. «For du har gledet meg, Herre, ved ditt verk! … Hvor store dine gjerninger er, Herre. Overmåte dype er dine tanker!» (Sal 92:6). (…)
Så er det andre som sier: Jesus var ikke forlatt av Gud. Han følte seg bare forlatt. Og, sier man, hvem har det verst, den som er sinnssyk eller den som fullt og fast tror at han er det?
Men også denne tanken må vi avvise. For selv om den ikke er så formastelig som den som går i rette med Gud og kaller ham «en blodtørstig Molok», så er den ikke mindre farlig. For den tar ganske enkelt forsoningens klippegrunn bort fra oss.
«Han hadde tatt verdens synd på seg, og nå skulle han bære byrden av verdens straff, så forlot Gud ham, ti det er alvor med Guds straff over synden», sier Johs. Gøtzsche.
Luther sa:
Vi har ingen malt synd, og vi har heller ingen malt Frelser.
Nei, Gud være lovet, likeså visst som min synd er en bitter realitet, likeså visst var det en hel og full virkelighet at Jesus for meg gikk inn under gudsforlatthetens mørke. Det var min syndeskyld han bar, og det var for den han ble en forbannelse, ja, var i helvete, der hvor Gud ikke er, for at jeg, når jeg tror på ham, ikke skal fortapes, men være viss på at der er betalt og sonet for meg.
Det er godt når vi «har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet» (Gal 3:1). Men det som skjedde på Golgata, var sannelig intet maleri, ingen forestilling, slik at Jesus bare skulle ha forestilt seg å være forlatt av Gud. Det må stå likeså fast, når han selv sier det, som det står fast at han er oppreist fra de døde på den tredje dagen. Står det ikke fast, så har jeg ingen klippegrunn å bygge på. Men står det fast at han ble rammet av Guds vrede for oss, «så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8:1).
Jeg føler meg, skjønt strid med brødre i Herren er en pine for meg, tvunget til å ta skarp avstand fra de såkalte «moderne tanker» som i den senere tid er framkommet også her hjemme om forsoningen i Kristus. Det gjelder vår kristne lære, og ikke et eller annet dogmatisk lærepunkt.Men det lurer også en fare for sjelen, for alle dem som hyller «den subjektive forsoning», «den etiske» eller hva den nå kalles. Det er alt sammen bare et nytt forsøk fra djevelen på å rive sjelen ut av Frelserens hånd og svekke Kristi blods og korsets kraft.Og derfor kan vi ikke nøye oss med defensiven: Å holde den gamle ortodokse oppfatnings skanse. Vi synger nok: «Hold blott skansen, se, jeg kommer!» Men Jesus har aldri befalt oss å holde noen skanse. Han har befalt oss å gå ut og erobre verden. Jesu ånd er offensivens ånd.
Vi må derfor rette et bestemt angrep på dem som forvrenger og svekker ordet om Jesu stedfortredende lidelse og død og nekter at han bar Guds vrede for oss. Jeg anklager dem, hvem de så enn er, for utilbørlig tale om vår opphøyde, velsignede Herre og Mester. Jeg anklager dem for å sette en plett på Jesus, for å dra ham ned med alle sine selvlagde fortolkninger. Det er ikke Guds menighets elskede Frelser de skildrer for oss. Vi kjenner ham ikke igjen etter Guds ords bilde.
Hvis han ikke skulle knuses for våre overtredelser, ikke bære straffen for oss, og ikke rammes av Guds flammende vrede, hvorfor skulle han da lide av denne meningsløse angst og redsel? Hvorfor disse ropene, disse tårene, denne dødsangsten i Getsemane hage, og hvorfor dette skriket ut av mørket på Golgata? Nei, slik kjenner jeg ham ikke igjen, min sterke, mandige Frelser, som aldri skalv, verken for de brusende bølgene på sjøen eller for fariseernes raseri. Men her, hvilken ynkelighet!
Og hvorfor? Bare fordi han skulle lide en alminnelig død? Og han, som til og med visste og ofte hadde forutsagt: «Men på den tredje dagen skal jeg stå opp», og: «Jeg går til min Fader!» Nei, da må jeg si at Stefanus har klart seg ikke så lite bedre, og alle martyrene som sang midt i døden! Men nei, og atter nei! Han begynte å skjelve og lide angst, fordi mørket, atskillelsen fra Gud, la seg over ham der inne i hagen. Syndeberget kom inn over ham og knuget ham til jorden, og han skrek i gudsforlatthetens pine på Golgatas kors, fordi han virkelig var, som han sa, forlatt av Gud. Hans dype skrik gjaldt ikke hans legemlige smerter, ikke de stikkende tornene om hans panne, men hans sjel, som vansmektet i gudsforlattheten og tørstet etter den levende Gud.
Se, det står der, og slik kan jeg forstå ham og elske ham og tilbe ham. Aldri har noen lidt det han led, og han led det for oss. Derfor så Stefanus himmelen åpen, og derfor sang martyrene i døden. Det har våre fedre, Luther og alle de andre troskjemper bygd på og levd i, det er de døde på, og det er de blitt salige ved. Ennå har det ordet om Jesu død og blod «så sterk en tone» iblant oss, og «det ord de skal vel la stå og ingen takk de høster» . Her kan Guds menighet ikke vike en tomme, for vi synger med Paul Gerhardt:
Den grunn hvorpå jeg bygger, er Kristus og hans død,
i Kristi korses skygger forsvinner all min nød.
Jeg sier altså ikke at du skal kunne se til bunns i det som skjedde på Golgata, heller ikke at du skal kunne forstå korsets gåte, eller hvorfor Gud nettopp nå har valgt denne forsoningens hemmelighet med det syndsforlatende blodet og den stedfortredende lidelsen. Men du skal se på Golgata med troens øye, se på Jesus, som han henger der i sin lidelse, se at dette led han – «for din skyld».
Det er i virkeligheten disse tre små ordene det kommer an på, for ved dette blir korsets, forargelsens gåte, løst. (…)
Spurgeon sa da han lå på det siste:
«Kristus døde for meg. Det er nok for meg å dø på! ‘Intet annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet’ (1 Kor 2:2).»
Fra boken Guds lam
Illustrasjonsbilde: «Jesus crucified on Golgatha» malt av Jan van’t Hoff, gospelimages.com