«Du skal bli som Gud,» sa slangen til Eva i hagen. Ved å gjøre det prøvde han å drastisk redusere avstanden mellom mennesket og Gud. Og med dette prosjektet har han jobbet intensivt frem til i dag. Mer om det senere.
Men først gjorde han en ting til – han fjernet gudsfrykten fra Evas hjerte. Så lenge hun trodde på Herrens forbud mot å spise av frukten fra kunnskapens tre, og derfor fryktet dødstrusselen, kom fristeren ingen vei med henne. Derfor viftet fristeren bort både forbudet og trusselen med en løgn: «Du skal visselig ikke dø!» Eva trodde på løgnen og hadde nå frimodighet til å sette seg over Guds veldig klare befaling. Dermed var fallet, med alle dets forferdelige konsekvenser, et faktum.
Og slik har det fortsatt. Djevelen jobber veldig aktivt for å drepe sann gudsfrykt. Her er kampen om Guds Ord alltid i sentrum. «Har Gud virkelig sagt…» Men også ved å høyst bevisst og snikende redusere avstanden mellom Gud og menneske.
På den ene siden, ved å opphøye mennesket – vil dere bli som Gud: dere kan selv bestemme hva som er rimelig å tro på i Bibelen … er det rimelig at Guds barn skal frykte Herren… Det burde i stedet handle om en slags respekt eller ærbødighet … Og når det gjelder syndsbekjennelsen, er det vel nesten for sterke ord i Olaus Peters formulering om at man er verdig til evig fortapelse, verdig å bli forkastet fra Guds ansikt… Mer passende er det da å snakke om å ha del i verdens bortvendthet fra Gud.
Og på den annen side å senke Gud – han skal bli som oss: kanskje først og fremst ved at hans hellighet forties, tilsløres eller «slås ut» med hans kjærlighet og nåde i forkynnelse og undervisning. På denne måten krymper avstanden mellom oss og Gud. (Ikke i virkeligheten, verken vi eller Satan kan endre det en tomme, men i vår erfaring og hvordan vi oppfatter Gud og oss selv).
Hvilke følger får dette? Katastrofale følger.
* Vår tro og tilbedelse vil gli over i avgudsdyrkelse fordi Bibelens Gud ikke får lov til å åpenbare seg for oss, men vi tyr til det bildet vi har skapt av Gud.
* Evighetsalvoret forsvinner. Det kan nevnes på av og til, men det preger ikke lenger forkynnelse og tro. Forkynnelsen trekker ikke lenger skillelinjen mellom troende og ikke-troende. Alle tilhørere blir behandlet som troende.
* Synden vil bli oppfattet som stadig mer ufarlig. Både dette og hint kan gå over uten at samvittigheten din forteller deg det. Gud er nådig, våre gjerninger teller ikke og man må vokte seg for loviskheten…
* Lærespørsmål oppfattes som nesten unødvendige – det vil bare bli splittelser av slikt, og det er jo livet som teller…
* På denne måten vil sann gudsfrykt forsvinne, for den oppstår og opprettholdes bare gjennom samfunnet med den ene sanne Gud og den han har sendt Jesus Kristus.
Gud er hellig
Da jeg lærte gangetabellen på skolen, sa læreren at om vi ble vekket midt på natten og spurt om noen tall, skulle vi kunne gi riktig svar uten å nøle. Hva ville du svare hvis du ble vekket midt på natten, og uten å tenke deg om skulle si hva som er det mest karakteristiske ved Guds vesen? Allmektig? Nådig? Kjærlig? Rettferdig? Barmhjertig?
Dette er viktige ting, men det er fortsatt ikke det riktige svaret. Det riktige svaret er hellig. Han er hellig i alt han gjør. Noen steder i Salmene og mange steder i Jesaja blir han kalt Israels Hellige, i bestemt form. Og i Jesaja 6 og Åpenbaringen 4 ser vi hvordan de i himmelen sier «hellig, hellig, hellig», dag og natt uten opphør! De sier ikke «nådig, nådig, nådig» eller «kjærlig, kjærlig, kjærlig». Men «hellig, hellig, hellig». Så grunnleggende og altomfattende er Guds hellighet i hans vesen at med mindre vi blir kjent med Gud i hans hellighet, vil vi knapt kjenne ham i det hele tatt.
Jf. Jesu yppersteprestelige forbønn i Johannes 17! «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh 17:3).
Ved bebudelsen sier engelen Gabriel om Jesus at barnet skal kalles hellig og Guds Sønn, (Luk 1:35). Og Peter skriver: «men hellige Kristus som Herre i deres hjerter» (1 Pet 3:15).
