Vi har nå gjennomgått de ti bud, som i korthet inneholder den guddommelige lære om hva vi skal gjøre for at hele vårt liv kan behage Gud. De er også den rette kilde og kanal som alle virkelig gode gjerninger må komme fra og gå gjennom.
Utenfor de ti bud er det altså ingen gjerning og ingen vandel som kan være god og behagelig for Gud. Det hjelper ikke om den er aldri så stor og verdifull i verdens øyne. La oss få se hva for en ros våre store hellige kan oppvise av sine munkeordener og store og vanskelige gjerninger, som de selv har tenkt ut og funnet opp. Imens har de latt budene fare, akkurat som om de var altfor ubetydelige eller for lengst var oppfylt. Jeg mener at en nå skulle ha fullt opp å bestille med de egenskapene som budene krever av oss: saktmodighet, tålmodighet, kjærlighet mot fiender, kyskhet, velgjørenhet osv., og det som disse fører med seg. Slike gjerninger har imidlertid ikke noe verd eller noen glans i verdens øyne. De har nemlig ikke noe iøynefallende, pralende vesen. De er ikke bundet til noen bestemt tid, sted, måte eller seremoni, men er alminnelige, dagligdagse gjerninger i huset, som den ene naboen kan gjøre mot den andre. Derfor har de ikke noen anseelse.
Men ved de selvvalgte, skinnende gjerninger sperrer en øynene og ørene opp. Dette bidrar de mye til selv, ved allslags pomp og prakt, store omkostninger og herlige byggverk. Dem pynter de slik at alt kan stråle og lyse fint. Der brenner man røkelse, der er det sang og musikk, der tenner man lamper og lys, så man verken kan høre eller se noe annet. At en prest står der i en gyllen kåpe, eller at en lekmann ligger på kne i kirken hele dagen, det kalles en dyrebar gjerning, som ingen kan få prist høyt nok. Men at en stakkars tjenestepike steller og passer et lite barn og gjør sine plikter med troskap, det gjelder ikke for noe. Hva skulle ellers munker og nonner søke i klostrene sine?
Men er nå ikke dette en forbannet frekkhet av disse villfarende hellige? De drister seg jo til å ville finne et høyere og bedre liv og stilling enn de ti bud lærer. Dette, sier de, er et liv som passer for den alminnelige mann, men deres liv er for de hellige og fullkomne. Disse stakkars blinde mennesker ser ikke at ikke noe menneske kan greie så pass som å holde ett av de ti bud slik som det skal holdes. Både troens artikler og Fadervår må nemlig komme oss til hjelp, som vi senere skal få høre. Ved dem må vi søke og be om hjelp, som vi trenger og får til alle tider. Derfor er deres skryt like meningsløst som om jeg ville skryte og si: Riktignok har jeg ikke en øre å betale med, men ti kroner skal jeg nok greie å betale.
Dette taler og innskjerper jeg for at man kunne bli kvitt den sørgelige villfarelsen, som har festet så dype røtter og ennå henger ved alle. Jeg ville atman skulle venne seg til å se på budene og bekymre seg om dem – hvilken stand og stilling man enn er i. For det vil nok gå lang tid innen man kan få i stand noen lære eller leveregel som kan komme opp mot de ti bud. De er jo så høye at ingen kan nå dem ved menneskelig kraft, og den som når dem, han er et himmelsk, engleaktig menneske, høyt hevet over hele verdens hellighet. Ta dem bare for deg og prøv å oppfylle dem, så skal du nok få så mye å gjøre at du ikke vil søke etter eller bry deg om noen annen gjerning eller hellighet. Det får være nok om den første delen av den alminnelige kristne lære, både til nødvendig undervisning og formaning.
Til slutt må vi imidlertid gjenta den teksten som hører med til den første part. Vi har jo også behandlet den ovenfor, under det første bud, men vi gjentar den her for at en kan se hvor flittige Gud vil vi skal være til å lære, innprente og øve de ti bud. «Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud». Skjønt dette tillegget først er føyd til det første bud, så er det likevel satt for alle budenes skyld, da det går tilbake til og skal anvendes på dem alle sammen. Derfor har jeg sagt at en også skal framholde og innskjerpe det for ungdommen, så den lærer det og beholder det. Det er viktig at en får se hva det er som skal bevege og drive oss til å holde disse ti bud. En skal ikke se det annerledes enn som om dette tillegget var satt spesielt ved hvert av budene, slik at det går i og gjennom dem alle.
Som vi før har sagt, inneholder disse ordene både en skrekkinnjagende trussel og et vennlig løfte. Hensikten er så vel å skremme og advare som å lokke og dra oss til å ta imot og sette pris på Guds ord, som et guddommelig alvorsord. Han uttrykker jo selv hvor viktig det er for ham og hvor strengt han vil våke over det. Alle dem som forkaster og overtrer hans bud, vil han hjemsøke med en forferdelig og grusom straff, sier han her. På den annen side vil han belønne oss rikelig, gjøre godt mot oss og overøse oss med alt godt hvis vi akter budene høyt og gjerne lever etter dem. Med dette krever han at alle budene skal oppfylles av et hjerte som frykter Gud alene og har ham for øye, og som av en slik gudsfrykt gir slipp på alt som er mot hans vilje, for at han ikke skal bli vred. De skal oppfylles av et hjerte som – på den annen side – setter sin lit til ham og gjør det han krever, for å behage ham, siden han kommer som en vennlig far og tilbyr oss all nåde og alt godt.
