2. Peters brev 1:3-11
Du som har tatt imot Jesus ved troen, er født av Gud til et nytt liv, gjenfødt av uforgjengelig sæd, sier apostelen i sitt første brev. Det er ikke et liv du eier i kraft av noe hos deg selv, men det er et liv du har mottatt ved troen på Jesus og eier i kraft av ham.
Etter hans guddommelige makt
Det tenkes ikke i første rekke på Guds allmakt, men den guddommelige makt Gud har til å gjøre døde levende. Denne makt viste han på Jesus da han reiste ham opp fra de døde.
Jesus døde som en forbannet, under våre synders dom. Men i og med sin død sonet han synden og utsto straffen, din og min straff. Og i seg selv hadde Jesus vunnet den rett som loven taler om: «Den som gjør, det skal leve ved det.»
Gud er dommeren, med makt til å erklære den som har sonet synden, å være rettferdig, og med rett til å reise den opp fra døden som har rett til å leve. Det var denne guddommelige makt Gud viste på Jesus da han reiste ham opp fra de døde (Ef 1:20).
Denne makt er også virksom blant oss som tror på Jesus (Ef 1:19). Den reiser også hver den som tror på Jesus, opp med ham. Ved troen på Jesus er du fraregnet alt ditt. Det er korsfestet med Jesus og lagt i grav med Jesus. Det har fått sin dom, det er utsonet. Ved troen på Jesus er du tilregnet Jesus – hans rettferdighet og hans livsrett, og i kraft av denne rett har Gud levendegjort deg, født deg på ny og gitt deg alt du trenger til liv og gudsfrykt.
Livet og gudsfrykten som er gitt deg, er imidlertid ikke gitt deg som en personlig egenskap som du råder over. Nei, det er noe som er gitt deg i Ordet om Jesus, og som bare får utfolde seg i ditt liv i samme grad som Ordet om Jesus får rom hos deg.
Det er noe som stadig gis deg gjennom kunnskapen om (kjennskapet til) ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft. Jesus har ikke kalt oss på grunnlag av vår herlighet og kraft, men på grunnlag av sin egen herlighet og kraft. Alt du trenger for å bli og leve som en kristen, er gitt deg i ham – og i ham alene.
Så har du ingen unnskyldning for et skrøpelig kristenliv. Det hviler ikke på dine forutsetninger, men er gitt deg i Jesus.
Og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur
Evangeliet om frelsen i Jesus gir oss ikke bare en teoretisk frelse, en frelsende kunnskap som etterlater oss uforandret. Nei, evangeliet er et levende ord, ånd og liv, og skaper hva det nevner.
Gud har ikke bare gitt oss rett til å bli Guds barn. Han regner oss ikke bare som sine barn for Jesu skyld, men han gjenføder oss til sine barn – skaper et nytt menneske i oss, «skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten» (Ef 4:24). Det som Jesus er, blir ikke bare vårt ved tilregning, men ved at han selv tar bolig i oss ved troen, blir dette også en levende virkelighet i oss. Det skal du regne med og innrette deg etter!
«Regn med din Frelser, så regner du rett (…) Regn med deg selv og du kommer i fall. Regn med din Frelser og seire du skal.»
Etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten
Det liv som leves i verden, går mer og mer mot fordervelse – i dobbel forstand. Selve livsutfoldelsen forderver mennesket, og enden på livet etter lysten er evig undergang og fordervelse. Der kjødets lyst får råde, blir det ingen gevinst, ingen varig nytelse og glede. Den kjødelige lyst fører til fordervelse av menneskelivet, ødeleggelse og undergang.
Denne fordervelse har den troende – lik Kristen i Pilegrims vandring – flyktet bort fra. Han har fått del i et nytt liv, et liv som kan leves slik Gud engang skapte det til å leves. Men: Dette livet er et troens liv. Slik det er født ved sannhets ord, slik lever det av dette ordet. Slik vårt legemlige liv ikke har liv i seg selv, men daglig må næres, slik er det også med vårt åndelige liv.
Troens liv styrkes ikke ved mat og drikke, men ved Guds nådes evangelium. Det er godt at hjertet styrkes ved nåden.
Men da må vi også huske: Evangeliet om frelse fra synden og døden skal ikke graves ned, men det skal vi leve i og leve ut. Det livet vi er frelst til skal vi ta fatt på med iver, ellers mister vi det.
Så legg nettopp derfor all vinn på at deres tro viser seg i dyd (eller rett liv)
«Legg all vinn på», sier apostelen. Det er livsnødvendig at du som er blitt en kristen, legger all vinn på å leve som en kristen. Det livet du har fått ved troen på Jesus, må utfolde seg, ellers dør det. Det er dette livet du er frelst til. Det evige liv begynner her og nå!
