Ekteskapet er en guddommelig ordning. Men det er ikke bare en skaperordning, det er også et avbilde av Guds evige frelsesråd og forholdet mellom Kristus og menigheten (Ef 5:31-33). Derfor skal det ikke undre oss at djevelen setter alt inn på å ødelegge denne ordningen!
Gud skapte mennesket i sitt bilde, som mann og kvinne, dvs mannlig og kvinnelig. Vi er ikke skapt som ett kjønn eller intetkjønn, men vi er skapt som mann og kvinne, med ulikheter som passer til hverandre og utfyller hverandre. Denne forskjell i vesen, utrustning og funksjon er en fantastisk rikdom og en velsignelse, som vi på ingen måte skal ringeakte eller utslette! Det vil føre til skade både i ekteskap, hjem, menighet og samfunn.
For det første er det derfor viktig at mann og kvinne i ekteskap og hjem søker å finne sin rette plass og utøver sin gudgitte funksjon. Der hvor mannen vil/får være mann og kvinnen vil/får være kvinne, der skapes en trygghet og ro omkring oppgaver og funksjoner, i stedet for intern kamp og klage. «Når hver sitt gudsord lære vil, da står det godt i huset til» (Martin Luther). Dette har vi tatt opp i andre sammenhenger, så vi skal ikke gjenta det her.
Denne framstillingen er ikke uttømmende, men tar bare for seg noen vesentlige momenter om hva som kreves for et sunt samliv, og noen tidsaktuelle forhold som fører til kriser.
Et godt ekteskap kommer ikke av seg selv
I syndefallets verden kommer ikke det gode av seg selv. Mens ugress og alt ondt kommer av seg selv, så må det gode såes, vannes og pleies om det skal vokse og utfolde seg. Det må kjempes fram, mot egoisme, selvhevdelse og alt annet ondt som må lukes bort.
Før vi tar fram vanskeligheter og kriser i ekteskapet, skal vi si litt om hva som hører med til et sunt og godt samliv.
Det sunne og gode samliv
«Med Jesus i familien det blir et lykk’lig hjem» heter det i en eldre barnesang. Det er virkelig en stor sannhet, men dermed er ikke alt sagt. Det er likevel slik at det er av fundamental betydning for et godt kristent ekteskap og hjem at mann og kvinne begge lever i fortrolig samfunn med Jesus, leser Guds ord og ber sammen, går på møter sammen og samtaler om åndelige spørsmål.
Men det er ikke nok å dele Guds ord og leve i syndenes forlatelse, der Gud og hans ord ikke får råde i sinnet og prege det daglige liv, og i denne sammenheng også forholdet ektefellene mellom. Andaktsliv og møtegang kan lett bare bli et skall, rutine, samtidig som det personlige samfunnet med Gud, samt kampen mot synden og egoismen forvitrer, og kjærligheten kjølner.
Er det største hinder for alt sunt mellommenneskelig samliv egoismen og selvhevdelsen, så er kjærligheten, oppmerksomheten og tiden en vier til andre selve fundamentet for et godt og sunt samliv. Jeg sa med vilje ikke bare kjærlighet, men la til oppmerksomhet og tid. For kjærlighet er mer enn kjærtegn, langt mer enn det ekteskapelige seksuelle samliv, langt mer enn vakre ord – hvor viktige de enn er, det er først og fremst å være levende interessert i den andre, levende opptatt av at den andre skal ha det godt, leve og virke for den andre. Og det krever ikke minst oppmerksomhet og tid!
Kjærligheten er langt mer enn en følelse, langt mer enn forelskelsens rus, det er først og fremst hengivenhet, selvoppofrelse, et sinn som er rettet mot den andre og søker den andres ve og vel. Kjærligheten viser seg i:
Interesse for den andre
En spør av hjertelig interesse om hvordan den andre har det, hva den andre har gjort i dag, engasjerer seg i den andres oppgaver og arbeid, interesser og det som opptar den andre. Men en spør ikke som en forhørsdommer eller spion, man krever ikke regnskap over den andres liv, men viser interesse og hjertelig engasjement.
Åpenhet og ærlighet
En deler også av seg selv, forteller om hva en selv har gjort gjennom dagen, engasjerer den andre i sitt eget liv og arbeid, sine egne interesser og det en selv er opptatt av. En er åpen om svakheter og svikt, nederlag og vanskeligheter. Det skaper tillit og fortrolighet, og det gir den andre følelsen av å bety noe, at en er en viktig medspiller og medhjelp i den andres liv.