«Guds hellighet betegner ikke en enkelt egenskap i det bibelske bildet av Gud, men det er en oppsummerende betegnelse, et uttrykk for fylden og fullkommenheten i Guds vesen.» (III Bibelleksikon, «Sammenfattende vesensbetegnelse») Derfor burde hellig, hellig, hellig klinge i alles sinn når vi ber til Herren, og leser eller lytter til Guds Ord. Dette er så grunnleggende at da Jesus lærte oss å be, lærte han oss først og fremst å be «helliget vorde ditt navn». Luther sier om dette i den lille katekismen: «Guds navn er i seg selv hellig, men vi ber i denne bønn om at det også må holdes hellig hos oss.» Hvorfor er det så viktig? For hvis dette ikke skjer, vil vi miste gudsfrykten! Sal 111:9b sier at «Hans namn är heligt och inger fruktan».
Det er urovekkende at SFB2015 oversetter: «Heligt och vördat är hans namn.» Så kommer det uoppfordrede spørsmålet om ikke ærbødigheten også vil være for sterk ved neste revisjon. Hva kommer i stedet? Hvor er det på vei? Hvordan vil slutten bli? Flere bibeltrofaste oversettelser av både nyere og eldre datoer har mye sterkere ord her. La oss ta et par eksempler:Først NB 88/07: «Hans navn er hellig og forferdelig». Karl XII 1873: «heligt och förskräckeligt är hans Namn». Norsk Bibel1938: «hans namn er heilagt og skrämeleg».
Det er altfor vanlig at mennesker som ber, når de ber med egne ord, lar ordene falle med tyngde, vekt og hengivenhet, men når man kommer til «Fader vår» blir det lest i en enorm hastighet, som om selvformulerte bønner var viktigere enn Herrens bønn. Det er akkurat motsatt! Tenk hvilket veldig privilegium det er at han som tar imot våre bønner, har lært oss en bønn som vi kan komme med til ham. Tenk om Herren gir oss nåde til å be denne bønnen av hjertet! Hvordan vil det da se ut hos oss når Faderen får hellige sitt navn hos oss?
De vanligste betydningene av hellig og hellighet betyr noe som er skilt ut. Guds hellighet betyr at han er fullstendig atskilt fra all synd, urenhet og ondskap. Det finnes ikke i hans vesen, og han er en fortærende ild mot alt slikt. Han er hellig i sin kjærlighet, hellig i sin allmakt, hellig i sin nåde, hellig i sin rettferdighet, hellig i sin vrede, hellig i sin barmhjertighet, hellig i sin herlighet osv.
Ja, Guds hellighet er «en sammenfattende vesensbetegnelse». Og helligheten betyr at han ikke tåler den minste synd, urenhet, ondskap eller ulydighet. Ingen som er det minste besmittet av dette, kan ha samfunn med den Hellige. Han er, som skrevet, en fortærende ild mot alt slikt.
Derfor er ilden spesielt forbundet med Guds hellighet og hans hellige vrede mot alt som er besmittet av synd. Dette gjelder spesielt i Det gamle testamentet. Men husk – han er akkurat den samme i dag! Det er derfor vi har fått, ikke bare NT, men også GT, slik at vi kan lære ham å kjenne og bli vise til frelse.
Den brennende busken
La oss begynne med den brennende busken i 2 Mos 3:1-6.
Herrens engel (Kristus) åpenbarte seg for Moses i en flammende ild som brøt ut fra en busk. Stefanus sier at det var en tornebusk (Apg 7). Men til tross for det brant det ikke opp. Merkelig! Men da Moses skulle gå nærmere for å se hvorfor den ikke brant opp, stoppet Herren ham.
Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn (2 Mos 3:4f).
Her møtte Moses Israels Hellige i flammende ild. Og Gud sa: «Kom ikke nærmere!» Kom ikke hit! Man kan ikke nærme seg den Hellige på hvilken som helst måte. Han er en fortærende ild. Og nå var også et enda større område rundt busken blitt hellig grunn, så Moses måtte stanse på avstand. Han skulle senere, i løpet av sine siste 40 år se mange eksempler på Herrens hellighets ild. Ofte som vredens og dommens ild. Busken har fra gammelt av blitt forstått som et bilde på Israels folk. Og nå skulle det forunderlige – og egentlig umulige – skje, at Israels Hellige ville bo midt i den syndige slekt uten at de ble fortært av hans hellighet. (Likesom busken ikke brant opp). Da Moses forsto hvem som var i ilden, skjulte han ansiktet, «for han fryktet for å se Gud» (v6). Han ble fylt med gudsfrykt.
Tabernaklet
For at den Hellige skulle kunne bo blant folket, fikk Moses befaling om å lage et tabernakel. «La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem» (2Mos 25:8).
