En juridisk student var en dag ute og gikk tur. Akkurat da han skulle til å krysse ei bru, får han se en mann nede i elven som kjemper for livet. Studenten kaster seg resolutt i vannet, svømmer ut til mannen og redder hans liv.
Mange år går. Studenten blir ferdig med sine studier og blir en dyktig dommer. En dag føres det fram for ham en mann som har gjort en grov forbrytelse. Denne skulle så forhøres og dømmes. Da den anklagede får se dommeren, går det et drag av glede over hans triste ansikt, for han gjenkjenner sin redningsmann fra den dagen han var i ferd med å drukne. Dommeren husker også igjen den andre. Med tårer i øynene minner fangen dommeren om den dagen han reddet livet hans. Inderlig ber han om at dommeren også denne gangen vil hjelpe ham. Det blir stille et øyeblikk i den store rettssalen. En kan se på dommeren at han er beveget. «Det gjør meg veldig vondt at jeg ikke kan hjelpe deg», sier dommeren med tårer i øynene, «jeg ville så gjerne, men jeg kan ikke. Forbrytelsen må straffes. Jeg husker godt den gangen jeg reddet deg. Den dagen frelste jeg deg, men i dag må jeg dømme deg». – – – Jesus møter oss alle som vår frelser. Men én dag skal han møte oss som dommer. Hvordan skal vår dom bli?
Fra «300 fortellinger», Indremisjonsforlaget 1946