Tillit
En gir også tillit, overlater ansvar og oppgaver til den andres skjønn. Om ikke alt blir gjort slik en hadde tenkt og ønsket, så rakker en ikke ned på den andre, kritiserer og tar over styringen, men råder og hjelper, støtter og oppmuntrer. Mistro og krav, enerådighet og stadig nedlatende kritikk er ødeleggende for tilliten.
Trygghet
Der en kan leve åpent og ærlig med hverandre, snakke ut om svikt og vanskeligheter uten å møte nedlatende kritikk og krav, der skapes det trygghet. Der kan en betro seg til hverandre, søke hjelp hos hverandre. Der blir den andre en havn hvor en kan søke ly, en favn hvor en kan finne trygghet og hvile. En kan være seg selv, slippe å ta på seg en maske, slippe å leve opp til krav som er urealistiske osv.
Gode ord og kjærtegn, nærhet og ømhet
Det koster så lite, men er av så stor betydning at en gir den andre gode ord, takker for det den andre gjør, gir komplimenter, små kjærtegn gjennom dagen osv. Er du på reise, så kan en sms, en telefonsamtale være av stor betydning, at du ikke har glemt den andre. Du kan la være å nevne det som du misliker (at det ikke er ryddig når du kommer hjem, at maten ikke er ferdig, at det ikke er det du liker osv), men velge i stedet å takke for det som er godt, det du setter pris på. Ømhet og kjærtegn er så mye mer enn det seksuelle samliv, og der ikke ømhet og kjærtegn, vennlige ord og komplimenter er en del av hverdagens liv, der vil også det seksuelle samliv dø eller bare bli en plikt, til og med nesten som en voldtekt, for den som for øvrig kjenner seg ensom og forsømt i dagliglivet. Men der kjærligheten og begeistringen for den andre kan holdes levende gjennom hverdagen, der vil også det seksuelle samliv forsterke og uttrykke den samhørighet og glede over hverandre som en ellers opplever.
Tilgivelse
Selv i et godt ekteskap forgår ektefellene seg mot hverandre. Det er ikke minst forsømmelser pga selvopptatthet, en overser den andre. Men også onde ord kan falle, og en kan gjøre den andre urett på ulike vis. Kjærligheten viser seg i at en ber om tilgivelse, erkjenner og bekjenner egen urett, ikke først når en blir tvunget til det, men ubedt og ærlig. Det er lite som vitner mer om kjærlighet og skaper tillit, som når en ubedt ber om tilgivelse.
Det finnes ekteskap hvor den ene av ektefellene eller begge aldri vil innrømme feil, aldri ber om tilgivelse. Stoltheten står i veien, eller en vil ikke gi den andre rett i sine anklager ved å innrømme egen svikt. En synes kanskje det er den andre som først må be om tilgivelse for sin synd og svikt. Der en blir opptatt av den andres feil og mangler, der vil en se flere og flere og bli stadig mer opptatt av det. Det gir lite grobunn for kjærlighet! Men er en mer opptatt av egen svikt og synd, der blir en barmhjertig overfor den andre, nådig og tilgivende. Det gir kjærligheten grobunn!
Det som er bekjent og oppgjort må heller aldri trekkes fram igjen.
Illustrasjon: pixabay
Det usunne samliv
Det finnes en rekke årsaker til konflikter i et ekteskap. Jeg har ikke som mål å ta opp alt som kan gjøre ekteskapet vanskelig, men konsentrere meg om tre tidstypiske forhold.
Enkelte går altfor tidlig inn i ekteskapet
De har ikke blitt selvstendige, båndene til foreldre og hjem er for den ene eller begge ikke løsnet slik de skulle være, og en har ikke fått en sunn og god selvstendighet.
Som sjelesørgere må vi råde to som vil gifte seg til å bruke nok tid før de gifter seg. Å bo minst ett års tid utenfor hjemmet, å ha tid til å lære seg å ta eget ansvar for økonomi, det daglige arbeidet i et hjem, ta selvstendige beslutninger om alt fra hverdagens mange små ting til de større ting i livet osv. Der hvor en ikke får gjennomleve en slik prosess, vil en lett gå inn i ekteskapet med manglende forutsetninger.
- Noen vil da ta med seg mor eller far eller begge inn i ekteskapet, og de to som nå skulle utgjøre en ny enhet får ikke være det, men «svigermor» tar styringen. De to kan av og til fortsette å være «barn», og der «svigermor» ikke ser det usunne i å være den som tar beslutninger og styrer «barna», vil det før eller senere ende galt. Som sjelesørgere må vi hjelpe både mann og kvinne til å «forlate far og mor» og holde seg til sin ektefelle. Det er ikke galt å spørre foreldre om råd, men de to må øve seg i å stå på egne ben og fatte selvstendige avgjørelser i fellesskap.