Helligdommen var satt opp slik at innerst var Det aller helligste. Der inne sto paktens ark med sitt lokk: nådestolen. Der inn bodde Gud. Veien dit ble stengt med et tykt teppe – forhenget. Dit inn fikk ikke noe menneske komme. Det ville bety øyeblikkelig død. Imidlertid fikk ypperstepresten lov til å gå inn der en gang i året på den store forsoningsdagen (3 Mosebok 16). I kraft av blodet han hadde med seg, fikk han komme. På alle andre dager, og alle andre mennesker, sto befalingen fra den brennende busken ved lag: Kom ikke nærmere (hit)! Utenfor forhenget i det hellige var røkofferalteret. Røkelsen er et bilde på bønn. Alteret hørte saklig sett til Det aller helligste, men det sto like utenfor forhenget – nær nådestolen – slik at ypperstepresten kunne ofre røkelse på det i folkets sted. Morgen og kveld skulle røkelsen bæres fram. Hver dag, år ut og år inn (2 Mos 30:7-9).
Og utenfor tabernaklet, midt foran inngangen, stod brennofferalteret. Så prestene som skulle gjøre tjeneste inne i det hellige, verken kunne gå inn eller ut uten å gå forbi brennofferalteret. Brennofferalteret – som er et forbilde på Golgata – var uhyre sentralt i alt som skjedde i og rundt tabernaklet. Ja, vi har nok rett når vi sier at det var på grunn av det som stadig skjedde på brennofferalteret at den Hellige kunne bo iblant de syndige menneskene.
Hver morgen og hver kveld, år ut og år inn, skulle et feilfritt årsgammelt lam ofres der som brennoffer. Lammets blod skulle stenkes på alteret. Dette var selve ryggraden i offertjenesten. Og vi bør merke oss nøye at dette offeret ble påbudt og regulert i detalj av Herren selv. Det var derfor ikke et offer som mennesket hadde kommet på for å forsøke å blidgjøre den Hellige. Det var tvert imot Guds gave til folket! (Det var også en rekke andre ofre, men dette offeret var kontinuerlig). Stadig, dag og natt, skulle lukten av et uskyldig lam stige opp innfor Herren, som et bilde på hvordan det rene Guds lam skulle ofre seg selv på Golgata til et stadig gjeldende offer. Herren sier i 3 Mosebok 6 både v 5 og 6 at «Ilden skal holdes brennende på alteret. Den må ikke slokne.»
Denne ilden ble tent av Herren selv! Etter at Aron ble salvet til yppersteprest, leser vi i 3 Mosebok 9:23b-24: «Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket. Det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt.»
Den Helliges ild kunne like gjerne rammet folket som sto der – han er en fortærende ild mot all synd og alt uhellig – men tenk, nå rammet den det uskyldige lammet og folket ble spart. Ikke underlig at alle menneskene jublet og falt ned på sine ansikt! Du, min leser, holder vel til på Golgata der Guds lam ble rammet av den Helliges vredesild i ditt sted?
Nadab og Abihu
Men allerede i neste kapittel ser vi den Helliges ild fortære to av Arons sønner.
Men Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem. Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn (3 Mos 10:1f).
Så forskrekkelig! Så ufattelig! Hvordan er det mulig?
Vi har svaret i neste vers:
Da sa Moses til Aron: Dette var det Herren talte om da han sa: På den som står meg nær, vil jeg hellige meg og for alt folkets åsyn vil jeg herliggjøre meg. Og Aron tidde (3Mos 10:3).
Her, som mange andre steder, er Herrens hellighet og Herrens herlighet fremstilt som noe som ligger svært nær hverandre, nesten som ett og det samme. Flere bibeltolkere holder fram at ilden skulle tas fra brennofferalteret, ilden som hadde utgått fra Herren. Videre står det i 2. Mosebok 30:7-9 at det var Aron, ypperstepresten, som skulle bære fram røkelsen.
Av denne svært alvorlige hendelsen er det klart – som flere andre steder i Skriften, jf. Meriba nedenfor – at Guds hellighet ikke tåler eller tolererer noe avvik fra hans Ord. Og Herren er like hellig i dag! Derfor er det ødeleggende når lærespørsmål anses nesten unødvendige. Der gudsfrykten råder, vil man ha virkelig klarhet i hva Gud har sagt, og innrette seg etter det.
Luther understreker nettopp dette i den lille katekismen i forklaringen til «helliget vorde ditt navn»:
«Guds navn er hellig i seg selv, men vi ber i denne bønn om at det må bli holdt hellig også blant oss. Når skjer det? Når Guds Ord blir undervist rent og klart og når vi som Guds barn lever etter det. Hjelp oss med dette, kjære himmelske Fader! Men den som lærer og lever annerledes enn Guds Ord lærer, han vanhelliger Guds navn blant oss. Hold oss borte derfra, himmelske Fader!»
Tabeera
Men folket knurret, og klaget for Herren over at de hadde det vondt. Da Herren hørte det, ble hans vrede opptent, og ild fra Herren slo ned mellom dem og fortærte noen i utkanten av leiren. Da ropte folket til Moses, og Moses ba til Herren, og ilden ble slokket. Han kalte dette stedet Tabera*, fordi Herrens ild hadde slått ned mellom dem (4 Mos 11:1-3).
