«Min Gud er min klippe som jeg tar min tilflukt til – mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser. Fra vold frelser du meg.» 2Sam 22:3
Mange av Guds menn var omgitt av fiender. David var en av dem. Filistrenes angrep var stadig til bekymring og engstelse. Kong Saul sto ham etter livet. Da Herren fridde ham fra alle hans fiender og fra Sauls hånd, stemte han i lovsangen i andre Samuelsbok 22. Her beskriver han all nøden og fiendene som var for sterke for ham. Det var som om dødens bølger omspente ham. Men midt i dette mørket søker han tilflukt hos Herren og sier:
«Ja, du er mitt lys, Herre. Herren oppklarer mitt mørke» (v. 29). David fant sin trøst i at Herren frelser de «elendige» og at han «gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid» (v. 51).
Salmen handler om mer enn David. Den peker på grunnlaget for all sann trøst: den Salvede, han som er et «frelsens horn» til evig tid. Helt fra Mose tid var det opprettet fristeder som de anklagede kunne springe til. Ved å gripe fatt i hornene på sonofferalteret, sto flyktningen under Guds frelsende nåde.
Budskapet gjelder også Guds barn i dag, omgitt av krig og angrep fra djevelen og verden (utenfra) og kjødet (innenfra). Jesus er det alterhorn du kan søke tilflukt hos. «Han er skjold for alle dem som setter sin lit til ham» (v. 31).