Direktøren for et stort amerikansk fengsel fikk utvirket hos statens guvernør, at en av de livsvarige fangene skulle bli benådet hvert år. Det skulle være den som hadde oppført seg best. – Da dagen kom, ble alle fangene ført ut. Guvernøren var selv kommet, og han trådte nå fram med et dokument hvor navnet på den frigitte fangen sto. Under åndeløs taushet leste han navnet. Han ventet at en av fangene skulle komme løpende fram, men ingen kom. Han gjentok navnet høyere. Fremdeles kom ikke fangen fram. Presten, som kjente fangen godt, fortalte at han så ham hele tiden og prøvde å gi ham tegn. Men hver gang guvernøren leste hans navn, snudde han seg, for han trodde at det måtte være en annen. Først da fengselspresten hentet ham og lot ham lese sitt navn som sto på dokumentet, trodde han at det var sant.
Et hvert ufrelst menneske er fordømt til livsvarig, ja evig fangenskap under synden og satan. Det er ikke underlig at de fleste har vanskelig for å tro budskapet om full og hel frigjørelse. Det er for enkelt og for lett. – Mange unge er forferdet over sine tunge lenker, over sitt slaveri under lysten og synden. De vil så gjerne bli fri. De vil så gjerne tro på Jesus. Men de får det ikke til.
Vi får aldri visshet om frelsen ved å tenke og gruble, ved å veie for og imot. Frelsen går over vår fatteevne og fornuft. Men ved å studere frihetsbrevet, ved å sette seg grundig inn i Guds ord om frelse for syndere, om frihet for fanger, om sunnhet for syke sjeler, ved at vi hører og stadig leser Guds eget ord, kommer troen av seg selv og blir til personlig visshet. Jesus er ikke bare troens opphavsmann, han er også troens fullender (Heb 12:2).
«Dype, stille, sterke, milde
guddomsord fra himmelhavn,
kaller, beder, sjeler leder
til den gode hyrdes favn.
Vitner om hva oss er givet:
Jesus er vår vei til livet»
(Theodor W. Oldenburg, Sb 7:1)
«I Lyset», Lutherstiftelsen, Oslo, 1939