Fra året 350 var Milano den virkelige hovedstad i den vestlige del av Romerriket. Byens biskoper hadde en meget fremskutt og ansett stilling, men bispestolen var ikke alltid heldig besatt. En lang tid hadde en myndig og stridbar arianer ved navn Auksentius byens bispedømme.
I hans høye alderdom fikk en høyt ansett 35-årig embetsmann den viktige stilling som provinsens stattholder. Ambrosius het han. Han var født i Trier, hvor hans far hadde residert som stattholder i Gallia. Hans fornemme familie hadde vært kristen i over 100 år og talte en kvinnelig martyr fra Diokletians tid blant sine stammødre. Men Ambrosius’ foreldre har neppe vært ivrige i troen, derfor var det vel de ikke lot sin sønn døpe.
Til Milano
Straks ved sin ankomst til Milano i 374 vant Ambrosius folkets tillit ved sin greie og rettferdige opptreden. Da Auksentius like etter døde, utbrøt det en voldsom strid innen menigheten, som ennå hadde den gamle rett til selv å velge biskop. Den dag man samlet seg i kirken til det avgjørende valg, ble det slik tumult at man måtte frykte for opprør og blodsutgytelse. Stattholderen bega seg da til kirken for å holde orden. Han fikk stillhet og begynte å tale folket til rette. Da ropte plutselig et lite barn: «Ambrosius biskop!» Barnestemmen utløste det folket mente, og straks ropte alle med én røst: «Ambrosius biskop!»
Ble biskop
Den unge stattholder ville først ikke høre på det. Da han skjønte det var alvor, protesterte han bestemt. Men både folket og prestene fastholdt valget og trengte inn på ham for at han skulle motta det. Da flyktet Ambrosius fra byen. Imidlertid holdt folket på sitt, og keiseren stadfestet valget.
Omsider innså Ambrosius da at Guds kall var kommet til ham. Han lot seg døpe og konfirmere, og i løpet av en uke innvie til alle geistlige grader. Hans første bispegjerning var å skille seg med den rikdom han hadde arvet. Det meste gav han til de fattige. Resten satte han ut for sin søster. Så måtte han gi seg i kast med å studere skrift og kirkelære, for han var oppdratt til sakfører og statsmann.
Predikant
Helt fra han overtok embetet, viste han seg som en enestående predikant. Hver søndag talte han, og han pleide gjerne å begynne med denne inngangsbønn: «La de ord du gir din tjener, være skarpe spyd og brennende piler, som trenger inn og setter tilhørernes sjel i flamme til å frykte og elske deg!» Denne bønn ble hørt i rikt mål. Og blant dem han vant for Gud, var en god for titusen, nemlig Augustin.
Den ambrosianske kirkesang
Foruten predikant var Ambrosius en klok og samvittighetsfull sjelesørger og ivrig for de fattiges forsorg. Store mengder søkte ham for å få hjelp og råd. Han ordnet forholdene i sitt bispedømme og styrte med fast hånd. Mest kjent er han som opphavsmann til den «ambrosianske kirkesang». En ny, levende melodisk måte å synge på var det han innførte, med vekselsang mellom kor og menighet.
Kamp mot arianismen
En storartet innvielse fikk denne kirkesangen ved en avgjørende begivenhet i menighetens liv. Ambrosius hadde alltid vært en varm tilhenger av læren om Kristi sanne guddom, og som biskop ble han en støtte mot vranglærerne. Men keiserinne Justina krevde at han skulle utlevere en av Milanos kirker til arianerne. Et helt år holdt hun på med dette, men Ambrosius nektet.
I påsken 386 ville keiserinnen ta kirken med makt, men Ambrosius bega seg til kirken med en stor menighet. Keiserinnen våget ikke å drive dem ut, men lot kirken kringsette av soldater med ordre til ikke å slippe noen ut før biskopen ga etter. Nå ble menigheten samlet der inne i flere dager og netter, og i denne tid sang den hele tiden de nye skjønne salmer til den treenige Guds pris. Denne sang ved dag og natt gjorde et betagende inntrykk på alle. Soldatene utenfor ble også grepet og stemte i sammen med menigheten.
Det ble keiserinnen som måtte gi tapt, men menigheten fikk beholde både kirken og biskopen.
Keiseren satt under kirketukt
Også overfor den store keiser Teodosius visste Ambrosius å håndheve Guds krav. I 390 var det et oppløp i Tessalonika, hvorved keiseren mente at det var begått majestetsforbrytelse. For å hevne dette lot han byens innbyggere lokke sammen i teateret, hvor de ble overfalt av soldater, og i løpet av tre timer ble 7000 mennesker, menn, kvinner og barn, slaktet ned.
Da gikk Ambrosius til keiseren, som Natan til David, og nektet ham adgang til kirke og sakrament før han hadde gjort bot. Og Teodosius bøyde seg. Han måtte knele ned på kirkegulvet i botsdrakt, bekjenne sin synd og ydmykt be om tilgivelse. Lykkelig var den hersker hvis biskop levde etter sitt eget ord: «Intet er så rett prestelig som å tale fritt, og intet er så foraktelig for mennesker og så syndig for Gud, som ikke å si fritt det vi tenker.»
Døde i 397
I året 397 døde Ambrosius, begrått både av kristne, hedninger og jøder. Hans innflytelse på kirken har vært meget stor, ikke minst ved den nye salmediktning han begynte. Direkte er likevel meget lite av det kommet til nåtiden, bare fire av hans salmer er bevart, og bare en av disse finnes i vår salmebok, nemlig: «Kom du folkefrelser sann!»
Fra Welles krikehistorie
(mellomtitler ved red.)
Folkefrelsar til oss kom
Av Ambrosius, d. 397
Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleis koma må.Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.Utan synd han boren er
som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kan.Frå Gud Fader kom han her,
heim til Gud hans vegar ber,
ned han fór til helheims land,
oppfór til Guds høgre hand.Du som er Gud Fader lik,
ver i vanmakt sigerrik!
Med din guddoms velde kom,
styrk oss i vår armodsdom!Klårt di krubbe skina kan,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.Lov og takk, du Herre kjær,
som til verdi komen er!
Fader god og Ande blid,
lov og takk til evig tid!
Sangboken 630