Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. (Rom 11:11)
Israel snublet ikke for å falle. De falt altså ikke med den hensikt at de skulle gå fortapt. Herren frister ikke sin utvalgte til å si nei, fordi han egentlig hele tiden ville ha en annen. Han er ikke slik.
Ved jødenes fall er frelsen kommet til folkeslagene.
Dette skjedde i Paulus sin samtid, mens han selv så på. Ja, han fikk selv være et utvalgt vitne for folkeslagene. Og han opplevde allerede i sin samtid hva jødenes forherdelse hadde ført til. Dette ser vi også i vår samtid: Enda i dag er den eventyrlige framgangen for evangeliet blant folkeslagene den virksomme frukt av at jødene vendte seg bort fra korset. Frelsen er kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. (…)
«Forherdelse er for en stor del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn» (Rom 11:25). Forherdelsen som er kommet over Israel er ikke permanent. En ny dag skal rinne for jødene, for det står at denne delvise forherdelsen skal bare fortsette inntil folkeslagenes fylde er kommet inn.
Dette verset sier altså ikke noe om et spesielt tidsrom, men taler om at det først skal bli en viss fullhet, eller fylde, av troende fra folkeslagene. De skal bli fulltallige.
Når det har skjedd, skal så Herren igjen ta seg av jødene og ta bort dekket som nå ligger over deres øyne. (…)
Bruden er ennå ikke ferdig utviklet, ennå ikke ferdig med sin vokster, og derfor ennå ikke helt klar for bryllupet. Fylden, det fulle tall, som bare Herren kjenner, er ennå ikke nådd. Men én ting vet vi: Det fylles opp dag for dag! Skal vi derfor framskynde Israelsfolkets frelse, må vi arbeide for å føre mennesker fra folkeslagene inn i Guds rike.
Utdrag fra boken «Mot kveld», Stiftelsen på Bibelens grunn, 2006