Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjernene: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død. (Åp 3:1)
Jesu ord skiller seg fra alle andres. Vi kan vurdere og bedømme forskjellig, men Jesus tar aldri feil. Han kan granske et menneskes innerste. Og han gjør det. Her på jord blir han motsagt, men det kommer en dag da ingen våger å si noe når han har talt.
«Du har navn av at du lever.» Det betyr at andre mener om deg at du lever. Ja, vi kan få inntrykk av at menigheten i Sardes i særlig grad var ansett for å være levende. Men sannheten var en ganske annen.
Hvordan kan det være at de kristnes dom og Jesu dom var så helt forskjellig?
Vi bedømmer ut fra det vi kan se. Men Herren ser til hjertet. Når vi hører den rette bekjennelsen og møter en kristen livsferd og et forbilledlig menighetsliv, gleder vi oss.
Vi lar oss blende. Bak det ytre kan verdslig ånd og tankegang ha sneket seg inn, og selve troens pulsslag mangler.
Det er en rystende kjensgjerning. I lyset av den, blir hver kristen kalt til å prøve seg for Guds ansikt. Vi ser så kort.
Derfor har vi grunn til å be med David:
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei.
Gud må gripe inn. Han må vekke meg så jeg ikke sovner inn i døden. Uansett hva det koster, må jeg bli stanset og ført tilbake til utgangspunktet. Jeg må igjen stå som en fortapt synder som ikke er noe i meg selv. Jeg må på ny finne nåde hos Herren.
Jesus forkaster ikke de åndelige døde. Han kaller og vekker dem. Nå må du høre hans røst og følge ham.
Fra Ett er nødvendig, (andakt 1. juni),
Lunde Forlag, 2016