Apostelen beskriver nå troslivet som en plante som folder seg ut i stadig nye skudd på troens stamme. Det første som springer ut av troen, er et «rett liv» eller «dyd». Ordet er vanskelig å oversette, men tanken er at der hvor troen er virksom, vil den vise seg i en hellig og rettskaffen ferd – en vandring i Jesu fotspor, med hans sinn.
Og i det rette liv skjønnsomhet (eller kunnskap)
Her tenkes det på den kunnskap som vet å skjelne det gode fra det onde. Av naturen vet vi ikke hva som er godt eller ondt. Skulle vi følge vår egen følelse ville vi være som et skip ute på åpent hav uten kart og kompass. Troens kunnskap viser seg i bundethet til Guds ord, der har den all sin visdom og forstand. Troen stoler ikke på seg selv, men lar seg rettlede av Guds ord. Slik kommer den troende i sin rettskafne ferd til å følge en annen kurs enn verden, ha et annet syn på mangt og meget – og framfor alt følge det.
Og i kunnskapen avhold (eller selvbeherskelse)
Det hjelper ikke å kunne skjelne mellom godt og ondt, dersom det ikke får følger i praksis. Den troende er ikke ferdig med kjødet og dets lyster, og det strider mot det nye livets art. Der kjødet får utfolde seg, der må troens liv vike. Men der hvor troens liv får utfolde seg, der må kjødet vike.
Det er det som menes med selvbeherskelse eller avhold. Du vet hva som er Guds vilje, men du fristes til noe annet. Selv om det ikke alltid er synd i seg selv, så er det til hinder for ditt gudsliv og fører deg bort fra Jesus og livet med ham. Det tar plassen, tiden, oppmerksomheten, sinnet osv. Det kan være fritidsinteresser, hobbyer, arbeid, hjem og familie osv. Der hvor du ikke ved avhold og selvbeherskelse tar kontroll over dette, vil det ta kontroll over deg, og du blir en slave av dine lyster. Da dør troens liv. Troens liv må ha rom, eller så blir den som en innestengt plante. Den vil sykne hen og til slutt dø.
Og i selvbeherskelsen tålmodighet (eller utholdenhet)
Det er ikke gjort en gang for alle å si nei til alle fristelser og lyster. Den kampen varer livet ut. Derfor må du vise utholdenhet. Det er så lett å bli slapp med tiden, tro at faren er over, ikke ta det så nøye. Det var så mange som begynte i Ånd, men fullendte i kjød. Kampen mot synd og fristelser ble så lang og hard, og så tok man det ikke så nøye etter hvert. Mer og mer ble en opptatt med livet her og nå. En våket ikke lenger, men søvnen tok overhånd. Og så var alt tapt (jf. David).
Og i utholdenheten gudsfrykt
Der utholdenheten i kampen mot synd og fristelser utfolder seg, der er det umulig annet enn at en stadig må ty til syndenes forlatelse, stadig må leve i renselsen. En drives stadig inn til Jesus, får ham stadig mer kjær, og det fortrolige samfunnet med Jesus blir sterkere og sterkere.
Da får også gudsfrykten rom – en barnlig frykt for å gjøre Gud i mot og en ærefrykt for Gud som viser seg i en inderlig trang etter å vandre rett for Gud. Slik et barn som elsker sin far ikke vil gjøre ham i mot, men være til glede og behag for sin far, slik frykter den troende for å gjøre Gud imot, fordi han elsker ham og holder av ham. En erfarer at det er godt å holde seg nær til Gud.
Og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle
Den sanne kjærlighet til Gud viser seg alltid i kjærlighet til de troende. «Hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av ham» (1 Joh 5:1). Vi skal legge vinn på å utfolde denne kjærligheten, ikke bare med ord eller tunge, men i gjerning og sannhet.
Vi fristes stadig til å søke oss selv, vår egen ære eller vårt jordiske gavn. Men gudsfrykten skulle drive oss til å glemme oss selv og som villige tjenere søke de andres ve og vel. Jeg har jo en Herre i himmelen som sørger for meg i alle ting. Skulle jeg da vende ryggen til de andre for å sørge for meg selv?
Og jeg som har fått all min synd og skyld ettergitt av min Herre og Frelser, hvordan skulle jeg gjemme på bitterhet og fiendskap mot dem jeg vandrer sammen med?
