Av de førtiåtte byene som ble tildelt levittene, skulle seks byer også ha en annen viktig funksjon i samfunnet. De skulle være tilfluktsbyer for den som i vanvare tok livet av noen. Livet var ukrenkelig, og slektene kjente seg forpliktet til å reagere om noen av deres egne ble drept. Ansvarsfølelsen for sine egne var verdifull, og reaksjonen utfra synet på livets ukrenkelighet, var nok også på sin plass.
I våre dager forbindes blodhevn kun med ærekrenkelse, kjødelig ærgjerrighet og ond hevnlyst. Det spilte nok også inn på Josvas tid, men blodhevnens egentlige funksjon var en annen.
Tanken om at livet bare skulle gå videre som om ingenting hadde hendt, er helt fremmed. Guds suverenitet over liv og død løftes frem. Han tilkjennegir en klar reaksjon på at et menneske er drept, også om det har skjedd i vanvare!
I våre dager rister man på hode av en slik praksis, samtidig som man diskuterer retten til fosterdrap og om ikke hver og en burde få velge når en selv vil dø en «verdig død». Selv om vår lovgivning tidligere var sterkt preget av de bibelske rettsprinsipper, vil tids- ånden til syvende og sist definere rett og galt i verden.
Slik skulle det imidlertid ikke være blant Guds folk. Der skulle tilfluktsbyer etableres, ikke mer enn en dagsreise borte for noen israelitt.
Byens eldste skulle i første omgang vurdere den enkelte drapsmanns sak og deretter gi boplass for den ulykkelige som uforvarende hadde blitt drapsmann. Dette var så visst ikke en redningsmulighet for den som forsettlig tok livet av andre. Da ville det ikke engang hjelpe om han søkte tilflukt ved brennofferalteres horn, han skulle dø (2 Mos 21:14).
Men om drapet hadde skjedd i vanvare, var det fortsatt et liv som var gått tapt, og det er galt, om Herren ikke har befalt det (4 Mos 35:33-34): «Dere skal ikke vanhellige det landet dere bor i. For blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for det blod som blir utøst der, uten ved at den som utøser blodet, må dø. Du skal ikke gjøre landet dere bor i urent, det landet der jeg bor midt iblant dere. For jeg er Herren, som bor midt iblant Israels barn.»
Uforsettlige handlinger
Følgene var uunngåelige selv om det var et drap som var begått i vanvare. En var å regne som en drapsmann, og en hadde et liv på samvittigheten. Konsekvensene ble store for livet videre, og den eneste trygge boplassen etter Herrens forordning var nærmeste tilfluktsby. Beveget man seg så mye som en meter utenfor, var blodhevneren i sin fulle rett til å ta livet av drapsmannen.
Taler ikke dette til oss om at selv en uforsettlig handling som får store konsekvenser for andre, ikke bare kan forbigås i stillhet? Det er ikke riktig overfor Gud eller den rammede part at man lever videre som om ingen ting har hendt. Kan hende er det rett at det medfører begrensninger for livet videre og begrenset bevegelsesfrihet. Det er andre som lider på grunn av det som er skjedd. Det ligger et ansvar også i det som er skjedd uten forsett. Det ligger et ansvar der man handlet i beste mening, men allikevel påførte andre tap eller skade. Resonnementet er selvfølgelig i økonomiske saker, men kanskje ikke så selvsagt i mellommenneskelige forhold. Der må den forulempede ofte bære omkostningene, mens motparten seiler videre i sol og medvind under flagget av at «en gjorde så godt en kunne» eller «sånn var det vanlig å gjøre det». Det kan være en skjult måte å unndra seg et moralsk ansvar på! Hva om Gud dømmer annerledes?
På den andre siden er det heller ikke riktig å agere likt overfor en forsettlig og en uforsettlig ugjerning. Josvas bok vitner om begge disse saksforhold.
Forbilder – men på hvem?
Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmodet og den trøsten som Skriftene gir (Rom 15:4).
Vi vil stille oss spørsmålet: Hvem er så disse drapsmenn i Josva 20 forbilder på? Hvem er det det siktes til når mennesker i århundrer etter århundrer skal lese og lære og få se noe i dette kapittelet om tilfluktsbyene?
