Profeten Jeremia og vår samtid (5)

Urettferdighetens forførelse
På Jeremias tid fikk avgudsdyrkelsen stor utbredelse i landet. Folket trodde på avgudene og tilba dem. Med avgudsdyrkelsen fulgte også mye fest og løssluppenhet. Det gjorde den tiltrekkende og forførende. Her var det ikke tale om folkets synd, ingen Herrens lov som skulle følges. Det var fri seksuell utfoldelse, med prostitusjon som en del av gudsdyrkelsen. Hemningene var borte, og alt var berusende og herlig. I profeten Jeremias bok, kapittel 44 og versene 15–19, ser vi at det var særlig kvinnene som gikk i bresjen for avgudsdyrkelsen, og mennene støttet opp og syntes det var alle tiders. De dyrket himmeldronningen. Det var et annet navn på Astarte. Med dyrkelsen av henne fulgte også en hedensk kultur. Hun kalles i 2Kong 23:13 for Sidoniernes styggedom. De brant røkelse, det betydde tilbedelse og lovprisning. De utøste drikkoffer, det var vin hvor guden skulle ha sin del, og de som ofret skulle ha sitt. Dermed ble dette en orgie i rus og umoral.

Det er ikke vanskelig å se paralleller fra dette til vår egen tid. Siden begynnelsen på 1960-tallet har vår europeiske kultur, som har sine røtter i kristen tro og lære, blitt oversvømt og fortrengt av en ny kultur, den som med et samlebegrep kalles for «rocke-kulturen». Denne fikk også veldig raskt innpass i kristne sammenhenger og er blitt en viktig del av gudsdyrkelsen i de fleste kirker og menighetshus i dag. Det som er hovedsaken i denne kultur, er musikken. Den har mange sjangere, men for å forenkle det hele bruker vi fellesbetegnelsen rocke-musikk.

I vår tid er den rådende oppfatning i kristne kretser at musikken er nøytral. Her er det ikke snakk om at noe er godt eller ondt. Alt kan brukes, og det er ikke nødvendig å være på vakt og spore hva musikken utretter med og i sine tilhørere. Vi møter i dag en nesten total blindhet og bevisstløshet blant kristne hva angår musikk, i nær sagt alle sammenhenger. Dette er vår tids forførelse til synd og umoral som ikke står tilbake for frafallet på Jeremias tid.

Rusmusikken
Musikk må i vesentlig grad bedømmes etter dens virkning. Jesus sier: På frukten skal treet kjennes. Det er to sider ved denne musikken det er viktig å være klar over:

For det første: Det er en musikk hvor rytme og klang er de avgjørende elementene. Dette gjør at musikken har en berusende effekt på de som lar seg rive med av den. Det er virkningen, opplevelsen den gir, som er musikkens mål. Rock er rusmusikk!

For en tid tilbake sto følgende i Dagen: «Rusa på megakirker». Forskere ved University of Washington har avdekket forandringer i hjernen hos mennesker som deltar på lovsangsmøter i megakirker. Vi ser en opplevelse av total glede, om igjen og om igjen, derfor sier vi at det ligner narkotika. Den gjør at kirkegjengere kommer tilbake for mer. Forfatterne bak undersøkelsene sier den religiøse rusfølelsen erfares som en cocktail av oksytocin, et velværehormon som produseres i hjernen. Denne russtemningen skapes ved deres unike lovsangsstil. Den moderne musikken, kameraene som viser smilende, dansende, syngende eller gråtende tilbedere på store skjermer, og ekstremt karismatiske ledere hvis taler berører enkeltmennesker på det følelsesmessige plan – alt dette skaper en sterk positiv emosjonell (følelsesmessig) erfaring» (sitat slutt). Det er musikken som er hovedsaken i dette, «rusmusikken» gir en opplevelse av lykke og av å bli løftet oppover. Vi får en «musikk-skapt oppbyggelse» som ikke har noe med Åndens og Ordets gjerning å gjøre.

Dansen
Det andre er dansen som følger med. Denne musikken oppsto i de svartes kvarter i sørstatene i Amerika. Det var i bordeller og restauranter, hvor fyll og hor florerte. Der lyktes man med å lage en musikk, med en form og rytme som skapte en ny dans. Det man før utfoldet i en seng på et mørkt rom, kunne man nå få utløp for, og bli stimulert til, gjennom den nye musikken. Man fikk en sterk erotisk dans. Det er musikken som skaper dansen, rytmen gir impulsene til bevegelsene. Samtidig fortrenges og lammes de naturlige sperrer og blussel som mennesket har mot slike utskeielser og umoral. Det som var utenkelig og en stor skam før denne musikken kom, skjer nå i full offentlighet uten spor av skam. I vår tid er det ingen grense for hva som vises fram sammen med denne musikken, selv ikke på podiet ved kristne møter.

