En lege som var oppvokst i et kristent hjem, merket tidlig i sin barndom hvordan Gud kalte på ham, men han sto stadig imot den gode hyrdes røst.
Han fortalte følgende til en venn:
I studietiden gjorde jeg mitt hjerte hardt og bekjente meg til sist som en gudsfornekter.
Jeg ble gift og fikk flere barn, blant dem en datter som ble omvendt da hun var 20 år gammel. Jeg var så forblindet at mitt ønske var å få henne bort fra troen.
Alle forsøk på å rokke hennes tro førte henne bare nærmere inn til Frelseren.
To år etter hennes omvendelse ble hun angrepet av en alvorlig sykdom, men hun var ikke redd for døden. Hun visste at om livet skulle ta slutt, gikk hun hjem for å være hos Herren.
Da hun ikke hadde lenge igjen, gikk jeg inn til henne, strøk henne over håret og spurte:
– Er det noe jeg kan gjøre for deg?
Store tårer begynte å rulle ned fra min unge datters kinn. Hun grep min
hånd, trykket den mellom begge sine og svarte:
– Far, du har alltid vært så god og kjærlig. Det er bare én ting jeg vil be deg om før jeg dør, og det er at du også vil ta imot Jesus som din frelser.
Jeg var forblindet, fortalte legen. Jeg rev meg løs og tok hånden til meg, og på min datters siste ønske svarte jeg et bestemt «nei».
Dypt beveget tok han sin venn med inn i værelset der datteren hadde ligget, og fortsatte:
Noen dager etter at min datter var død, var min motstand brutt. Jeg bøyde kne for Gud nettopp i det rommet hvor hun utåndet, og av min innerste sjel ropte jeg til Gud i min nød:
– Gud, nå orker jeg ikke mer, vil du ta imot meg?
Og den gode hyrde tok imot meg.
Jesus hadde jo bare tatt lammet i sin favn og båret det hjem for at jeg skulle følge etter.
Fra «300 fortellinger», Lunde forlag 1926.