«Se til at ingen får fange dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus.» Kol 2:8
Denne visdomslære er en lære som ikke er Guds visdom i Kristus, men et tomt bedrag fordi det er en visdom som bygger på mennesket i spørsmålet om liv med Gud.
Det er slikt som er blitt til og har oppstått i menneskers tanker. Det har gått i arv og blitt til tradisjoner. Tanker og handlinger videreføres som noe som selvfølgelig er rett og riktig, noe det ikke stilles spørsmål ved.
Dette er verdens barnelærdom, som bygger på mennesket. Den lærer oss at alt avhenger av oss selv, henviser oss til å gjøre det rette. Den sier: Du må, du skal, gjør dette, vær slik! Løsningen er oss selv, det gjelder bare å finne den rette måten, resepten, oppskriften, den
rette veien å gå. Det gjelder å ville rett og gjøre rett.
Det gjelder også å finne den rette hjelpen fra andre mennesker, slike som kan stå sammen med oss og støtte oss så vi kan lykkes, men også fremfor alt å søke hjelp hos Gud og Jesus. En tenker at han er den beste hjelper, og at han vil gi alt det vi trenger for å klare kristenlivet.
Verdens barnelærdom er alt det som er noe annet enn Guds løsning for oss i Jesus Kristus. For Guds plan i Kristus er å fjerne oss helt, sette oss ut av betraktning, og i stedet innsette Jesus i vårt sted. Gud fjernet oss så fullstendig at han korsfestet oss med Kristus, vi døde med ham og ble begravet med ham. Slik vi er av naturen kunne ikke Gud bruke oss til noe som helst – for å berge oss og føre oss over til seg.
Han kunne ikke bygge på oss, men han hadde en annen, sin Sønn, Jesus Kristus. Han besluttet å handle med oss i ham, og utvalgte oss til å være og eie alt vi behøver i ham, ved troen, uten gjerninger, uten «meg selv».
Derfor betyr det ikke noe hva vi er i oss selv. Det som betyr noe er hva vi er i Kristus. Det er det som gjelder og som holder for Gud.
At jeg i ham er rettferdig og hellig, ulastelig og ustraffelig, det holder for Gud. Enda jeg fortsatt er en synder i meg selv, urettferdig og vanhellig, lastefull og skyldig. Jeg selv og livet mitt er ikke rent, men i Kristus er jeg ren, og det er nok for Gud.
Slik er det også med det å leve for Gud og bære frukt for ham. I meg selv er jeg udugelig, solgt til trell under synden. Men i Kristus er jeg frikjøpt slik at jeg hører ham til. Mitt legeme og mine lemmer er hans, jeg er hans tempel. Og det er nok for ham til å gjøre sin gjerning, til at hans liv og gjerning kan åpenbares i mitt liv.
Er det nok for ham, da er det også nok for meg, og jeg kan prise og love og takke ham.
«I Kristus» betyr at alt er flyttet over til ham, alt som hører vår frelse til, vår rettferdighet, vår helliggjørelse, vårt liv med Gud. Alt er flyttet over fra meg til Kristus. Det er han som er alt. Han er nok. Alt hans tilhører den som tror, uten gjerninger av noe slag.
I verdens barnelærdom hviler alt fortsatt på oss, alt står og faller til syvende og sist på oss selv. Når Paulus advarer mot dette, er det fordi denne lærdom blandes inn i evangeliet. Det forkynnes et evangelium og en Kristus, men summen av det hele er at vi ender opp med oss selv. Det holder ikke med Jesus alene. Det følger alltid med et «dersom du».
Se til at ingen får fanget dere. «Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk» (Kol 2:6-7).