«Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn mot klippen.» Sal 137:9
Salmisten priser dem lykksalige som fikk lov til å være med å ødelegge Babel. Her må vi huske på at Babel står som uttrykk for «mørkets rike» generelt. Det er et bilde på Guds rikes fiender: djevelen, verden og vårt eget kjød.
Den dype mening i ordet er derfor dette: Lykksalig er den som får lov til å medvirke til å utrydde «mørkets rike». Spesielt må vi bruke dette ordet på det Babel vi har i våre egne hjerter. Enhver syndig tanke som rører seg der inne, er et av Babels spedbarn. Og han er sannelig lykksalig som tar et slikt Babels barn og knuser det mot klippen.
Dersom du ikke dreper disse Babels barn som er dine synder og lyster, så dreper de deg. Og disse Babels barn må knuses mens de er små. Vil du spare dem, vokser de fort opp og kan snart bli for sterke for deg.
Her må vi ikke skåne noen og vise falsk overbærenhet. Den gamle Adam skal druknes, knuses og korsfestes. Da kan overskriften over et Guds barn være klar og tydelig, som Guds Ånd taler gjennom apostelen Paulus i Romerbrevets sjette kapittel: «Død for synden, men levende for Gud».
Det å ha sitt hjerte i det himmelske Jerusalem er nøye knyttet sammen med å be Herren om å dømme hele Edoms og Babels vesen uten å skåne noen. Det ser vi i denne salmen.
Det må først og fremst skje i vårt eget hjerte, for Edoms og Babels vesen betyr her djevelens vesen.
Kjærligheten til Herren og hatet til Satan kan ikke skilles så sant vi vil være salige.
Fra «Gullgruben»