Meriba
I 5. Mosebok 3:23-28 forteller Moses hvordan han ba til Herren om å få gå inn i det lovede land og se det personlig. Og vi kan synes at det var et høyst rimelig ønske. Tross alt hadde han trofast ledet dette folket fra Egypt i førti år med det lovede land som mål. Hvilket svar fikk han?
«Men Herren var vred på meg for deres skyld. Han hørte ikke på meg, men sa til meg: La det nå være nok! Tal ikke mer til meg om dette» (5 Mos 3:26)
Hvorfor hadde Herren blitt sint på Moses? Da folket manglet vann i ørkenen, sa Herren til ham at han skulle slå på klippen, og de fikk vann ut av klippen. Men en annen gang, da folket jamret sterkt, ba Herren Moses om å tale til klippen. Men Moses slo på klippen denne gangen også.
«Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi dere ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal dere ikke føre dette folk inn i det landet jeg har gitt dem» (4 Mos 20:12).
«Fordi dere ikke trodde på meg» antyder at Moses og Aron ikke våget å tale bare til klippen. Det fungerte forrige gang å slå … Men i Herrens øyne holdt de ham ikke hellig ved ikke å stole på ham og ved ikke å følge hans ord.
«Men det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente ansikt til ansikt – slik at han gjorde alle de tegn og under som Herren sendte ham for å gjøre i landet Egypt, med farao og alle hans tjenere og hele hans land, og hele den veldige kraften og alle de store, forferdelige gjerningene som Moses gjorde for hele Israels øyne» (5 Mos 34:10-12)
Etter alt Moses har opplevd med Herren, er han virkelig i en klasse for seg, det er det ingen tvil om. Derfor er det veldig, veldig tankevekkende det han skriver i salmen:
«Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever?» Sal 90:11. Ja, hvem gjør det? Gjør du?
Oppsummering av Guds hellighet
Vi har nå sett noen eksempler fra Moseboken på Guds hellighet. Mange flere kunne vært tatt fram – fra hele Skriften – men vi må begrense oss i denne sammenhengen. Det er blitt sagt om Luther at han kjente sitt gamle testamente, og trodde på det som står skrevet der! Derfor ble spørsmålet: «Hvordan skal jeg finne en nådig Gud?» for ham et spørsmål på liv og død.
Studér gjerne f.eks. Mosebøkene nøye med tanke på Guds hellighet! Og be Gud om nåde til å tro det som står der. For slik er den Hellige også i dag. Han krever fortsatt: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig» (1 Pet 1:16). Det er vel ikke slik at den onde har klart å krympe avstanden mellom oss og den Hellige, og dermed drept gudsfrykten i våre hjerter? Møter vi den Hellige gjennom forkynnelse og undervisning i tale og skrift i dag? Møter vi evighetsalvoret, hvor ubeskrivelig viktig det er å bli født på ny og leve i den daglige omvendelse? Er det klart for oss at synd er livsfarlig? Blir Ordets vitnesbyrd om Sønnen stadig viktigere å få tak i?
Gudsfrykt
Hva innebærer det å frykte Gud? Her kan man få en del ulike svar. Ett svar er at det ikke betyr at man skal være redd for en tyrannisk og lunefull gud. Hvilket unødvendig svar! For en slik gud finnes ikke i hele universet. Gud alene er Gud, og han er verken tyrannisk eller lunefull. Men han står bak hele sitt ord – ikke bare evangeliet, men også alle dommene og truslene – og det skulle inngi frykt for ham. Bare se på hele Bibelens siste ord! Det er Jesus som sier:
«Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ordene i denne boken: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske boken, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den Hellige by, som det er skrevet om i denne boken» (Åp 22:18f).
Dette er jo fryktelige ord fra Jesu egen munn! Og han vitner, det vil si understreker, betoner, forsikrer at det vil gå akkurat slik med den som legger til noe eller tar bort noe. Det vil ende i ubeskrivelig evig pine utenfor. En svært skremmende tanke dukker opp her: Er det ikke nettopp dette vi har gjort oss skyldige i, både når det gjelder Guds hellighet og gudsfrykt og alt som har med dette å gjøre? Har vi ikke «tatt noe bort» fra Ordet, slik at vi i virkeligheten tilber en avgud? Jf 5. Mosebok 4: 2-4! Her møter vi den samme advarselen, og Herren understreker alvoret ved å minne om hvordan Han utryddet alle som fulgte Ba’al-Peor … Herre, ha barmhjertighet med oss og «led oss på evighetens vei»!
Et annet svar hevder at det ikke handler om frykt, men om en slags ærbødighet eller respekt som ligner på det barn bør ha for foreldrene sine. Du kan også bli fortalt at det er det samme som å tro og stole på Herren. Men her er det nok mer enn én som lurer på hvorfor, i hvert fall frem til våre dager, nettopp ordet frykt har stått så mange steder, hvis det dog betyr noe annet.
