«Dette er kristenhetens mektigste julesalme» har den lutherske kirkehistorikeren Hermann Saase uttalt. (Salmen er gjengitt nederst!)
Mange mener med ham at det mektige innholdet og den vakre melodien rettferdiggjør en slik karakteristikk. Blikket rettes oppad – mot ham som kom som verdens frelser. Med undring fylles sinn og tanker: Er det virkelig sant at det var Gud selv som kom, og som ble født som din og min bror? Tenk – han ble fattig for at vi skulle bli rike!
Lyset fra himmelen har opplyst en hel verden – som lå i mørke. Den som har funnet frelsen i Jesus skal love og takke ham i all evighet.
Salmen er en oversettelse fra tysk: «Gelobet seist du, Jesu Christ». Det fortelles at første verset er fra en tysk folkesang fra middelalderen. Martin Luther har skrevet resten av salmen, muligens i julen 1523. Han vektlegger det store under at Gud ble menneske. Himmelens Gud, den evige, steg ned til vår arme jord, for å frelse det forgjengelige menneske. Denne verdens mørke ble møtt av himmelens lys. Motsetningene gjør at det nesten svimler for oss. Hvem kan forstå og utgrunne en slik kjærlighet?
Melodien er sannsynligvis en original Wittenberg-tone, muligens fra middelalderen og tiden rett før reformasjonen.
Julesangene ble sunget av alle for ikke mange årene siden, både i hjemene og på skolene. Før var også dem som ellers ikke gikk hverken i kirke eller på bedehus, kjent med julens salmer. Det var et felleseie som de fleste kunne utenat. Nå er det slik at til og med vi som er kristne har problemer med å huske tekstene og alle versene. Det er tankevekkende hvor fort denne utviklingen har gått. Tidligere ble mange, som ellers var fremmede for den kristne tro, gjennom julemelodiene minnet på de glade barneår da de selv var med og sang. Nå er det ikke lenger slik. Til ettertanke for oss alle må vi bare erkjenne det.
Det fortelles om Johann Wolfgang von Goethe, kanskje den største dikteren som Tyskland har fostret, at han første juledag i 1772 skrev følgende til en venn:
«Det er tidlig juledag. Ennå er det natt, kjære Kestner. Jeg har stått opp for på nytt å skrive ved lyset om morgenen, som har vakt til live kjære minner fra forrige tider. Jeg har laget meg kaffe for å ære festdagen og vil også skrive til deg i dag. Vekteren har allerede blåst sin salme: ‘Du være lovet, Jesus Krist’. Jeg våknet ved det. Jeg er ganske glad i salmene som folk synger denne tiden på året.»
Opplysninger hentet fra «Kristen sang og musikk», Runa forlag, Oslo, 1962
Du være lovet, Jesus Krist,
at menneske du ble for visst
og kommer som vår broder kjær;
Ti gleder seg all himlens hær.
Halleluja!
Gud Faders Sønn av evighet
er kommet fattig til oss ned;
Uti vårt arme kjød og blod
seg kleder Gud, vår Herre god.
Halleluja!
Han som all verden er for trang,
her ligger han på moders fang
som en av våre kjære små,
den Gud som lar oss opphold få.
Halleluja!
Nu rinner opp med hellig glans
ut over verden lyset hans,
og skinner inn i natten så
at lysets barn vi blive må.
Halleluja!
Ja, han som var Guds hjerte næst,
til jorden kom som fremmed gjest
og fører oss fra dødens dal
med seg til Gud i himlens sal.
Halleluja!
Han er på jorden kommet arm,
at du skal hvile ved hans barm
og blive både glad og rik,
hans kjære, gode engler lik.
Halleluja!
Det har han gjort. Vi kan derpå
hans store kjærlighet forstå.
Hver kristen glede seg derved
og takke ham i evighet.
Halleluja!
(Martin Luther. Landstads Reviderte Salmebok, nr. 118)