- Der den ene er umoden vil fort den andre ta over foreldrerollen, og er det en dominerende ektefelle som ikke hjelper den andre til å modnes og bli selvstendig på en sunn måte, kan det bli riktig usunt. Den umodne vil klynge seg til den andre. I stedet for et ekteskap preget av gjensidig støtte og hjelp, blir det veldig skjevt. Den ene må ta så godt som alle avgjørelser og yte og gi i forholdet, mens den andre ikke har så mye å bidra med på noe plan. Ekteskapet får en form som minner om foreldre-barn, og det vil i lengden være frustrerende for begge. På ett eller annet tidspunkt vil den umodne kjenne behov for å løsrive seg, bli selvstendig og ta egne valg osv, og det kan skape vanskelige konflikter. Når vi som sjelesørgere skal råde i slike tilfeller, gjelder det at vi søker å hjelpe ektefellene til å leve sammen som likeverdige, vise hverandre tillit, gi hverandre ansvar og funksjoner i samsvar med Guds skaperordninger, hjelpe og støtte hverandre i det som er godt, tilgi og bære over med hverandre og gi hverandre tid til både å være selvstendige og modne individer og samtidig stå sammen og være ett i ekteskapet.
- Der en gifter seg for tidlig, vil en ofte også mangle den nødvendige tillit og trygghet. En vil lett stadig søke bekreftelse, søke nærhet og ømhet, men med tiden vil det manglende kjennskapet kunne føre til mistro og mistillit til den andre, en vil frykte at den andre er utro eller ikke bryr seg om en osv. Igjen må vi råde til å bruke tid på hverandre, være åpne og ærlige (men ikke kreve det i mistro), snakke sammen og engasjere seg i hverandres liv, slik at den nødvendige tillit og trygghet kan skapes.
Generelt kan vi si at det som ikke er gjort før en gifter seg, må en ta igjen innenfor ekteskapets ramme. Den modning, selvstendiggjøring, ansvarlighet osv som en skulle ha nådd før en giftet seg, må en utvikle innen ekteskapets ramme. Det kan være vanskelig, og vi må som sjelesørgere søke å gi gode råd og hjelp til dette.
Manglende forpliktelse og ansvar
Mannen har et særlig ansvar for ektefelle og hjem, for økonomi, for å skape gode rammer og trygghet for ektefelle og barn. Det forplikter! Han skal elske sin hustru og ta seg av henne som sitt eget legeme og han skal være far for sine barn, med alt hva det innebærer.
- Det innebærer for det første at han ikke kan fortsette å leve som om han var ungkar, hvor ektefellen kun er som en elskerinne og hushjelp, mens han selv kun er opptatt med seg og sitt.
- Arbeid, hobbyer, kamerater osv kan ikke lenger ta all tid og oppmerksomhet, men en må være til stede for og engasjere seg i sin ektefelle, barna, og bruke både tid, engasjement og ha interesse for dem og deres liv.
Hans kommer hjem til middag. Åse er husmor og er hjemme med barna. Etter middag går Hans ut, han sier ikke hvor han skal eller når han kommer tilbake. Åse ber han om å si ifra når han går ut, men det blir ingen forandring. Til sist orker ikke Åse dette lenger. Hun forsvinner ut rett etter middag en dag, og Hans sitter tilbake med barna. Det er snart leggetid og barna skal ha mat, og han vet ikke hvor Åse har gjort av seg. Ut på kvelden kommer hun hjem til en fullstendig fortvilet mann.
«Hvor har du vært? Tenkte du ikke på at barna skal ha mat og legges?»
«Ja, men det er jo så enkelt, det klarer vel du alene?»
Hun gjorde jo alltid det. Den natten ble det en lang samtale, og Hans forstod hvor selvopptatt han hadde vært i deres første år i ekteskapet. Men det måtte litt hard lut til. Ekteskapet ble meget godt og de fikk mange gode år sammen.
Vi ser alt for ofte menn som ikke forstår sitt ansvar som ektemenn og fedre. Av og til kan det bunne i en misforstått oppfatning av forholdet mellom mann og kvinne, og hva kvinnens underordning innebærer. Mannen tar sitt arbeid utenfor hjemmet på største alvor. Han gjør sitt arbeid godt, bruker mye tid på det og har sin arena der. Han engasjerer seg gjerne også i frivillig virksomhet, om det er på bedehuset eller i annet, og viser et sterkt engasjement. Han har mange arenaer og får gjerne sitt sosiale behov mer enn stilt, han får kanskje også mange positive tilbakemeldinger som sier ham at han er godt likt osv.