La oss se i Illustrert Bibelleksikon:
«Det vanligste ordet i GT for å frykte Gud er verbet jare ́, som har den grunnleggende betydningen å være redd for.» «Frykt for Herren inneholder i seg selv et vesentlig trekk av frykt for Herrens straffende og alvorlige vrede mot synd.» Jf. Luthers ord om budene i LK nedenfor!
«NT. Vanligvis brukt her er subst. phóbos, frykt, angst, frykt, og verbet phobéisthai, ha frykt, angst, bli grepet av frykt, bli livredd.» Jesu mektige forkynnelse av doms- og fortapelsestanken har for alltid bevart ekte bibelsk gudsfrykt fra den falske «familiære» og respektløse omgangen med Herren.»
Så er det i brevene noen flere ord for gudsfrykt, og om disse står det: «Alle disse ordene har i seg en rot, seb-, hvis opprinnelige betydning er å vike tilbake for, et tilbakevikende som betyr at man holder avstand, utviser ærefrykt, engstelighet og ærbødighet».
Disse ordanalysene – kombinert med hva Skriften lærer om Guds vesen, spesielt hans hellighet – viser at ordet frykt godt beskriver hva det handler om. Å begynne å snakke om ærbødighet i dag fører i feil retning, det reduserer avstanden mellom Gud og menneske. Hvilke barn ærer foreldrene sine i dag? Hvem ærer myndighetene (våre maktspillende politikere) i dag?
Før vi – for plassens skyld – stopper for noen få steder, hovedsakelig i Salmene, la oss se på hva reformatorene sier.
Gudsfrykt hos reformatorene
Først Luthers lille katekisme om budene:
«Hva sier Gud om alle disse budene?
Svar: Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men viser miskunn mot tusen ledd når de elsker meg og holder mine bud (2 Mos 20:5-6).
Hva betyr det?
Svar: Gud truer med å straffe alle som bryter disse budene. Derfor skal vi frykte for hans vrede, og ikke synde mot budene. Men han lover nåde og elt godt til dem som holder dem. Derfor skal vi også elske ham og ha tillit til ham, og gjerne leve etter hans bud.
Og Den store katekismen om budene:
«Dette budet: «Du skal ikke ha andre guder», vil enkelt sagt ikke si noe annet enn dette: Du skal frykte, elske og stole på meg som din ene, sanne Gud …
Dermed har hele Skriften overalt forkynt og innprentet dette budet, og har fått alt til å peke mot de to delene, gudsfrykt og gudstillit. For hvis man tenker på dette og legger på sitt hjerte at dette ikke er et spørsmål om menneskelige tanker, men om den høye majestets egne bud, og at han selv våker over det med et slikt alvor at han med vrede og straff slår dem som forakter hans bud, men så overmåte lønner dem som holder dem, da må man av seg selv lokkes og drives til å gjøre Guds vilje.»
Den augsburgske bekjennelsen av arvesynden:
«Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med ondt begjær.»
Her kan vi legge merke til at reformatorene gjør et omhyggelig skille mellom frykt for Gud og tillit til Gud. Og slik ser det ut til å være gjennom alle bekjennelsesskriftene. Så vi kan ikke med støtte fra dem hevde at gudsfrykt er det samme som tro og tillit. Vi kan heller ikke erstatte frykt med ærbødighet: «Vi skal ære ham for hans vrede, og ikke bryte hans bud…» Nei, «vi skal frykte for hans vrede», ifølge den lille katekismen.
Siden det er to naturer i et gjenfødt menneske – det gamle mennesket og det nye mennesket – må det også være både frykt for Gud og tillit til Gud hos ham. Luther taler om dette i Ord for dagen den 22. og 23. januar. Vi siterer noen setninger.
«Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!» (Sal 86:11)
«Den som nå ikke akter Guds dom, han er uten frykt. Den som er uten frykt, påkaller ikke Herren. Den som ikke påkaller, han finner ikke nåde. Derfor må det alltid være frykt for Guds dom i et rettsindig menneske, for det gamle menneskets skyld som står Gud imot, og ved siden av denne frykt også håp til nåden for barmhjertighetens skyld. Så lenge det gamle mennesket lever, kan denne frykten, dvs korsfestelsen og dødelsen av kjødet, ikke opphøre eller Guds dom glemmes. Der man lever uten denne frykten, denne Guds dom, er det ikke et rettsindig vesen for Gud …»
«Jeg venter på Herren, min sjel venter. Jeg setter min lit til hans ord» (Sal 130:5).
«Hittil har David i denne salmen beskrevet den frykt, eller dødelsen av det gamle mennesket, som vi må erfare hos oss. Nå beskriver han håpet, det nye menneskets liv, som også finnes hos oss. Om disse to stykkene lærer alle Salmene, ja, hele Den Hellige skrift. For Gud er nemlig så underlig i sine barn at han gjør dem salige ved motstridende og motsatte ting; for håp og fortvilelse er motstridende. Men i fortvilelsen må vi håpe; for frykt er ikke annet enn begynnelsen til fortvilelse, og håp begynnelsen til salighet. Disse to motstridende tingene må finnes hos oss, fordi to fullstendig motstridende mennesker finnes hos oss, det gamle og det nye. Det gamle må frykte, fortvile og gå til grunne, det nye må håpe, bestå og vokse.»
