31. juli-3. august fikk vi igjen være samlet på Laberget Leirsted for å høre Guds ord forkynt. De som stilte seg frem i år var Odd Eivind Stensland, Gunnar Nilsson, Aron Berre og Jon Peder Samdal. Til tross for mange påmeldte og litt for få sengeplasser, ble alle til slutt innkvartert. Dermed kunne leiren starte, og med lovende værmeldinger så det ut til at det kunne bli noen fine dager.
«Ta dere i vare så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter.» Heb. 4:1
Med disse ordene ble vi påmint om hvorfor det er nødvendig at vi samles på leir. Ved å komme sammen med kristne søsken kan vi være til hjelp og støtte for hverandre.
«De sterkere de svake Skal hjelpe trofast frem, Så ingen går tilbake, Men sammen alle hjem.» SB nr. 565 v. 4
Det var Odd Eivind Stensland som talte på første møte, torsdag kveld. Han talte også på kveldsmøtet fredag kveld og hadde en bibeltime lørdag formiddag. Han tok blant annet utgangspunkt i verset som var satt som temaet for leiren
«Oppbygg dere på deres høyhellige tro.» fra Judas 20.
Kristenlivet skal ikke stå på stedet hvil, men det har stadig sin utvikling. Med vår frelse derimot er det ingen forskjell. Den er gitt én gang for alle og du får alt på én gang.
«Derfor kan han også fullkomment frelse den som kommer til Gud ved ham.» Heb 7:25
Hvordan blir vi så oppbygget i vår tru?
«Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere»
Det er Guds ord som fører med seg oppbyggelse. Den kommer ved å søke, lytte og stille seg under Ordet. Senere i leiren minnet Odd Eivind oss om hvorfor trua er dyrebar, som vi leser om i 2. Peter 1:1. Men hvordan kan den være dyrebar, så svak og dårlig som den er. En ønsker at den skal være så mye større. Nei, min tru er ikke noe verdifull, men han jeg trur på er verdifull. Som det ble sitert fra Luther: Trua er som en metalltråd, og Kristus den mest verdifulle juvel. Når juvelen festes på metalltråden, får den en enorm verdi, fordi juvelen er så verdifull.
Til tross for at flere hadde en lang dag bak seg med kjøring på torsdagen, ble mange sittende og prate utover kvelden mens det ble servert kaffe og kaker. For at ungdommene kunne bli bedre kjent, hadde de en bli kjent samling før ro.
Etter bønnemøte og frokost lørdag morgen var det to bibeltimer, hvor første ble holdt av Gunnar Nilsson. Han talte også lørdag kveld og søndag formiddag. Han minnet oss om hva trua er. Den er ikke kunnskapen om Jesus, og å sette sin lit til den. Heller ikke hva jeg føler for det jeg hører. Tru er hjertets tillit til Jesus, det er Guds verk i oss. Er trua bare en viljesak blir det en lovgjerning. Nei, jeg er fortapt om jeg ikke har Jesus som min frelser og forsoner. Han talte og om gjenfødelsen. En tenker så fort at en kan vokse inn i Guds rike, ikke at en må fødes inn i det. Men vi er født med ryggen mot Gud, og gamle Adam kan ikke bli noen annen. Det må skapes noe nytt, som ikke er av oss. Og like lite som vi kunne gjøre noe for å bli født her på jorden, like lite kan vi gjøre for å bli født på ny. Vi er fortapt i oss selv, men menneskesønnen søker å frelse det som er fortapt. Alt Jesus har gjort er mitt, og alt mitt har Jesus tatt på seg. Det eneste vi skal gjøre er å takke og ta imot.
«Ingen dag jeg nåden er verdig, hver en dag jeg dog er rettferdig.»
Den andre bibeltimen fredag formiddag var det Aron Berre som hadde. Her ble det og talt om trua. En har så lett for å se på seg selv og lete etter frukter, og så ser det så smått ut. Men menigheten i Tessalonika får ikke selv ros og takk for den kjærligheten som vokser hos dem, men Gud. Det er Gud som skaper noe nytt i mennesket når det kommer til tru, dessverre vil så ofte gamle Adam ta æren for det. Vi ble og mint om at det avgjørende ikke er hvordan vi har det her i livet, men hvordan vår utgang blir. Må vi vandre slik at utgangen blir god, må vi ha vår utgang for øyet.
«Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.» Salme 121:8
Vi hadde så en god pause med tid til lek, spill og prat. På volleyballbanen var det god temperatur, med tanke på både været og engasjementet. Noen våget til og med å ta et bad.
Etter vi hadde fått oss en kaffekopp og en kakebit, var det tid for familiemøte, som John Peder hadde. Hvilken vei går du? spurte han. Det kan nemlig være noen som ser etter hva du gjør, og følger etter. Burde da ikke veien din gå til Jesus, så du ikke fører deg selv eller andre til fall? Både familiemøtene fredag og lørdag ettermiddag og bibeltimen lørdag formiddag talte John Peder om kong Josafat. Han vandret på Herrens veier, men hans mot vokste til overmot. Det er så lett å miste blikket på Jesus når det lykkes for en i livet. Nei, måtte ikke vår vandring og vei være et resultat av overmodige handlinger, som kan føre meg og min neste på avveier. Måtte vi vandre etter ordet, til hjelp for meg og min neste. Josafat ble mer ydmyk etter hans fall. Og når det senere kom en stor hær mot Josafat, vendte han seg til Gud. Selv om alt så håpløst ut, visste han å søke råd hos Herren. Josafat fikk budet: Det er ikke dere som skal kjempe der. Dere skal bare stille dere opp og stå og se den frelsen Herren vil gi dere. På samme måte slipper vi å kjempe, og får lov å se på Guds frelsende verk, for Jesus seiret for oss én gang for alle.
Tradisjon tro ble det fotballkamp for ungdommen på kveld. Det har nok ikke skjedd mange gangene at det har blitt for lite plass på fotballbanen, og gruppa måtte deles i to. Men når det var 40 stykk utpå banen, ble det helt nødvendig.
Til tross for noen blåmerker og vondter etter fredagens kamp, var de fleste opplagte og uthvilte til en ny fin dag, lørdag morgen. Dagen forløp med samme program som fredagen, med unntak av at de som ønsket å synge i stevnekoret måtte sette av litt tid til en øvelse. Med strålende vær, var det også lørdag gode muligheter for samtaler ute i sola, volleyball for ungdommene og lek i hoppeslottet for de mindre. Selv med fare for litt regn dro en god gjeng også lørdag kveld for å spille fotball.
Etter møtet og middag søndag formiddag, ble tida brukt til å rydde ut av rommene og å ta avskjed. Det er alltid trist å måtte reise fra hverandre, og det var flere som felte noen tårer. Men vi som er Guds barn får leve i trua og håpet om den dagen vi møtes igjen, for så aldri mer å skilles. Det har vært godt å være samlet på Laberget i år. Mange har bidratt på ulikt vis, både gjennom tale, ledelse, planlegging og sang. Det er vi takknemlige for!
Måtte ikke det vi har hørt, om å bli oppbygget i trua ved å leve i Ordet, gå oss forbi. Må vi alle daglig søke vår tilflukt hos Ham som er truas opphavsmann og fullender.
«Velt din vei over på Herren og stol på ham! Han skal gjøre det.» Salme 37:5
Skrevet av Heidi Louise Brennsæter