Israel var bortført i fangenskap og hadde det vondt. De hadde vært troløse mot Guds ord og sviktet
selve Guds åpenbaring til frelse.
De hadde forlatt ham som er selve kilden til det evige liv. Og i stedet hadde de prøvd å finne andre
kilder for menneskelivet. «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner som ikke holder vann» (Jer 2:14).
Men nå skal vi ikke tenke på Israel, men på oss selv! De er forbilde for oss «til hvem de siste tider
er kommet» (1Kor 10:11). Den farligste synd er den religiøse synd. Den består i at en forkaster Bibelen som Guds ord, eller i at en gjør Bibelen bare halvt troverdig. Og det fører med seg at en forkaster Gud selv og hans råd til frelse.
Moralsk synd er vel også farlig. Den består i ulydighet mot Gud, ulydighet mot hans åpenbarte vilje
i loven; svikt, utroskap og meget, meget annet. Men så lenge et menneske likevel lar Guds ord gjelde
for seg, kan alt gjenopprettes. Da blir det omvendelse og tro på Jesus til frelse. Slik er det derimot ikke med den religiøse synd. Derfor fører den til dom og straff.
Denne dom og straff henger truende over vårt norske folk i dag. Alle som tror på Guds ord, ser det.
Og i stor nød fødes dette spørsmålet i vårt hjerte: hvordan kommer det til å gå med oss i fremtiden?
På dette spørsmålet og i denne situasjonen svarer Gud at hans tanker med oss i fremtiden ikke er
til ulykke, men til fremtid og håp! Gud sender dommen og straffen for å redde oss fra det som verre
er: den evige fortapelse. La oss da høre ham og vende om til ham!
Fra andaktsboken «Ved kilden»,
Lunde forlag, Oslo 1977.