Her er det helt åpenbart at Luther forbinder frykt med det gamle mennesket, om enn med en viss nyanseforskjell i de to andaktene. Er det ikke på dette punktet at man har beveget seg bort fra Luthers syn på gudsfrykt, og derfor ønsker svakere ord enn frykt? Barnet skal vel ikke være redd for sin far? Jo, for barnet sleper fortsatt rundt med det gamle dødsdømte, forbannede mennesket. Men hvis du ignorerer det gamle mennesket, blir det forvirrende at Guds barn både skal frykte og beve for ham. Og «det er heller ikke noe rettsindig vesen for Gud» (Luther).
Gudsfrykt i Salmene
Salmene 34:12-15
Luther sa ovenfor at alle salmene lærer oss om gudsfrykten og håpet. La oss se på noen få steder: Vi har en salme som uttrykkelig ønsker å lære oss å frykte Herren:
Kom, barn! Hør på meg! Jeg vil lære dere å frykte Herren. Hvem er den mannen som har lyst til liv, som ønsker seg dager til å se lykke? (Sal 34:12f)
Dette høres nesten ut som en overskrift i et eller annet helsemagasin … Men det står ikke «lev livet og gi deg selv gode dager». Det er ikke snakk om et liv i overflod av dette «livets goder», der havesyke og jakten på opplevelser og bekvemmelighet er drivkraften. Paulus gjør rent bord med den tanken i 1 Tim 6:3-10, hvor han advarer mot falsk lære om gudsfrykt, som at «gudsfrykt er en vei til vinning», v5. «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning! For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det» (1 Tim 6:6-8).
Men her handler det om det virkelige liv, i omvendelse og tro på Herren Jesus, da blir selv dødsdagen en god dag. «Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider» (Sal 23:6).
Men nå skulle vi jo lære å frykte Herren. Og da fortsetter David:
Hold da din tunge fra ondt og dine lepper fra å tale svik! Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag etter den! (Sal 34:14f)
Kan du lære deg å frykte Herren ved å prøve å gjøre gode gjerninger? Nei. Men gudsfrykten viser seg blant annet i den gudfryktiges forhold til synden. Og det er det David snakker om her – omvendelsens sinnelag. Av frykt for Herren avholder man seg fra det onde og gjør det gode. Synd bekjennes som synd for Herren. Du søker og jager etter freden. Ikke fred i synd, men freden i Jesu blod.
I Salme 36 skriver han om det motsatte:
«Synden taler til den ugudelige i hans hjertes innerste. Det er ingen frykt for Gud hos ham. For en smigrer ham i hans øyne ved å finne hans synd, ved å hate ham. Hans munns ord er urett og svik, han har sluttet å gå klokt fram, å gjøre godt» (Sal 36:2-4).
Der gudsfrykten mangler, oppfattes synden som mer eller mindre ufarlig. Hvorfor? Fordi Herren oppleves som ufarlig. Det er altså synden selv som ligger bak dette – «synden taler …» Og bak det ligger vår svorne fiende, djevelen. Det er nøyaktig den samme taktikken som han brukte mot Eva i paradiset. Og dette får synderen til å fortelle seg selv at ingen vil oppdage og hate det han gjør. Jfr. slangens ord til Eva: «Dere skal slett ikke dø!» Hvordan er det hos deg og meg med tungens synder, for eksempel, som er nevnt spesielt i både Salme 34 og 36? Tenker vi at alle snakker jo slik i større eller mindre grad? Underforstått – da kan det ikke være så farlig … Jo, det er virkelig farlig! «For det er ikke et ord på min tunge – se, Herre, du vet det alt sammen» (Sal 139:4).
Vi skal ikke bare tie med det onde. Vi skal gjøre det gode, det vil si unnskylde vår neste, tale vel om og ta alt i beste mening.
Hvordan har vi det med økonomiske synder? Er alle forretningene vi gjør helt ærlige?
Og trafikkreglene? Kan du leve i synden, eller ha et avslappet forhold til den, da frykter du ikke Herren. Da er ikke hjertet ditt rett for ham. Da er frykt for ham «bare et menneskebud du har lært» (Jes 29:13). Og da er du riktig ille ute:
Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt, for å utrydde minnet om dem fra jorden (Sal 34:17).
