«Døden er oppslukt til seier» (…). Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus.» 1Kor 15:54-57
Hvordan får vi et levende håp om oppstandelse? Vi kan ikke «regne oss til» dette håpet, for de dødes oppstandelse er så fremmed for vår naturlige tanke og så helt på tvers av all jordisk erfaring, at her slår ingen regnestykker til. Hva så?
Oppstandelseshåpet må «gro» fram i et menneske. Og det gror bare der hvor menneskesjelen åpner seg for det som er roten til oppstandelseslivet: syndenes forlatelse. Derfor heter det også i vår trosbekjennelse: «Syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv».
Vi må begynne med troen på syndenes forlatelse. Døden er «den siste fiende», synden er den første. Og den som ikke vil motta Guds hjelp mot den første fiende, kan heller ikke få Guds hjelp mot den siste. Men lever vi på syndsforlatelsens grunn med Gud som far, da skjer dette: Frelsens Gud blir virkelighet for oss. Og ganske umiddelbart vet vi da, at han som hjelper oss mot synden, som er dødens rot, han vil også hjelpe oss mot døden, som er syndens frukt.
Fra «Livet under nåden»,
Ansgar forlag, Oslo 1987