Dette er nettopp den rette meningen og utleggelsen av det første og viktigste bud, som er kilden og roten til alle de andre budene. Når vi i enfoldighet skal forklare ordene: Du skal ikke ha andre guder foruten meg, ser vi at de bare gir uttrykk for hva Gud krever, nemlig: Du skal frykte og elske meg som din eneste rette Gud og forlate deg på meg! For der hvor hjertet er slik sinnet mot Gud, der har det oppfylt både dette og de andre budene. Og på den annen side, den somfrykter og elsker noe annet i himmelen eller på jorden, han vil verken holde dette eller noen av de andre budene. Slik har hele Skriften prekt og innskjerpet dette budet over alt. Den har latt alt sammen avhenge av de to tingene: frykt for Gud, og tillit til Gud.
Særlig gjelder dette profeten David, som framholder dette fra først til sist i Salmenes bok. Et sted sier han for eksempel: «Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunn» (Sal 147:11). Det er akkurat som om hele budet var forklart i ett vers, eller som om han ville si: Herren har behag i dem som ikke har fremmede guder. Slik skal det første bud lyse og kaste sin glans over alle de andre. Derfor må du la disse ordene gå gjennom alle budene liksom et bånd som går gjennom en krans, slik at de føyer enden til begynnelsen og holder dem sammen. Det er derfor viktig at en alltid gjentar disse ordene og aldri glemmer dem. På samme måte er det med det annet bud. Man skal frykte Gud og ikke misbruke hans navn til å banne, lyve, bedra, eller til annen forførelse og ondskap. En skal derimot bruke det på den rette måten, med påkallelse, bønn, lov og takk, og det skal skje av kjærlighet og tillit – etter det første bud.
Slik også i det tredje bud. Denne frykten, kjærligheten og tilliten skal drive og tvinge oss til at vi ikke forakter hans ord, men gjerne lærer og hører det, holder det hellig og ærer det. Akkurat på samme måten er det videre i de følgende bud om vårt forhold til nesten. Alt sammen skal følge av det første buds kraft. En skal således hedre far og mor, herrer og øvrighet, og være underdanig og lydig mot dem – ikke for deres, men for Guds skyld. For du skal ikke anse eller frykte far eller mor, heller ikke skal du gjøre noe eller avholde deg fra noe for å tekkes dem. Men det du skal se på, er hva Gud vil ha av deg og hva han med god rett krever av deg. Unnlater du det, så har du en vred dommer over deg, men i motsatt fall en nådig Fader.
Således må du heller ikke tilføye din neste noe vondt, noen skade eller vold, eller forurette ham på noen måte. Det gjelder så vel hans legeme som hans ektefelle, gods, ære og rett, slik som det er befalt etter hverandre i budene. Det hjelper ikke om du har anledning og grunn til det, og ikke noe menneske straffer deg for det. Derimot skal du gjøre godt mot enhver og hjelpe og støtte ham – hvor og hvordan du kan. Og alt dette skal skje for å behage Gud, i tillit til at han vil gjengjelde deg alt sammen i rikt mål. Her ser du altså hvordan det første bud er hovedbudet og den kilden som alle de andre springer ut fra. Du ser også hvordan alle budene viser tilbake til dette budet og avhenger av det, slik at enden og begynnelsen er knyttet sammen og forbundet med hverandre.
Dette er det nyttig og nødvendig at en alltid framholder for de unge, sier jeg nå. Dette må en formane dem til og minne dem om, så de ikke blir oppdradd liksom kveget med bare slag og tvang, men i ærefrykt for Gud. De må tenke over og merke seg at dette ikke er menneskepåfunn, men den høye Majestetsbefalinger. De må huske på at han alvorlig våker over sine bud, at han i vrede vil straffe dem som forakter dem, og at han på den annen side rikelig gjengjelder alle dem som holder disse budene.
Når de tenker over dette, vil det i seg selv være tillokkelse og tilskyndelse nok til at de gjerne gjør Guds vilje. Det er nok ikke uten grunn at Det gamle testamente befaler å skrive de ti bud på alle vegger og i alle kroker, ja også på klærne. Det var heller ikke nok med at en skulle la det stå skrevet der og bære det til skue, som jødene gjorde. Meningen var at en til alle tider skulle ha det for øye og i tankene, så en rettet seg etter det i all sin gjerning og hele sitt liv. Enhver skulle la det være sin daglige øvelse i alle slags tilfelle, i all sin handel og vandel, som om det sto skrevet på alle steder hvor en ser hen, ja, hvor en går og står. Både hjemme i huset sitt og overfor naboene ville en da finne nok av anledninger til å utøve de ti bud. Ingen skulle behøve å løpe så langt etter slike anledninger.
Av dette ser vi da hvor høyt disse ti bud skal prises og opphøyes over alle ordener, bud og gjerninger som en ellers lærer og pålegger menneskene. For disse budene kan vi pukke på og si: La alle vise og hellige tre fram og prøve om de kan oppvise en eneste gjerning som er så høy som gjerningene etter disse ti bud! La oss få se om de kan gjøre en gjerning som Gud krever med slikt alvor og som han befaler med trussel om sin høyeste vrede og straff, en gjerning som han også føyer så herlige løfter til, nemlig at han vil overøse oss med alt godt og all velsignelse! Derfor skal en alltid innprente budene framfor alt annet, og anse dem for dyrebare og verdifulle, som den høyeste skatt Gud har gitt oss.
«Den store katekisme»