«Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv. Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset.» Mat 17,1-2
Seks dager etter, slik begynner denne beretningen, og viser oss tilbake til det som er fortalt foran. Jesus har nettopp spurt disiplene om hvem de sier at han er, og Peter svarte da: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Mat 16:16). Det var disiplenes overbevisning, og Jesus bekrefter hvor sann denne bekjennelsen er ved å si at dette har de ikke funnet på selv, men det er åpenbart dem av Gud i himmelen.
Herrens lidende tjener
Likevel manglet det mye i disiplenes erkjennelse med hensyn til hvem Jesus var, hva det virkelig innebar at han var Messias og Guds Sønn. Jesus begynner ganske snart å tale om selve hovedsaken i sin Messiasgjerning, den yppersteprestelige gjerning. Han må lide og dø. Da tar Peter ham til side og gir seg til å irettesette Jesus og sier: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!» (16:22). Peter hadde ingen forståelse for Jesu Messiasgjerning, at hans frelsesgjerning innebar fornedrelse, lidelse og død. Nei, det så han som et hinder for at Jesus kunne være Messias og frelser, og som uforenlig med at han var Guds Sønn. Og Jesus møter her i sin egen disippel djevelens fristelse fra ørkenen: Er du Guds Sønn, og så skal du gå gjennom dette? Nei, Gud fri deg fra dette, om han har behag i deg!
Jesus var i sitt sinn vendt mot Jerusalem, mot lidelsen og døden som sto foran ham. Dette var han kommet for, han var født for å dø i ditt og mitt sted. Og så forteller han sine disipler om det, forbereder dem på hva han skal gjøre til deres frelse. Hvem kunne ellers forstå, om ikke hans egne disipler? Hvem blant menneskene kunne styrke ham til denne gjerning om ikke dem? Hvor tungt måtte det ikke være for Jesus å få denne reaksjon fra Peter, han som så frimodig hadde vitnet om sin tro på Jesus.
Jesus – Guds Sønn
Så tar Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell. Jesus hadde behov for å være alene, han hadde behov for å be. Hans tale til disiplene om hans lidelse og død, ser ut til å ha fylt Jesus med gru foran det som han går i møte. Jesus var et menneske som deg og meg, han kjente til angst, redsel og forferdelse. Og nå tar han med seg sine tre nærmeste, for sammen med dem å søke ro, og være i bønn til Gud. Det er som et Getsemane før Getsemane. Men disiplene er tynget av søvn, står det i Lukasevangeliet. De har ikke mye forståelse for Jesu kamp, de makter ikke å kjempe med ham, akkurat som i det senere Getsemane.
Men så skjer det, mens Jesus ber, at han blir forklaret for disiplenes øyne. Mens Guds Sønn vandret her på jord, var han å se til som et vanlig menneske. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, sier profeten. Han var sann Gud og sant menneske, men han sto ikke fram i sin guddoms herlighetsskikkelse, men ga avkall på det idet han tok på seg en tjeners skikkelse, da han kom i et menneskes lignelse.
Alle som så og hørte Jesus, de så og hørte et menneske, det var de aldri i tvil om. Men noen, slik som disiplene, hadde også kommet til den erkjennelse at dette menneske var Guds Sønn. Han gjorde og sa ting som intet menneske kunne si og gjøre. De inntrykk de mottok av Jesus skapte tro på ham som Guds Sønn. Og her på fjellet forklares så Jesus for deres øyne. Det var ikke noe lys som skinte opp Jesu ansikt, men det er Jesu egen guddomsherlighet som lyser ut av hans ansikt og legeme, slik at Jesu ansikt lyste som solen og hans klær ble hvite som lyset. Den guddommelige herlighets lysglans fikk for et øyeblikk trenge igjennom hans menneskelige skikkelse, slik at disiplene fikk se Jesu herlighet, at han var Gud selv.
Det gamle testamentes vitnesbyrd
Så får disiplene også se Moses og Elias i herlighet, og Lukas forteller at de samtalte med Jesus om hans bortgang og det som skulle skje i Jerusalem. Selv blant sine disipler var det ingen Jesus kunne samtale med om sin bortgang og det som skulle skje i Jerusalem, ingen som kunne styrke ham til hans gjerning og befeste ham i det han nå gikk for å gjøre og lide. En sak skulle stå fast ved to eller tre vitners ord. Her får disiplene en stadfestelse av Jesu ord om hans lidelse og død. Og det er ikke hvem som helst som er vitner, det er ingen mindre enn Moses og Elias. Hvorfor nettopp Moses og Elias? Akkurat disse er nevnt på Det gamle testamentes siste blad, ja i de tre siste versene (Mal 4:4-6). Moses og Elias står som representanter for hele Det gamle testamentes vitnesbyrd, loven og profetene. Jesu disipler får være vitne til at Moses og Elias taler med Jesus om hans lidelse og død, og bekrefter at dette er i tråd med Guds eget ord og løfte. Det er så visst ikke noen ulykke som nå skal hende, det er ikke noe annet enn oppfyllelse av Det gamle testamente. Det åpenbares for disiplene.
