I møte med Gud har mennesket grunn til å kjenne på frykt. Det er han som rår over liv og død.
Gudsfrykt er snart noe ukjent både blant verdens barn og hos de kristne. Gud er for mange ikke lenger hellig, bare kjærlig.
Men Gudsbarnet behøver ikke å frykte som de andre. Den som er satt inn i barnekår hos Jesus har ikke trellefrykt, men ærefrykt for Gud.
Uten kjennskap til Guds kjærlighet, vil frykten for Gud skremme enhver vekk fra ham eller inn i et forferdelig lovstrev. Det er trellens kår. Og uten frykt for den hellige Gud og hans vilje, vil kjærligheten bare bli sentimental og svermerisk.
«Vi skal frykte og elske Gud over alle ting», sier Martin Luther i forklaringen til budene. Gudsfrykt og kjærlighet trives best i lag.
Fredrik Wisløff har sagt: «Gudsfrykt, kjærlighet og tillit hører uløselig sammen. Gudsfrykten er mor, kjærligheten far og det barn som fødes er tilliten».
Sett din lit til engelens ord (Luk 2:10-11): – Frykt ikke! (…) I dag er det født dere en frelser.
Og din frykt skal bli vendt til stor glede!