Vel, de drapsmenn det her er snakk om, er ikke forbilder på mennesker som lever i synd, som planlegger og forsvarer sine «drap», for så å flykte unna for å kunne fortsette. Nei, slike skulle byens eldste utlevere til blodhevneren. De skulle dø. Slik er det ikke noe evangelium i Skriften for den som vil fastholde og forsvare sine synder.
Det er heller ikke annerledes med tanke på vår gamle natur, som tvers igjennom er syndig, beregnede og slu. Forbildet i tilfluktsbyene viser at det heller ikke finnes noe evangelium, godt budskap, for den gamle Adam i Bibelen. Den gamle Adam dreper stadig, med fullt forsett, i tanker og i ord. Evangeliet om at Gud har overgitt vår synd og vår gamle natur til Kristi pinefulle død i synderes sted, kan aldri bli godt nytt og et fristed for vår syndenatur, slik at vi skulle kunne flykte unna Åndens stadige dødelse av kjødet! Selv om kjødet «pynter seg» med kristelig aktivitet, bibellesning og bønn, så skal det hogges ned som den forsettlige drapsmann ved alterhornene og ikke slippes inn i friheten.
Evangeliets fristad
Evangeliet er derimot en herlig fristad for den botferdige synder som er like skyldig som alle andre, og som tidvis ser seg selv som den største synder av alle. En fristad for den som helt rettmessig har blodhevneren, Guds rettferdige reaksjon, i hælene. Forskjellen ligger i at han ikke kan skjule noe for Gud. Han kan ikke forsvare sine lyster og sine motiver. Han er helt og fullt skyldig. Han kan ikke engang forsvare seg med at synden var gjort uten forsett. For lysten til synd er påtrengende og fallet en stadfestelse av at lysten var der på forhånd. Allikevel er Jesus Kristus en «fristad» for slike virkelige syndere (drapsmenn).
Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd (Sal 32:2). Fristaden er evangeliet og den åndelige virkningen av det:
I Jesu død døde du fra alle dine synder, fra alle dine lovbrudd og fra Guds vredesreaksjon over deg. I og med Jesu liv er Guds rettferdighetskrav over deg oppfylt! I hans oppstandelse får du begynne å leve for Gud. I HAM har Faderen gitt deg alt. I Ham er en fristad og et tilfluktsted for deg! Flykt inn i dette budskapet, og du er berget!
Gud har gjort denne fristaden i stand for deg.
Redningen ligger utelukkende i budskapet om hva han har gjort, hva han har fullbrakt, hva han er i Guds øyne, i ditt sted. Derfor er budskapet om tilfluktsbyen Jesus Kristus en fullstendig avvisning av alt vårt eget. All vår medvirkning, enten vi regner den som ond eller god, er utelukket.
Frihetsbudskapet om denne stedfortredende død, er et stadig dødsbudskap for den gamle Adam, for det var virkelig vår gamle Adam han døde med! Paulus vitner derfor: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Gal 2:20a). Etter Golgataverket er det eneste rette å akte seg som død for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. Og siden kjødet var medregnet i Kristi død, lyder det til den som stadig har med seg sin gamle natur: «Så død da deres jordiske lemmer…» (Kol 3:5a).
Jesus Kristus er vår herlige fristad for Gud, hvor han har tatt hele ansvaret for oss. Men kjødets tanker og gjerninger avvises alltid i porten, fristaden er ikke opprettet for kjødet!
Blodhevner eller løser?
Så kunne vi spørre: Hvem er blodhevneren? Intuitivt tenker vi nok ofte i retning av en hevngjerrig, blodtørstig og uforsonlig person som vil forsvare slektens ære. Slikt er heller ikke ukjent i mange kulturer i dag. Men i egentlig forstand peker Skriften i en annen retning.
Det hebraiske ordet som er oversatt med «blodhevneren», er det samme ordet som i Ruts bok oversettes med «løser». Da dreier det seg om en person som reiser seg som beskytter av familiens rettigheter. En som på rettferdig vis verner om de vergeløse og svake i sin familie. I Jes 41:14 står det like frem at Herren selv er Israels løser:
Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren. Din gjenløser er Israels Hellige.
