Da israelsfolket dro ut fra Egypt var det 603 550 mann som var mønstret. De var omskåret – de bar det synlige paktstegnet på sine kropper som viste at Gud hadde tilsagt dem alle sine løfter til Abraham. De bar det synlige tegnet på at Gud ville åpenbare seg og sin frelse gjennom Abrahams ætt, og derfor ville han være dem nær, vandre sammen med dem, være i deres midte, åpenbare seg og til sist også la sin frelse, Messias, verdens frelser, stå frem i dette folket.
Så bar de alle, over sekshundretusen mann, et synlig merke på sin kropp om hva Gud hadde lovet, og at han ville at de skulle tilhøre hans folk.
Det ytre var i orden. De bodde og levde i det folket som Gud åpenbarte seg for, og de hadde det synlige ytre tegn på at Gud hadde gitt dem alle løftene. Men selv om det ytre var i orden, var det bare to av dem som kom inn i det lovede land! «Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.» (1Kor 10:5)
Slik har det heller ingen nytte i å være døpt, når en allikevel ikke lever i tro på de løfter Gud har tilsagt den enkelte i dåpen. «Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» (Heb 11:6)
Her er vi inne på ulykken hos de omskårne som ble slått ned i de førti år i ørkenen: De trodde ikke Gud, derfor søkte de ham heller ikke. De trodde sine egne tanker og derfor søkte de seg selv og sine lyster.
Omskjærelsen ble dem til ingen nytte. De søkte seg selv og ikke han som hadde gitt dem løftene, paktene og paktstegnet. Nå sto en ny generasjon på grensen til Kanaan, ført på underfullt vis over Jordan, men det ytre var ikke i orden. De tilhørte Guds folk, men var ikke omskåret.
Det var på samme måte med Moses’ sønn. Han var heller ikke blitt omskåret på den åttende dag. Moses oppholdt seg på den tid i Midian og der var det sikkert andre skikker. «Mens de var på veien, på et hvilested, skjedde det at Herren kom mot ham og ville ta livet av ham. Da tok Sippora en skarp stein, med den skar hun bort sin sønns forhud og kastet den for Moses’ føtter og sa: Du er meg en blodbrudgom. Så lot Herren ham være. Da sa hun: En blodbrudgom for omskjærelsens skyld.» (2Mos 4:24-26)
Ja, selv om omskjærelsens tegn i det ytre ikke ble til noen hjelp for alle de som ikke trodde på løftene Gud hadde knyttet til tegnet, så var det en alvorlig sak å ikke la sin sønn omskjære på den tid Gud hadde foreskrevet. Det var å ringeakte det som Gud ville forkynne dem gjennom den synlige omskjærelsen. Det var å ringeakte at Gud helt i fra starten av ville gi guttebarna et synlig tegn på at han har gitt evige frelsesløfter, at han vil bo i deres nærhet og at han vil føre dem frem til målet for deres jordiske liv og målet i det evige liv.
Så skulle de etter Guds forsikring om dette, opplæres, oppdras og bli minnet om det gjennom renselseskikker, seremonier, høytider, tabernaklet og offertjenesten. Det var alt sammen synlig forkynnelse av Guds hellighet og Guds frelse. Slik skulle de lære seg selv å kjenne, lære Gud å kjenne og leve med ham i hans frelse.
Da var omskjærelsens tegn et dyrebart tegn og en dyrebar forsikring om at Gud sto ved sine løfter og at han ville ha samfunn med dem og bo midt iblant dem.
Hva tenker du om din dåp? Bruker du den som en unnskyldning til å holde Gud på avstand, siden du er døpt og alt er i orden med deg? Eller er du en som ringeakter dåpen idet du egentlig ikke bryr deg om de løfter Gud tilsa deg da du ble døpt? Ja, vi ser nok eksempel på begge deler i Josva 5.
«Å, Himmelske Far! Kom oss til hjelp i vår nød, så dåpen blir til den nytte og gavn som du hadde tenkt. At dåpen til Jesu død og oppstandelse stadig kan være et synlig tegn som vender hjertene våre mot hva du har tilsagt oss i din Sønn. At dette synlige tegn kan skape tro og tillit til hva du har gjort for oss i din Sønn, hva du nå gjør for oss i din Sønn, hva du har lovet å gjøre for oss i evighet, på grunn av din Sønn! Ja, hjelp oss, til i sannhet å oppdra og opplære våre barn i dette!»