Når han kommer hjem forventer han at kona skal stille opp med mat og annen omsorg, at hun skal ta seg av barna og alt som har med hus og hjem å gjøre. Han forventer ekteskapelig omgang og hengivenhet fra kona. Hun skal stå til hans tjeneste når han trenger henne, mens han selv råder over sin tid uten å tenke særlig på om kona har behov for hjelp eller hvile. Hun har jo «bare hjemmet», mens han har så mye annet. I liten grad engasjerer han seg i konas situasjon, heller ikke i sine barn, bortsett fra om han vil ha dem med på det han selv synes er interessant, f.eks sport, jakt eller friluftsliv. Enkelte fedre kan gjerne søke å realisere seg selv og sine egne interesser gjennom sine barn, dytte dem fram, uten egentlig å interessere seg dypere for dem.
Mannen deler kanskje heller ikke av seg selv, innlemmer ikke kona i sitt liv og det han holder på med. Han tar seg av økonomi og de store beslutninger alene, og kona må gjerne spørre om det hun trenger til seg selv, til hus og hjem. Kanskje søker han også en viss kontroll over sin ektefelle, lar henne ikke møte venninner eller ha noen arena utenfor hjemmet, uten at han selv er til stede og har kontroll. Kona blir ensom. Hun savner mannens omsorg, nærhet, de små ord og kjærtegn gjennom dagen som vitner om at han bryr seg om henne og fortsatt er glad i henne.
Han er opptatt av hva hun gjør for ham, og stiller gjerne krav og sier gjerne i fra om det ikke er ryddig, om maten ikke er klar osv. Han er særlig sår hvis hun ikke har den rette lyst til ekteskapelig omgang. At han selv kan ha drept noe av lysten, tenker han ikke på. Vennlig takk og ros, omtanke og hjelp for henne og i hjemmet, må hun vente forgjeves på. Hun må kanskje heller tåle nedsettende ord, ofte med barna som tilhørere, slik at barna også tenker at mor er dum, ikke riktig glad i far, at det er hennes skyld at det ikke er så trivelig hjemme.
Enkelte kvinner tror at det er sant som mannen sier, at feilen ligger hos dem, at de selv er skyld i at mannen så lite er hengiven osv. De søker derfor å etterkomme alle mannens ønsker, stille opp tidlig og sent, gi mannen alt det rom han vil ha, ikke kreve noe som helst, men nærmest utslette egne behov i tjeneste for mann og barn. Når hun gjør alt så godt hun kan, så må han vel elske henne igjen? Det gjør imidlertid det hele bare enda verre. Hun burde i stedet sette foten ned og si i fra (jf beretningen over).
Kona vil savne omsorgen, nærheten og ømheten fra mannen, og når hun ikke får den der, vil hun gjerne søke det hun savner av hengivenhet og omsorg, nærhet og ømhet fra mannen hos barna, av og til også hos andre utenfor hjemmet. Det er ikke sunt eller godt for noen! I verdslige sammenhenger vil en slik kone, om hun har arbeid utenfor hjemmet eller andre arenaer hvor hun treffer andre, ofte finne forståelse og omtanke fra andre menn, og det vil lett føre til utroskap og skilsmisse. Det hun ikke har fått hos sin mann, det finner hun hos en annen.
Det er gjerne kona som vil søke sjelesorg i slike situasjoner. Der det har gått veldig langt, har hun kanskje blitt utsatt for så stor grad av forsømmelse og nedrakking at hun har flyktet fra hjemmet for å redde seg selv og barna fra psykisk undergang. Mannen er gjerne blind for at han har gjort noe galt eller trenger hjelp. Han skjøtter sitt arbeid, er aktiv i foreningsliv og nyter kanskje stor tillit. At det skurrer hjemme, forstår kanskje både han selv og andre, men det er konas skyld, det er hun som ikke vil underordne seg, som er syk eller stiller urealistiske krav til han om hjelp i hjemmet, med barna osv.
Som sjelesørgere må vi snakke med begge. Vi må også få mannen i tale, vise ham at han har sviktet som ektemann og far, at han er i ferd med å drepe alt som heter kjærlighet og hengivenhet hos sin ektefelle. Det eneste som kan berge ekteskapet er at det settes ord på det som er galt, at synd og svikt bekjennes åpent og ærlig, slik at tilliten igjen kan opprettes og kjærligheten igjen kan få rom. Kona har sikkert også sitt å bekjenne, dels fordi hun har latt det gå så langt, dels fordi hun har taklet mangt på gal måte hun også osv. Kanskje har hun i sin fortvilelse vært på grensen til utroskap, eller kanskje også gått over den. (Det er sjelden helt svart/hvitt i et skrantende ekteskap!)