Faderens vitnesbyrd
Ja, det er ikke bare Det gamle testamentes vitnesbyrd som bekrefter Jesu ord og gjerning, men Faderen selv åpenbarer seg for disiplene i en lysende sky, og det kommer en røst ut fra skyen som sier: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!» (Mat 17:5). Peter hadde nettopp imøtegått Jesus. Her får han av Faderen selv bevitnet at Jesu ord er Guds eget ord: «Hør ham!»
Guds ords vitnesbyrd
Det er ikke alltid din og min religiøse følelse stemmer overens med Jesu ord eller apostlenes ord. Da trenger vi å bli minnet om hva som er mest troverdig, hva som er mest å akte på. Det er ikke hva du synes og føler og mener, men hva Jesus og hans apostler og profeter sier, for de taler Guds ord.
Disiplene var fristet til å se på Jesus som den som skulle oppfylle alle deres tanker og drømmer om Messias, at han skulle tilfredsstille deres religiøse tankegang og forståelse av Skriften. Her blir dekket tatt bort og de får se Jesus, ikke slik som de har tenkt seg ham, men slik han er. Her får de både se at Jesus er Gud selv, og de får åpenbart at Det gamle testamentes vitner nettopp taler om at Messias må lide og dø, og gjennom denne gjerning bringe frelse.
Her ser du hva en sann kristen opplevelse er. Det er ikke å oppleve oppfyllelsen av ens egne drømmer og lengsler, at Jesus tilfredsstiller mine forventninger og tanker. Men det er å få Jesus forklaret for sine øyne, slik at jeg ser ham selv som han er, og slik at jeg ser hans gjerning i lys av Guds ords vitnesbyrd.
Det var det disiplene fikk se, og Peter vitner i ettertid om denne opplevelse i 2Pet 1:16-21. Det ytre syn og den hørbare røst, det var virkelige ting, ikke bare oppdiktede opplevelser, men likevel akter Peter profetordet i Skriften høyere. De ytre begivenheter på fjellet ga disiplene lys over det profetiske ord om Jesus, grunnfestet dem i det. Det var det Peter og disiplene satt igjen med etter opplevelsen.
Jesus alene
Til å begynne med ser det ut til at Peter syntes at det var godt å være på fjellet, sammen med Moses og Elias og Jesus. Det var godt å få regne seg med i et slikt selskap, og Peter ønsket å være der for bestandig. Peter var selvopptatt, opptatt av sin opplevelse, og ikke av Jesus. Slik er det med dine opplevelser også. Blir du opptatt av dem, begynner du å rose deg av dem, grunne din frelsesvisshet og frimodighet for Gud på din egen følelse av å ha det godt og riktig, da har din opplevelse ført deg på avveier. Om du føler deg satt sammen med Moses og Elias, så er det ikke gagn i det, for du frelses ikke på grunnlag av hva du opplever.
Men da Gud selv åpenbarte seg for disiplene i en lysende sky og talte om sin Sønn og at disiplene måtte høre ham, da ble de fylt av frykt og falt på sitt ansikt. Med ett var all tanke om egen storhet og verdighet borte, disiplene var slått av redsel. De hadde fått et møte med Gud, og Guds herlighets lysglans hadde overskygget dem. Da ble disiplene uendelig små, fattige og hjelpeløse – de ble forferdet. Kanskje opplevde de også Guds røst som en irettesettelse? Disiplene var selvopptatte, opptatt av egen åndelighet og hva de kunne bidra med der på fjellet. Så tordner det fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede I ham har jeg velbehag: Hør ham!»
Gud tåler ikke at noen vil ta Sønnens ære. Han er nidkjær for sin Sønn. Å ville bli regnet for noe innfor Gud uten i Sønnen, uten i Jesus, det er formastelig.
Så går Jesus bort til disiplene og rører ved dem og sier: «Stå opp og frykt ikke!» (17:7). Og når disiplene ser opp, ser de ingen uten Jesus alene. Det ble resultatet. Og det var det som skulle være resultatet. Både forklarelsen, Moses og Elias, og til sist Guds egen røst hadde én hensikt: å åpenbare Jesus for disiplene, rette deres hjerter og sinn på ham, slik at de måtte høre ham og tro ham. Nå skulle de ned av fjellet, Jesus skulle lide og dø, og så var det livsnødvendig for disiplene å ha sitt håp og sin tro til Jesus og hans gjerning for dem. I ham var frelsen, og i ingen annen. Opplevelsen kunne ikke frelse dem, det kunne Jesus alene.