Denne omskjærelsen, som er beskrevet i Josva 5, skjedde i «Gilgal», som betyr «avveltning»: «Og Herren sa til Josva: I dag har jeg veltet av dere skammen fra Egypt. – Siden har dette stedet vært kalt Gilgal like til denne dag.» (Jos 5:9)
Det samme kan vår «Josva» – Jesus si. Han som all synd ble samlet på, og som på Golgata ble «skåret» bort fra menneskeslekten. Budskapet om ham blir rakt oss hørbart i evangeliet, synlig i dåpen og spiselig i nattverden. Det som skjedde med ham gis uavkortet som gave. Det er en personlig overrekkelse fra Herren selv, til det enkelte menneske. Slik blir det også et personlig «Gilgal» i Guds barns liv; dagen da jeg personlig fikk del i Jesus Kristi avveltning av min synd og skam.
Hvor er så troen? Troen som alltid er med når det er snakk om tilegnelsen av Guds gave? Det er nettopp evangeliet; hørbart, synlig og spiselig, og som skaper frelsende tro og opprettholder frelsende tro. Her skal du få komme aldeles tomhendt og motta alt. Ja, til og med mottageligheten – troen – gis deg når evangeliet rekkes deg.
I Galaterbrevet blir hørelsen av evangeliet to ganger likefremt kalt «å høre troen forkynt». Og i Rom 10:8b sier Paulus: «Det er troens ord, det som vi forkynner.» På samme måte er det når evangeliet rekkes mennesket synlig: «Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.» (Apg 2:38f)
Og spiselig: «Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matt 26:26-28) Så skal vi på Jesu ord høre, se og spise evangeliet og få alt gjennom det.
Etter at Israels folket var omskåret ved Gilgal, skulle da også påskelammet spises. «Mens Israels barn lå i leir ved Gilgal, holdt de påske der på Jeriko-sletten, om kvelden den fjortende dagen i måneden.» (Jos 5:10)
Nå hadde det utvalgte påskelammet stått for seg selv siden den dagen de steg opp av Jordan, på den tiende dagen i den første måneden. De lå i leir ved «Gilgal», ved «avveltningen» av skammen.
«Da Golgata der Jesus led,
jeg gjennom tårer så.
Da fikk jeg se, en nådestrøm,
til meg fra korset gå.»
Så ble påskelammet slaktet og spist på den fjortende dagen i den første måneden. Hele lammet ble spist. De fikk, ved å ete og drikke, ta til seg alt det lammet forkynte og bli ett med det. Det var sannelig en ny realitet i tilværelsen: Skammen veltet av, delaktighet i det lyteløse lammet! «Og dagen etter påsken åt de av landets grøde, usyret brød og ristet korn åt de den dagen. Mannaen hørte opp dagen etter, for nå åt de av landets grøde. Israels barn fikk ikke mer manna, men de åt dette året av det som var avlet i Kana’ans land.» (Jos 5:11-12)
Mannaen holdt opp akkurat når det ikke var bruk for den mer og de kunne spise av landets grøde. Slik skal Guds ord være riktig og fullstendig næring så lenge vi vandrer i tro, i vårt jordiske liv. Så skal den dag komme da vi i beskuelse skal få «spise av Landets grøde», føle, kjenne, se og ta inn himmelens herlighet og Guds synlige nærvær.
Skal du være en av dem som når lykkelig frem til det fullendte Guds rike? Skal du være en av dem som samles i Lammets bryllup og som får smake og nyte de himmelske goder som Gud har gjort ferdig for sine barn?
Da må du ikke forsømme eller forakte nådemidlene: Ordet hørbart, synlig og spiselig!
Apostelen Paulus ser frem mot dette og sier: «For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.» (1Kor 13:12)
Da skal vi ikke lenger leve i tro, men vi skal se, kjenne, smake, lukte, høre den himmelske harmoni sammen med Gud. Men nå lever vi av «mannaen», av Guds ord og tror hva Ordet sier. Herved blir det også et sant møte med Herren slik Josva møter Høvdingen over Herrens hær. Det er sterke likhetstrekk med Moses’ møte med Herrens engel i den brennende tornebusken: Det var Herren i en engels skikkelse, en skikkelse Moses og Josva kunne se uten å dø.
Og Moses sier om ham når han velsigner Josefs slekt: «med det ypperste av jorden og dens fylde og med nåde fra ham som bodde i tornebusken! Må det komme over Josefs hode, over hans isse, han som er fyrste blant sine brødre!» (5Mos 33:16) «Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.» (Joh 1:18) Å, hvor godt det er at Herren åpenbarer seg i en skikkelse som vi kan se og møte uten å bli fortært!
Å, hvor godt at Guds Sønn møtte Faderen, i vår skikkelse, og led den fortærende ild i stedet for oss! Ja, Gud være lovet for at «avveltningen av skammen» skjedde på Golgata og rekkes oss fritt i nådemidlene – ordet og sakramentene.
Slik seirer «høvdingen over Herrens hær» i menneskehjertene.