Men vi må ha med begge betydningene av ordet, for Herren er på en fullkommen måte både blodhevner og løser. Han er den som dømmer rettferdig om alle ting, og som reiser seg mot den som øver vold og mord mellom hans barn, hans skapte mennesker. Han er en hevner over ord og gjerningen som fikk uante konsekvenser (jf Adams fall).
Har du aldri tenkt i ditt stille sinn, eller rettere sagt opprørte sinn, at det hadde vært mye bedre om dette eller hint menneske ikke eksisterte i din hverdag? Ønsket noen dit «pepperen gror»? Ord som degraderer andre mennesker og deres betydning. Ord og karakteristikker som i flere generasjoner kommer til å stille andre i et dårlig lys.
Her er tanker og ord som er mye mer alvorlige enn vi aner. De har et dødspotensial med seg som er mye verre enn vi tror. Og de volder død og ødeleggelse i mye større utstrekning enn vi forstår.
SB 493 Eit ord er ei pil…
Så er det liv på samvittigheten, drap i tanker og ord. Og det medfører skyld, selv om en ikke hadde tenkt eller planlagt noe så stygt. Men Gud er like fullt en hevner av alt slikt, og han reiser seg i rettferdig vrede. Den skyldige er dødsens, for er der skjedd en blodsutgytelse, kan den bare sones med blodsutgytelse.
Når drapet er et faktum, kan ikke drapsmannen være trygg noen stund. Det er umulig å vite hvor eller når blodhevneren dukker opp. Og når han kommer, er det for sent å flykte. Det bør alle mennesker tenke på som ennå ikke har kommet frem til fristaden Jesus Kristus.
Herren sørget for at tilfluktsbyene var jevnt fordelt i landet og ikke mer enn en dagsreise borte. Han hadde også gitt påbud om å sette i stand veiene (5 Mos 19:3), så drapsmannen kunne flykte uhindret mot redningen.
Herrens vise råd
Ja, Herren er god! Han tenker på alt på forhånd. Han legger til rette for at vi skal kunne berges fra hans hellige vrede og hans rettferdige hevn. Guds ord har han plassert i vår nærhet gjennom bibelboka. Guds ånd leder til Kristus gjennom troens ord:
«Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? – det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner» (Rom 10:6-8).
I tilfluktsbyen skulle det gis bolig til drapsmannen inntil saken var prøvd på rettferdig vis for menigheten. Ble det dømt at det dreide seg om et uforsettlig drap, ble det heller ikke eksekvert noen dødsstraff, men skulle drapsmannen fortsatt være trygg, måtte han vende tilbake til tilfluktsbyen
og fortsatt oppholde seg innenfor byens grenser. Det var en grense Herren selv hadde satt for blodhevneren. Slik han om lag femti år tidligere satte opp en absolutt grense for sin rettferdige dom i Egypt:
For samme natt vil jeg gå gjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Blodet på de husene hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt. (2 Mos 12:12f )
Her er det også Herren som er hevneren, men også løser for sitt folk. Innenfor blodets grense skal «intet dødelig slag ramme dere». Lammets blod – Jesu blod er en absolutt grense for Guds rettferdige vrede. For blodet vitnet om en stedfortredende død.
Så kunne drapsmannen etter menighetens avgjørelse reise tilbake til tilfluktsbyen, det trygge, avgrensede området.
Yppersteprestens død
Hverdagen videre i denne byen var en redning, men også en stadig påminnelse om at drapet som hadde skjedd, gjorde landet urent, og blodhevneren var i sin fulle rett til å drepe utenfor byens absolutte grense. Det ble det ingen endring på så lenge ypperstepresten levde. Men etter yppersteprestens død var situasjonen helt annerledes, da var det ikke noe mer å hevne. Da ble ikke Guds land ureint om han som hadde forvoldt en annens død, vendte hjem igjen. Den «gamle» yppersteprestens død hadde så stor og avgjørende betydning. Videre var livet under den nyinnsatte ypperstepresten total frihet fra tidligere blodskyld.
I Jesu død og oppstandelse finner vi både den «gamle» yppersteprestens betydningsfulle død og den «nye» ypperstepresten som er det stadige vitnesbyrdet om et nytt liv i frihet, uten frykt for blodhevneren.
«For en slik yppersteprest var det vi måtte ha – hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære fram offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv» (Heb 7:26f ).