«Stå da ombundet med sannhetens belte om livet.» Ef 6:14
Den første del av en kristens rustning som dette ordet nevner, er livremmen eller beltet. Ut fra dette uttrykk: «ombundet med sannheten», har denne delen av rustningen fått navnet sannhetsbeltet. Her er også andre ord i Bibelen som peker i samme retning:
«La hoftene være ombundet og lampene brennende!» (Luk 12:35). «Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse» (1Pet 1:13).
Når Guds ord sammenligner kristenkraften med en kledning, høres det nokså underlig ut at beltet blir nevnt først. Grunnen er nok den at klærne i de dager var slik laget at uten beltet kunne man knapt gjøre arbeidet sitt. I strid kunne man i alle fall ikke gå uten belte. Heller ikke ta ut på reise. Beltet holdt kjortelen fast om livet og satte på den måten mannen i stand til å arbeide.
Spørsmålet blir da hva det er for noe i kristenlivet og samfunnet med Gud som har fått navnet sannhetsbeltet.
Vi har før vist – da vi hadde for oss ordet om Ånden – at her er mer enn en sannhet, eller rettere: den ene store sannhet har mange sider. Vi har sannheten om Gud, om Jesus, frelseren, om oss syndere, og vi har sannheten om at vi skal stige fram for Gud med et sannferdig hjerte.
Hvilken av disse sannheter er da beltet vi skal ha om livet? Jeg tror at det er sannheten om oss. Ikke bare sannheten om at vi er syndere, men også det at vi skal avlegge løgnen når vi trer fram for Gud.
Alle som har søkt å komme i samfunn med Gud, og som har gått en tid sammen med ham, vet at det er dette som var og er det store spørsmål: bor sannheten i hjertet ditt? Vil du finne sannheten, hva det måtte koste?
Her stod vår første store strid, og vi glemmer nok ikke så snart da vi vant slaget: vi åpnet hele hjertet for Gud og ba om nåde. Fra den dag fant Gud vei til oss og vi til ham.
Slik må det være hele livet ut. Om vi slapper av her og blir mindre sannhetskjærlige, så taper vi det beltet som holder frelseskraften fast om vårt liv. I Bibelen har vi mange eksempler på det. Et av de mest talende finner vi i Josva bok, kapittel 7.
Israels folk gikk mot Ai, men tapte. Da Josva hørte det, sa han klagende: «Hør meg, Herre! Hva skal jeg nå si, når Israel har vendt sine fiender ryggen?» (Jos 7:8).
Langt om lenge fant de grunnen. Akan, en mann av Israels folk, hadde tatt av det bannlyste hærfanget og gjemt det i teltet sitt. Denne uærlige ferd i Israel gjorde at folket tapte seierskraften.
Likedan gikk det med Saul, med Judas, med Ananias og Saffira. De var usanne og tapte sin kraft.
Etter disse eksempler har vi all grunn til å tro at sannhetsbeltet er dette: å være helt ærlig i sitt indre
menneske og i all sin ferd.
Om det stod i min makt, ville jeg rope inn i hver kristensjel: Vær ærlig i innerste hjerterot! Skjul ingenting for Gud. Søk aldri å lage et hemmelig rom i sjelen, et rom som du vil ha for deg selv. Legg hele ditt liv fram for Gud som en oppslått bok. Hør aldri på den røsten som vil lokke deg vekk fra dette sted. Det er løgnens ånder som da er ute.
Søk også å være ærlig mot andre mennesker, i ord og gjerning, enten du er tjener eller herre. Slår vi av på dette sannhetskravet til oss selv, så mister vi først beltet og siden hele kledningen, og da må vi vende ryggen til våre fiender.
Når man den dag i dag så ofte må klage med Josva: hva skal jeg nå si, når Israel har vendt sine fiender ryggen? Så er sikkert grunnen den at det ligger gjemt noe i hjertet som vi ikke vil ut med. Hjertet er ikke rett for Gud. Vær ærlig for Gud! For den ærlige skal det gå godt. «For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte» (2Krøn 16:9).
Ser han også at du eller jeg er helt med ham, så støtter han oss, og når han støtter oppunder, kan selv den største stakkaren komme frem. For da blir han sterk i Herren.
Ingen må tro at jeg mener at sannhetsbeltet er det samme som å være feilfri og fullkommen. Var det sannhetsbeltet, ville vi alle som en være uten belte. David var ikke feilfri, men ærlig var han. Josafat var ikke lyteløs; han dro i krig med Akab, og det skulle han ikke gjort. Men han var ærlig, og Herren var hans styrke. Peter syndet, men han gråt over synden, og han fikk nåde.
Alle disse fikk sår i striden, store sår, men ingen av dem tapte, for de mistet aldri sannhetsbeltet.
Vær også du sann i ditt kristelige liv! Med det mener jeg: prøv ikke å lage deg annerledes enn du er. Vær som du er. Det ligger så nær for oss alle å pusse oss opp utvendig, så skaden i det indre kan skjules. Når du møter noen som du tror er en bedre kristen enn deg, og som kanskje også er det, så ligger fristelsen nær til å skape seg lik ham, uten at du er det. Det er feigt! Det er farlig! Det er hykleri!
Ta aldri på deg en annens kristendom! Vær i din egen trøye, om den er nokså skral!
I Apostlenes gjerninger (19) står det om sju sønner til en jødisk yppersteprest. De tok til å nevne Jesu navn over de onde ånder. «De sa: Jeg maner dere ved den Jesus som Paulus forkynner! Men den onde ånden svarte dem: Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om, men dere, hvem er dere? Og mannen som den onde ånden var i, for løs på dem og overvant dem alle og fikk makt over dem, så de måtte flykte nakne og såret ut av huset» (Apg 19:13+15- 16).
Det var en grov form for kristelig etteraping. Nei, reise ut og gjøre under – eller hva det er – i andres kristendom, det går ikke. Om vi ikke selv har såpass forstand at vi ser at det er galt, så vær viss på at andre ser det, ofte dem som vi minst tror har forstand på slikt. Vær viss om at også i dag blir slike folk kledd nakne og må skynde seg bort med skam. Guds folk: spenn sannhetsbeltet om livet!
Er det smått med deg som kristen, kjenner du deg ussel og verdslig, så tilstå det for Gud. Har ulysten til Guds ord, til bønn, til gudsfrykt og gode gjerninger fått makt over deg, så blir du aldri berget ved å innbille deg selv og andre at det står godt til. Si alt til Gud med det rette navn, det er kristelig ferd. Da står du ombundet med sannhetens belte.
Fra boken «Ånd og kraft»,
Lunde forlag.