Hellig, hellig, hellig
Stans opp og les verset igjen! Har du noen gang hørt en preken over dette verset? Har du i det hele tatt hørt det sitert? Og enda er dette verset som fundamentet som gudsfrykten hviler på. Det er jo svaret på hvorfor enhver gudfryktig person vender seg bort fra det onde og gjør det gode. Som Luther sier i Den lille katekismen: «Derfor skal vi frykte hans vrede og ikke bryte hans bud». Dette verset går som en rød tråd gjennom spesielt hele Det gamle testamentet, hvor Herren ødelegger enkeltpersoner, familier og hele folk. Og når det gjelder Det nye testamentets tid, kommer det til å skje på dommens dag, om ikke før. For «Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt, for å utrydde minnet om dem fra jorden.»
Men taler Det nye testamente om den samme gudsfrykten som Det gamle testamente? Det korte svaret er ja. Det er ingen ligth versjon i NT. Studer for eksempel hva Hebreerne sier om å frykte Gud. Og hva Jesus sier i Matteus 10:28. I tillegg oppfordrer Judas oss til å «stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige» v3. Troen er i sitt vesen en og den samme gjennom hele historien, og troen og gudsfrykten er uløselig forenet med hverandre.
Et ord som kan misforstås i denne sammenhengen er: «Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!» (Rom 8:15).
At Paulus med uttrykket trelldommens ånd skulle mene Gudsfryktens ånd, er helt utelukket. Rett før vårt vers skriver han: «For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø» v13. Hvis vi virkelig kunne forstå, og forstå det som sies i dette verset, ville vi bli fylt med den dypeste frykt for Gud. For «Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt, for å utrydde minnet om dem fra jorden» (Sal 34:17). Og i Rom 11:20 skriver han til oss hedningekristne, og advarer oss mot å opphøye oss over jødene med fare for å bli avskåret fra oljetreet, og sier eksplisitt: «Vær ikke overmodig, men frykt!»
Kort sagt, med trelldomsfryktens ånd menes den trelldomsfrykten som alle som forsøker å blidgjøre Gud gjennom egne gjerninger, må føle. Enten det gjelder å avholde seg fra det onde eller gjøre det gode. De får aldri i evighet høre: Nå har du gjort nok, nå er du trygg. I stedet får de allerede nå høre at enhver som holder seg til lovgjerninger, er under en forbannelse, Guds forbannelse. Fryktelig! Men Guds barn har mottatt barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!
Å, hvilken trygghet og fred, å ha tillitsfull adgang til og fortrolig samfunn med den absolutt Hellige, slik et barn har til en god far! Hvordan er det mulig? Det er mulig i Jesus Kristus.
Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåden som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet (Rom 5:1f).
Mange vers i Bibelen er vanskelige å forstå. Disse to er intet unntak. Vel, hvis vi sover i synden og ikke har lært Israels Hellige å kjenne, så kan disse versene virke som det mest naturlige ting i verden. Men hvis Den hellige ånd har fått åpenbare noe om hvem Gud er og hvordan vi er, så er det et av tilværelsen største under at vi kan ha fred med Gud. Men her står det at vi har det ved vår Herre Jesus Kristus! På samme måte som Herren tente ilden på brennofferalteret, slik lot han sin hellige vrede ramme Jesus på Golgata. I alles sted. En for alle og alle i en.
Derfor har vi gjennom ham også adgang til den nåde vi nå står i. Der får vi stå helt rene, fraregnet all vår synd og tilregnet Kristi rettferdighet. Frimodige Guds barn som står i nåden. Hva skjer da når et Guds barn faller i synd, faller det ut av nåden? Nei, det faller i nåden, barnekårets nåde, som gjenoppretter og fornyer igjen! Og det er i denne virkeligheten at både lysten og kraften til å motstå det onde og gjøre det gode har sin kilde. Salmisten sier: «Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst» (Sal 119:32).
Og Paulus sier: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er» (Tit 2:11f).
Stå imot det onde og gjøre det gode. Frykt og beven for den Hellige og hans dommer gir verken det ene eller det andre. Men det må være der for den onde naturens skyld, som Luther framholder ovenfor. Men – om barnet begynner å unnskylde, forsvare og prøver å skjule synden, kommer det til å havne utenfor nåden om ingen omvendelse finner sted.
Nå går vi videre til Salmene.
Salmene 130:3-4
Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg (Sal 130:3f).
Er det ikke et merkelig vers, det siste? Det ville vel være mer forståelig om det sto «hos deg er det tilgivelse, for at vi ikke skal behøve å frykte deg»?
Hvorfor er dette verset så vanskelig å forstå for oss? Jeg er redd det kommer av at vi har blitt mer påvirket av den filosofen som sa at «det er Guds oppgave å tilgi», enn av Skriftens ord om den tredobbelte hellige og hans vrede over synden og synderen. Guds tilgivelse og nåde er i ferd med å bli nesten en selvfølge for oss. Men dette verset ønsker å vekke oss fra den vrangforestillingen.
