Det er gripende å lese om Jesu bønnekamp i Getsemane (Mat 26:36-46). Hvorfor måtte Jesus lide dette? Han måtte det fordi han av Gud ble gjort til din og min synd (2Kor 5:21).
Da Jesus gikk inn i Getsemanehagen, lå all verdens synd på hans skuldre. Det var en så tung byrde og sjelekval at han kom i dødsangst og svettet blod (Luk 22:14). Gud er hellig, og hans hellighet krever at det blir gjort soning for synd.
Kjære venn, skal du komme inn i Guds himmel, så må du være fullkommen ren. Denne renhet har du ikke i deg selv, kan heller aldri oppnå den med egne gjerninger.
Men hør: Jesus vant den for deg da han stred i Getsemane og fullbrakte offeret på Golgata, der han døde med din synd i ditt sted. Hver den som tar imot Jesus som sin Frelser, og lever i troen på ham, blir overkledd med Jesu egen rettferdighets kappe. Den skjuler all din synd, og du er ren for Gud, i Jesus.
Det var i Getsemane Jesus kjempet sin tyngste kamp. Den var så tung at han ba om å få slippe. Tre ganger ba Jesus den samme bønn, og siste gang hadde han fullt og helt overlatt seg i Guds vilje. Som menneske kjente Jesus lidelsen i all sin gru, men hans kjærlighet til deg og meg gjorde at han var villig.
En annen ting vi skal merke, oss er at denne kamp måtte Jesus kjempe alene. Alle tre disiplene sovnet. Han vekket dem, men de sovnet igjen.
Hva skal vi lære av dette? Vi skal lære at i frelsens sak kan intet menneske bidra. Her gjelder Jesus alene. Denne frelse er gjort ferdig for alle som kommer til Jesus med sin synd og tror syndenes forlatelse i hans blod.
Vi kan tenke at Jesus så for seg følgende: På den ene siden sto et hav av menneskesjeler som måtte bli under forbannelsen for evig dersom han ikke tømte denne kalken.
Og på den andre siden sto dette forferdelige å bli forlatt av Guds kjærlighet, ja, bli forlatt av Gud, sin Far. Men priset være Jesus! Hans kjærlighet til oss seiret, og han gikk villig den tunge vei til Golgata hvor korsdøden ventet ham. Påskesalmen av Paul Gerhardt (Sb 662) beskriver så fint samtalen mellom Faderen og Sønnen. Faderen spør Sønnen om han er villig til å gå inn i menneskeslektens sted. Sønnen svarer slik i tredje vers:
«Ja, kjære Far, av hjertens grunn,
la skje som du vil skikke,
la komme kun den bitre stund,
jeg dødens kalk vil drikke!»
Hvem fatter vel slik kjærlighet,
så høy, så dyp, så lang, så bred,
så ganske uten like?
O kjærlighet, o himmelglød,
du fører den til kors og død
som eier himmerike.
Så kan vi juble: Jesus vant, og jeg har vunnet! Lovet være Gud!