For når disse ting finnes hos dere og får vokse, viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus
Det personlige kjennskapet til Jesus virker slik frukt hos dem som lever med ham i troen. Det er en virkning av evangeliet der det har fått rom i hjertet, og det viser at en ikke forgjeves har tatt imot evangeliet. Evangeliet har fått slå rot og har båret frukt i livet. Det er ikke død kunnskap, men levende og virksomt.
Men den som ikke har disse ting, han er nærsynt og blind, og har glemt renselsen fra sine gamle synder
Der hvor det nye livet som er født ved evangeliet og som vokser ved evangeliet, ikke får utfolde seg og vokse, der vil det gamle menneske utfolde seg og leve. Da er du på vei bort fra Jesus, på vei tilbake til et liv i kjødet, det som du flyktet bort fra da du kom til Jesus første gang. Da har du glemt renselsen fra dine gamle synder.
Kjødet må du nok slite med så lenge du lever her i verden. Men du kan ikke gi etter for det. Det er som å falle i ild eller vann. Du må renses fra det, du må løses fra det, du må til Jesus og syndenes forlatelse. På ny og på ny må du la deg rense. Jesus må få vaske dine føtter og bevare deg i renheten.
Nærsynt – kortvarig nytelse her og nå.
Blind – ser ikke hvor en går.
Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble
Når du lever troens liv i evangeliet, lever i syndenes forlatelse og stadig legger vinn på å utfolde det livet du har fått hos Jesus, så vil du befestes i samfunnet med Jesus. Det er et liv du ikke kan leve uten i daglig avhengighet av Jesus, og du bindes mer og mer til ham og løses mer og mer fra ditt gamle menneske.
En plante som skyter skudd og vokser oventil, kan bare det ved å skyte dypere røtter nedentil.
Når jeg leser om dette i Skriften, gripes jeg av fortvilelse og frykt fordi jeg så lite har lagt vinn på dette. Men jeg får også trang og lyst til å leve mer helhjertet med Jesus. Han har gitt så rike løfter over et liv i hans nærhet.
Frykt for å bli en av dem som begynte på veien, men som ble liggende igjen. Be om trang og lengsel etter å få leve slik som det står her, vandre slik at en aldri noen gang skal snuble. I dag er det så mange som søker minste motstands vei, som spør hvor likt det går an å leve verden og likevel bevare kristennavnet. Det er dødens vei. Og det er ikke det som det spørres om her. Nei, her er det et spørsmål om
hvor nær du kan leve Jesus, hvor sterkt du kan bli inntatt av ham, hvor helt og fullt han kan få makt over deg.
Noen vil ha det til at slik tale er lovisk. At enhver formaning til kamp mot synden og til et liv for Gud, strider mot evangeliets «for intet». Alt gis jo fritt og for intet, for Jesu skyld, av nåde, og en kristen er jo fri fra ethvert bud og krav. Ja, det er sant når det er tale om vår rettferdighet for Gud.
Men det blir vrangt når det fornektes at frelsen i Jesus ikke også innebærer et nytt liv. Det var nettopp slike tanker som hadde fått innpass i de forsamlinger apostelen Peter her skriver til.
Men den troende som er frelst av nåde, vil av hjertet leve med Jesus, for han har fått Jesus kjær. Han gleder seg derfor over formaningsordet og over løftene om at det i Jesus er gitt ham det han trenger for å leve som en kristen, til ære for Gud og til gagn for sin neste.
Er det ditt hjertes trang og ønske? Da er dette vi nå har lest, et herlig løfte til deg. For her taler ikke apostelen om et umulig luftslott, noe som bare er oppnåelig for særlig fromme og gudelige personer. Nei, her taler han om noe som er gitt deg i evangeliet, i Guds løfter. Det er intet hinder for at du kan gjøre deg bruk av dette og få erfare det som vi her har lest. Du kan leve slik med Jesus at du befestes i hans nåde og din utvelgelse, så du aldri skal bli liggende igjen på veien. Ja, mer enn det.
For på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike
Du skal ikke bare så vidt komme innenfor og med nød og neppe bli frelst. Nei, du skal få rikelig inngang, dvs. ikke komme tomhendt, men ha noe med deg inn.
Du kan tenke på en skipbrudden som bare så vidt blir berget i land, og en som ikke bare kommer i land, men som også har fått berge med seg en rekke av sine skipskamerater.
Å, skulle du ikke legge mer vinn på å leve Jesus nær, mer søke ham i Ordet og bønnen, mer søke å leve ut troens liv i hverdagen, slik at din tro viste seg virksom i din ferd, til evig liv og frelse for deg selv og til hjelp for dem du lever i blant!