«Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.» 2Mos 20:16
Foruten vårt legeme, vår ektefelle og vårt timelige gods har vi enda en skatt som vi ikke kan unnvære, og det er ære og godt navn og rykte. For det nytter ikke å leve blant folk når en blir vanæret og foraktet av alle. Like så lite som Gud vil at ens penger og gods skal bli tatt fra en, like lite vil han at ens gode navn, rykte og ære skal bli tatt fra en eller ødelegges. Hans vilje er at enhver kan stå som en ærlig mann for sin hustru, sine barn, tjenestefolk og naboer. Slik som ordene i dette budet lyder – du skal ikke si falskt vitnesbyrd – menes det først og fremst i den offentlige rettergang. Det sikter altså til at en anklager en stakkars uskyldig mann og undertrykker ham ved falske vitner, for å få straffet ham på legeme, gods og ære.
Dette synes vel ikke å gjelde oss i vår tid. Men hos jødene var dette en meget alminnelig foreteelse. Folket satt under et godt, velordnet styre, og der hvor det finnes et slikt styre, mangler det ikke på denne synden. Årsaken er denne: Der hvor dommeren, borgermesteren, fyrsten eller andre av øvrigheten sitter i retten, går det på den måten som det pleier å gå i verden. Man vil nødig fornærme slike personer. Derfor hykler og taler man etter penger, anseelse, forhåpninger eller
vennskap. Derfor må en stakkars mann med sin sak bli undertrykt, få urett og lide straff. Det er en alminnelig plage i verden at det så sjelden sitter fromme mennesker i retten.
Den som skal være dommer, må først og fremst være gudfryktig. Ja, han må ikke bare være gudfryktig, men også klok, sindig, uforferdet og modig. Og den som skal være vitne, må også være uredd, men framfor alt må han være gudfryktig. Den som vil dømme rett i alle saker og gjennomføre rettferdighet, han kommer ofte til å støte gode venner, svogere, naboer, rike og mektige, som kan være både til stor skade og stor nytte for ham. Derfor må han være fullstendig blind for slikt. Han må lukke øyne og ører og ikke se eller høre noe annet enn saken selv, slik den blir belyst, og dømme etter det. Dette budet sikter da for det første til at enhver skal hjelpe sin neste til hans rett, og ikke la den bli hindret eller fordreid. Hver enkelt, enten han er dommer eller vitne, og uansett hva saken gjelder, skal da hjelpe til å fremme og forsvare det som er rett. Særlig er det her blitt satt en grense for våre herrer juristene. De må være aktpågivende og behandle sakene i rettsindighet og oppriktighet. Det som er rett, må de la bli rett. På den annen side må de ikke fordreie, tildekke eller fortie noe, uansett penger, gods, ære eller makt. Dette – altså det som skjer for retten – er én del, og den mest nærliggende del, av det som det åttende budet sikter til.
For det annet har budet et meget videre omfang, når en skal overføre det på rettergang eller styre i åndelige saker. Der er det alminnelig at den ene vitner falskt mot den andre. For de som er fromme predikanter og kristne, de blir av verden dømt som vranglærere, frafalne, ja opprørske og desperate forbrytere. Dessuten må Guds ord tåle at det så skammelig og giftig blir forfulgt, bespottet og utskjelt for løgn. Det må tåle at det blir fordreid og tydet i falsk retning. Det er nemlig den blinde verdens vis å fordømme og forfølge sannheten og Guds barn, og likevel ikke anse det for noen synd.
For det tredje – og det gjelder oss alle sammen – blir det her forbudt å synde med tungen slik at man på en eller annen måte kan skade eller krenke sin neste. Å si falskt vitnesbyrd er jo noe en gjør med munnen. Det vi gjør imot vår neste med munnen, vil Gud ha avverget. Det kan være falske predikanter med sin lære og sin bespottelse, det kan være falske vitner og dommere med sin dom, eller ellers utenfor retten med løgn og ondsinnet omtale. Til dette må vi særlig regne den stygge og skammelige lasten å baktale eller bakvaske, som djevelen driver oss til. Det kunne være meget å si om dette. Det er jo en alminnelig, fordervelig last at alle vil heller høre noe vondt enn noe godt om sin neste. Selv er vi så onde at vi ikke kan tåle at noen baktaler oss, men vi vil derimot at hele verden skal
snakke pent og godt om oss. Likevel tåler vi ikke å høre at man sier det beste om andre.
For å unngå denne lasten skal vi merke oss at ingen har lov til å dømme og straffe sin neste offentlig – om han ser at han synder – uten at han har befaling til det. Det er nemlig meget stor forskjell på de to tingene: å vite om synd, og dømme for synd. Vite om den kan du vel, men dømme den skal du ikke. Jeg kan vel se og høre at min neste synder. Men å fortelle det til andre, har jeg ingen befaling til. Hvis jeg nå farer i vei og dømmer og fordømmer, så faller jeg i en synd som er langt større enn nestens. Har du imidlertid fått vite om din nestes synd, så har du ikke noeannet å gjøre enn å la dine ører være en tillukket grav, inntil du får befaling om å dømme og straffe på embets vegne.
Baktalere er det rette navnet på dem som ikke nøyer seg med å vite om slikt, men går videre og tar seg til å dømme. Når de får greie på en liten ting om en annen, bærer de det rundt i alle kroker, og gotter og koser seg riktig over at de kan få skadet ham. De er akkurat som svinene, som velter seg i søla og roter rundt der med trynet. Dette er ikke noe annet enn å gripe inn i Guds dom og embete, og dømme og straffe med den strengeste dom. For ingen dommer kan straffe strengere eller gå lengre enn å si: Dette mennesket er en tyv, en morder, en forræder osv. Den som derfor våger seg til å si slikt om nesten, han tiltar seg den samme retten som keiseren og øvrighetenhar. Selv om du ikke fører sverdet, så bruker du din giftige tunge til skam og skade for din neste.
Derfor vil Gud forebygge at en taler vondt om sin neste, selv om han fortjener det og vi har sikker kjennskap til saken. Enda mindre skal vi si noe vondt om ham hvis vi ikke vet bedre enn det vi ha hørt av løse rykter. Men du sier: Skal jeg ikke si det når det er sant? – Jeg svarer: Hvorfor bringer du ikke saken fram for de rettmessige dommere? – Nei, sier du, jeg kan ikke bevise det offentlig. Derfor ville de kanskje slå meg på munnen og avvise meg med skam. – Nettopp, kjære!
Lukter du nå lunten? Tør du ikke stå fram og stå til rette for de personene som har med å dømme i slikt, så får du holde munn. Men vet du noe, så hold det for deg selv, og nevn det ikke for andre. Hvis du bringer det videre – selv om det er sant – så står du likevel der som en løgner, fordi du ikke kan bevise at det er sant. En annen ting er at du også viser en ondskapsfull oppførsel. For en skal ikke ta fra en annen hans gode navn og rykte, med mindre det i forveien er fratatt ham offentlig.
Den store katekisme. Forts. i neste nr.