De helliges samfunn, troende samlet i Jesu navn og om hans ord, er en Guds ordning og ikke noe menneskelig påfunn. Gud har knyttet særlige løfter til denne samlingen om hans ord.
Etter sedvane
Selv gikk Jesus «etter sin sedvane» i synagogen på sabbatsdagen (Luk 4:16). Det var altså noe Jesus gjorde hver eneste sabbat. Ifølge Guds ord var sabbaten «en hellig sammenkomst» (3Mos 23:3). Det var ikke bare en hviledag fra ukens mange gjøremål, men det var også i høyeste grad en dag for å samles om Herrens ord, til bønn, takk og lovprisning. Det betyr ikke at man ikke også kan og bør samles om Guds ord ellers i uken. I den jødiske synagogen kom man sammen hver dag, etter mønster fra tempelgudstjenesten, til morgenbønn, middagsbønn og kveldsbønn. Men det var ikke like lett for alle å komme til disse samlingene, nettopp på grunn av det daglige arbeidet. Men tidspunktene ble likevel tatt imot som en guddommelig anvisning, også for den enkeltes personlige andaktsliv i hjemmet og i lønnkammeret. Når man selv ikke kunne samles med de andre, deltok man likevel i skriftlesningen og bønnene hjemme. Daniel praktiserte dette, selv om det kom i motsetning til kongens forordning: «Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort» (Dan 6:11). Kong David hadde samme sedvane: «Kveld og morgen og midt på dagen vil jeg klage og sukke, så hører han min røst» (Sal 55:18).
Fast samlingsdag
De første kristne fortsatte med denne praksisen, i forvissning om at det var en guddommelig ordning (Apg 2:42;46). Men søndagen ble nå den store felles samlingsdagen i stedet for sabbaten, og det var heller ikke noe eget påfunn, men en guddommelig ordning av Jesus selv. På denne dagen, den første dag i uken, «kom Jesus og stod midt i blant dem og sa til dem: Fred være med dere!» (Joh 20:19). En uke senere (åtte dager etter den tids regnemåte, fordi man talte med den første dagen), det vil si på den første dag i uken, var disiplene igjen inne. Vi leser ikke om at Jesus har møtt noen av disiplene i mellomtiden. Men nå var de samlet, og Jesus står igjen midt i blant dem, etter sitt eget løfte (Joh 20:26).
Tomas nevnes spesielt ved disse to møtene. Den første gangen står det at «Tomas var ikke sammen med dem da Jesus kom» (Joh 20:24). Det er alvorlig å holde seg borte fra de helliges samfunn, det er ett og det samme som å holde seg borte fra Jesus, for han har jo selv lovet å være der hvor de troende kommer sammen i hans navn. Den andre gangen står det: «og Tomas var med dem» (Joh 20:26). Det ble redningen for Tomas. Han fikk møte Jesus og det ble ham til fornyet tro og frelse. Skriften formaner oss: «La oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane» (Heb 10:25).
Samling i hjemmet
Vi kan nok ha andakt i våre hjem, om vi er forhindret fra å samles med de andre, men er det tale om å holde seg borte også når en har mulighet til å samles med de andre, så vitner det om at noe er galt i ens gudsliv. Og da holder en seg ikke bare borte fra de andre troende, men en holder seg borte fra Jesus selv. Det ser vi så tydelig med Tomas. Det individuelle andaktsliv er aldri et alternativ til de helliges samfunn, men alltid et supplement, og er etter sitt vesen også et usynlig samfunn med alle de hellige som samles (jf. Daniel). Der samfunnet med de hellige brytes, vil også det individuelle andaktslivet og gudslivet lide skade.
Når plassen står tom
Når vi samles til måltid i hjemmet vårt, er det naturlig at alle har sin plass ved bordet. Om et av barna mangler, henter vi det, for vi hører sammen. Skulle et av barna holde seg borte med vilje, så forstår vi at noe er galt. Da må vi oppsøke det og samtale med det. Kanskje er det uoverensstemmelser mellom noen av barna, kanskje er det noe annet som er galt. Dette kan vi ikke la ligge, men det må oppklares, forsoning og samfunn må gjenopprettes. Alt annet er umulig i en familie. Slik er det også i de helliges samfunn. Når din plass står tom, vitner det om at noe er galt, enten i ditt forhold til Herren selv eller i forhold til brødrene. Det må ordnes opp, ellers kan det gå deg evig galt (jf. Mat 5:23-26).
Du som er hyrde og bror, og ser at en i forsamlingen uteblir fra samlingen om Guds ord, bærer her et veldig ansvar. Det er ikke bare lammet selv som har ansvar når det begynner å holde seg i utkanten av flokken, eller til og med går bort fra flokken. Da er det hyrdens ansvar å oppsøke lammet, ta seg av det og lede det tilbake. Ja, det er enhver troendes ansvar å ha en slik omsorg for brødrene.