Musikken er den samme, og virker det samme, enten den spilles i bordeller eller kristne møter. Man kan ikke kristne rocke-musikken. Det er like umulig som å kristne bordellvirksomheten. Kristen musikk må ha en annen form, den må lyde annerledes. Det finnes ikke kristen-rock, rock er kristendommens motpol og rake motsetning fordi den er en eksponent for fri sex, opprør og rus. Rockens historie taler med all mulig tydelighet om hva som er dens frukter. Rusmusikken har ført kolossalt mange videre til rusmisbruk med alkohol og narkotika. Den har ført med seg fri seksuell utfoldelse gjennom dans og utukt. Den er et opprør mot det rene og hellige slik det er åpenbart for oss i Guds ord.

Det betyr ikke at dette er dårlig musikk i betydningen dårlig utført arbeid. Dette er musikk med høy kvalitet i forhold til det som er hensikten. Her er ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Ved å lytte til slik musikk utsettes vi for en målrettet, høyeffektiv påvirkning, som utretter nøyaktig det som er hensikten overfor dem som lytter til den.

Dette er musikk som setter mennesket i sentrum, for den virker på oss og i oss på en uhyre effektiv måte. Kroppen våkner til liv og settes i bevegelse, følelseslivet ruses opp. Den virker oppkvikkende, og opplevelsen av frihet, lykke og «salighet» blir sterk og nær. Og i denne musikkskapte lykkerus med «meg selv» i sentrum, lovsynges Jesus. Derfor er dette avgudsdyrkelse, hvor man dyrker seg selv. Man tilber, lovsynger og dyrker Gud ved å tilbe seg selv.

Ånden bruker Ordet
Helt annerledes er det med de kristne sangene og salmene som springer ut fra den klassiske, europeiske musikktradisjon. Disse sangene er melodiske. Her er melodien, og ikke rytmen og følelsen, hovedsaken. Melodiene drar oss til teksten og gjør at Jesus og budskapet kommer i sentrum, ikke vår kropp og følelse. De har en ro og hvile som lar oss få ro fra oss selv, glemme oss selv og lytte til budskapet. Melodisk musikk hjelper oss til å bli stille for Ordet og til å lytte.

En innvending som stadig dukker opp, er at musikk ikke har noe med teologi og Guds ord å gjøre. Det er en besnærende villfarelse. Carl Fredrik Wisløff uttalte på et møte på Laberget leirsted i Nord-Trøndelag i 1995: «Den moderne sangen og musikken er blitt et av de viktigste virkemidler til å bryte ned Guds ord». Det vil si: til å få mennesker bort fra Guds ord. Ånden bruker Ordet, og der hvor menneskene dras bort fra Ordet, skjer ikke Åndens gjerning. I Thomas Manns roman, «Doktor Faustus», lar han satan si: «Et høyteologisk anliggende er musikken – i likhet med synden, i likhet med meg». Satans musikkteologi er hans mest effektive middel innad i menighetene i dag til å forføre mennesker bort fra Jesus.

«Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?» (Jer 5:31). Vil vi også ha det slik, vil vi følge med strømmen? Men det kommer en ende, én dag må vi våkne, da Gudvgjør slutt på rusen. Hva da? Ja, hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?

Veien til det gode
Gud har et annet budskap til oss gjennom Jeremia: «Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler» (6:16). Det finnes noen veier som er laget for oss av Gud, de gamle stier. De som Guds folk har gått på helt fra tidenes morgen. Det er veien som fører til det gode. Her lyder det: «Vend tilbake dere frafalne barn! Jeg vil lege deres frafall» (3:22). Gud, vår Far, vil og kan lege alt, gjøre fullkomment godt igjen det som er ødelagt mellom oss og ham. Han kan gjenopprette det tapte, føre oss tilbake til kilden med levende vann. Kilden er ikke følelsesrusen og avgudsdyrkelsen, men Herren, slik han har åpenbart seg i Skriften gjennom Sønnen, og profeters og apostlers vitnesbyrd. Det er veien til hvile, den som gis vår sjel, borte fra verdens larm, når vi gjennom å høre, får se Herren. Hvilen er utenfor oss, i det som Jesus har fullbrakt for oss. Da får vi se Jesus alene, i stedet for oss selv, og får hvile i hans verk alene, i stedet for å bygge på virkninger i oss selv. Det kan bare skje i den stillhet hvor Ånden, gjennom Ordet, åpenbarer sannheten for oss. «Men Herren er i sitt hellige tempel. Vær stille for hans åsyn all jorden» (Hab 2:20).

Siste del av serien