«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» Joh 14:27
Dette hendte under siste verdenskrig: Flere tusen unge soldater var samlet i en stor konsertsal i London for en avskjed med hjemlandet like før de skulle krysse kanalen mot slagmarken. Offiserene var sammen med dem. En rik kveld med underholdning av forskjellig slag.
Mot slutten steg en ung offiser fram. Stor stillhet. Så løftet han blikket: – I natt skal vi krysse kanalen – mot slagmarken. Muligens til vår død. Vil en av dere som er her i kveld for å underholde oss – fortelle hva døden er?
Det ble helt stille i den store salen. Alvor la seg over unge som skulle til fronten. Også over ledere som hadde ansvaret ved å sende – lede. Da steg en av sangerne fram på podiet og tok til å synge den mektige arie «Elias» med tema: Hvilen i Herren. Dagen etter skrev Londons storaviser at intet øye i salen var tåretørt.
Den kvelden var vår jord en slagmark. En kamp for å overvinne. Den som – åndelig talt – legger våpnene til side, er dømt til tap. Gjennom hele vår vandring over jorden må vi ha vår rustning på. Skal daglig huske at fienden lurer ved hvert eneste gatehjørne og veikryss. Ved natt som i lys dag. Stadig overrumples vi. Og er ikke mitt våpen blankpusset, ligger jeg slagen på livets slagmark.
Mitt våpen er hvilen i Herren. Forsømmer jeg de stille stunder alene med ham i mitt lønnkammer over en åpen Bibel, er jeg ikke rustet for hverdagsvandring. Er ikke min morgen et knefall, faller jeg i en eller annen sterk fristelse gjennom dagen. Min seier er den hvile jeg får i Kristi seier i mitt sted. Golgata-hvilen!
Fra andaktsboken «Vandring»,
Lunde Forlag, Oslo 1992