Denne gangen fikk vi høre at Carmen og Gonzalo ville møte oss på flyplassen, som ligger en times kjøring utenfor byen.
Men da Gonzalo oppdaget at flyet skulle lande sent på kvelden, kom det melding fra den kjære medarbeideren om at han dessverre ikke kunne kjøre i mørket. Diabetesen har etter hvert svekket synet såpass at det ikke lenger er forsvarlig for ham å kjøre når det er mørkt. Men Pastora og René var på plass igjen med sin lille Suzuki. Det ble et hjertelig møte.
Bilde øverst: På besøk hoas Carmen og Gonzalo
Fra varme og tørr luft i Arequipa var det overraskende å komme til Sucre med 15 grader, regnbyger og fuktighet. Regntiden skulle ha vært over for i år, men det fortelles at det har vært uvanlig store nedbørsmengder dette året. Der vi bor, på Såmannens senter utenfor byen, renner vannet inn gjennom vinduene til tider. Her ute er det enkle vindusruter uten kitt. Når sola står på, tørker treverket. Når det kommer kraftige regnfall, siver det inn gjennom sprekkene.
Aldri før har vi sett så grønn vegetasjon, med flotte busker og blomster. Det viser hvor mye nedbøren har å si for veksten.
«Et folk med hjertet utenpå»
Den kalde værtypen er snart glemt i møte med menneskene og de varme håndtrykkene. Det er ikke uten grunn at det sies at folket her ute har så stort et hjerte at det synes utenpå. Vi har allerede fått flere invitasjoner, med servering av middag og kaffe. I går fikk vi epler, fersken, valnøtter og melon høstet fra egen hage etter et slikt besøk. Det har også vært medlemmer på porten der vi bor, med poteter, mais, erter og bønner.
Mottagelsen og oppmøtet, både i sentrumsmenigheten og her i Pampa Aceituno har gledet oss.
Måtte «Ordet fra Guds munn» nå enda dypere inn i hjertene – og til enda flere. Det var fint å se de unge som satt på de fremste benkene og fulgte med i biblene sine. De fikk hver sin bibel i julegave. Barna og de unge gir håp for fremtiden. De fleste av dem går på katolsk skole, med de utfordringer som det fører med seg. Måtte de bare bli bevart. Det positive til tross, litt lengre bak i benkeradene, er det ikke alle som klarer å holde seg våkne. Plutselig rykker det til, og de ser seg litt rundt, før de igjen klarer å feste blikket på taleren en stund til. Det er lange arbeidsdager, og ikke alltid så enkelt i et varmt og tett møtelokale…
Med vennlig hilsen Marit og Ingar Gangås