Mannen må få øynene opp for at kjærlighet, ømhet og nærhet er noe langt mer enn fysisk samleie. Det er i første rekke å se den andre i hverdagen, bry seg, engasjere seg i den andre, vise omtanke og omsorg mv. Det krever tid! Det samme gjelder barna. Når det ikke står godt til i hjemmet, så er det i første rekke mannen som har sviktet og han kan ikke løpet fra sitt ansvar og skylde på kvinnen, om hun enn har gjort galt (jf 1Mos 3!).
Der manglende forpliktelse og ansvar kun skyldes tankeløshet og selvopptatthet, er det stort håp om at en samtale med begge ektefellene hvor skjevheten og svikten tas opp er nok til at mannen ser sin svikt, går i seg selv, ber om tilgivelse og forandrer seg slik at ekteskapet kan bli meget godt!
Men der hvor det har gått for langt, der sårene har blitt for store, der viljen til å innrømme egen svikt ikke er til stede, der det har ført til utroskap, der viser dessverre erfaringen at det er meget vanskelig å redde ekteskapet. Er det tale om menn med psykopatiske trekk, er det nærmest umulig å skape noen selverkjennelse hos mannen. All skyld vil legges på kona, og selv om en slik mann som regel vil bevare ekteskapet, skal det være på hans premisser. Der det er beviselige overgrep av psykisk eller fysisk art, kan det gjerne loves bot og bedring, for å redde ekteskapet og beholde ikke minst kontakten med barna, men så snart en har oppnådd dette, skrus skruen bare hardere til. Her skal det stor visdom og tålmodighet til, om det i det hele tatt er mulig å berge ekteskapet.
Usunn selvrealisering i ekteskapet
Den moderne feminisme har gjort selvrealisering, ikke for mannen (se over), men for kvinnen, til en kampsak. Det finnes helt klart en sunn og god realisering av det en er skapt til og har fått av evner og anlegg, der en kan bruke det en har fått slik at en er andre til hjelp og glede. Men her er det gjerne tale om egosentrisk opptatthet av egen karriere og personlig lykke, en bevisst holdning til at en ikke skal sette egne behov eller ønsker til side av hensyn til andre, heller ikke for ektefelle og barn, men sette egne interesser, behov og muligheter først. Selve holdningen strider mot Guds skaperordning og bud. Og erfaringen viser at der hvor ektefellene setter egne individuelle behov, karriere, interesser osv først, der oppstår det konflikter i ekteskapet. Der hjemmet blir en kamparena hvor det konkurreres om makten, om hvem som skal få leve ut sin karriere og følge sine ønsker, der blir det lite av tjenersinn og å sette seg selv til side for den andre.
Her er jeg redd vi lite vil oppleve at noen søker sjelesorg, selv om ekteskapet knirker. Selv om mannen gjør alt han kan for å bøte på ektefellens svikt i forhold til morskallet og det huslige, og han ser at han ikke strekker til, så vil han sjelden søke sjelesorg eller ta det opp som et problem. Enten ender et slikt ekteskap i en konflikt mellom to sterke personligheter hvor begge vil realisere seg selv, eller mannen bøyer seg under kvinnen for husfredens skyld og lar henne kjøre sitt løp. Så lenge det ikke er barn i ekteskapet (det vil man gjerne utsette i slike ekteskap for at kvinnen skal få sin utdannelse og karriere sikret), kan det tilsynelatende gå godt, men når barna kommer, blir det virkelig vanskelig! Der mannen søker å være «kvinne» og kvinnen søker å være «mann», der blir det ikke lykkelig, for ingen er der de er skapt til å være. Å neglisjere kjønnsforskjellene og leve i strid med Guds skaperordninger gir ikke lykke, men skade! Og det blir ikke godt for barna, som ofres på selvrealiseringens alter.
Men selv om det er store skjevheter i et ekteskap, er det vanskelig å gripe ubedt inn. Er det noen som skal gjøre det, er det bevisste og modne kristne kvinner (jf Tit 2:3-5). Men i dagens tidsånd vil slike kvinner nok ofte oppleve at de taler for døve ører. Unge karrieresøkende og selvbevisste kvinner vil lett anse disse modne kvinnene for utdaterte, svake og altfor underdanige. De vet best selv og vil ikke bli tilrettevist eller få råd, og selv har de hele tidsånden og all dens trykk i media mv på sin side. Det gir en selvbevissthet og stolthet som det er vanskelig å rokke ved. Det må en personlig vekkelse og omvendelse til for å endre grunnholdningen.