Som vi innledet artikkelen, er avstanden mellom den Hellige og oss falne mennesker uendelig stor. Og den blir ikke mindre av det faktum at det til syvende og sist er Guds egen hellige vrede som er vårt egentlige problem. Derfor er prisen Gud har betalt for vår frelse også ufattelig stor. Bare Gud selv kunne gå imellom. Det kunne ikke bygges bro over avstanden mellom oss og Gud på noen annen måte enn at Gud «ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle» (Rom 8:32).
Hvor stort er ikke det offeret?! I disse dager forstår vi så lite, og det vil trolig ta en stor del av evigheten for oss å forstå og ta inn over oss den pris som tilgivelsen for våre synder har kostet Herren. Apg 20:28 sier til og med at Gud har kjøpt oss «med sitt eget blod»! Du kan ofte høre at «en dag er for Herren som tusen år og tusen år som en dag» (2 Pet 3:8). Og det er sant. Men Moses sier noe mer i Salme 90:4: «For tusen år er i dine øyne … som en nattevakt». En nattevakt er tre timer. Hvorfor skriver Moses det? Hvor møter vi en forferdelig periode på tre timer i tett mørke? På Golgata. Var det tilfeldig at mørket da Jesus ropte «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» varte i tre timer? Den lengste nattevakten i historien. Hvem kan tro hva det kostet Frelseren å oppnå syndenes forlatelse for oss? Hvem kan forstå hva han led i Getsemane og på korset? Paulus sier det slik i 1Kor 6:20: «Dere er kjøpt dyrt.» Peter gjør det samme poenget i sitt første brev, kapittel 1. Også her ser vi at barnekårets og gudfryktighetens Ånd ikke utelukker hverandre, men tvert imot henger sammen.
Når dere påkaller som Far (barnekårets ånd – Rom 8:15) ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam (1 Pet 1:17-19)
Her nevner Peter to grunner til at Guds barn bør vandre i gudsfrykt: For det første at deres Far er dommeren (ikke en uberegnelig, upålitelig en, men en som dømmer upartisk), og for det andre fordi Gud har betalt en ufattelig høy pris for å forløse dem – Kristi dyrebare blod.
«Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?»
Ingen! Men hos deg er det tilgivelse, for at vi skal frykte deg.» (Sal 130:3-4)
Den som rett kjenner og tar imot syndenes forlatelse, tar det ikke lett med synden, men frykter Herren ifølge Sal 34:14f:
Hold da din tunge fra ondt og dine lepper fra å tale svik! Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag etter den!
Med tilgivelse som drivkraft.
Salmene 47:2-3
Klapp i hendene, alle folk! Juble for Gud med fryderop! For Herren, Den Høyeste, er forferdelig, en stor konge over all jorden (Sal 47:2f).
Merkelig! Her har vi et annet vers om gudsfrykt som er vanskelig å forstå vers. At vi har all grunn til å prise og opphøye Gud, ja juble for Gud med fryderop, kan vi nok forstå. Men motivasjonen… «For (betyr på grunn av) Herren den Høyeste er forferdelig». Hvordan kan det være en grunn til glede? Da må vi stille spørsmålet: hvorfor er han forferdelig? Først og fremst på grunn av sin hellighet, sin totale adskilthet fra alt som heter synd og ondskap. Er det emne for lovsang? Ja, absolutt! På den ene siden er Guds hellighet vårt største problem. For hver synder er den Hellige den farligste i hele universet. Tross alt er han den som dømmer mennesker til helvete, til evig ild. (Ild er et uttrykk for Guds hellighet i møte med synd og ondskap). Men i Guds hellighet ligger også vår frelse og evige salighet! For hvordan skulle den evige saligheten være hvis Gud ikke var absolutt hellig, syndfri? Da ville den evige tilværelsen være den samme som – eller verre enn – tilværelsen her, fordi denne tilværelsen fortsatt overvåkes av en fullkommen hellig og god Gud, som begrenser det onde både med hensyn til tid og omfang.
Men nå har han beredt for oss en dyrebar, fullkommen frelse i Sønnen, hvor vi blir renset fra all synd og blir tilregnet hans fullkomne rettferdighet og hellighet, så vi kan ha fullkomment og fortrolig samfunn med ham. Og allerede her og nå roser vi oss av håpet om Guds herlighet (Rom 5:2). Like rene skal de nye himlene og den nye jorden være. Fullkomment.
Og ikke noe urent skal komme inn i byen (Åp 21:27).
Og her kommer vi til evangeliet i vårt vers i Salme 34:15: «Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt, for å utrydde minnet om dem fra jorden.» Men det er vel ikke noe evangelium i det verset? Jo! Hvis du er født på ny, er dette en dom over ditt gamle menneske, og et evangelium (godt budskap) for ditt nye menneske. En gang – på oppstandelsens morgen – vil til og med minnet om gamle Adam være utslettet! Ingen skal huske selv det minste av hva han holdt på med her i tiden. Derfor, «Juble for Gud med fryderop! For Herren, Den Høyeste, er forferdelig» (Sal 47:2f).
Jan Johansson