Har trang til å fortelle en historie. Den kan misforstås og misbrukes, men er det rene evangelium.Jeg hørte professor Hallesby bare en eneste gang, i Nykirken i Bergen. Det var på et høstmøte i Indremisjonen i 1958. Jeg ville gjerne høre ham. Sikkert et uvanlig ønske av en attenåring.Har hatt slik hjelp av denne prekenen, så jeg lærte den utenat og kommer stadig tilbake til den fremdeles.
Hallesby sluttet prekenen sin med å si at han ved forskjellige anledninger i sitt liv hadde blitt spurt om hva som var det største ved det å være en kristen. Det hadde han svart litt forskjellig på. Det visste han, for han hadde skrevet det opp. Kristenhøvdingen var nå en gammel mann. Han døde tre år etter dette, 82 år gammel.
«Når jeg nå skal svare på hva som er det største for meg ved det å være en kristen, blir svaret: Jeg har en venn som heter Jesus, som ikke venter noe annet av meg enn at jeg hver dag kommer redelig og ærlig til ham og forteller hvor dårlig det går for meg å være en kristen».
Det var ikke hvilken som helst mann som sa dette, men det var en som hadde stått midt i troens kamp. Han sa det ut fra hjertets overbevisning.
Hvordan kunne han våge å kalle seg en kristen, et Guds barn? Fordi han hadde en Frelser som var død for ham på korset, og hadde vunnet ham syndenes forlatelse for intet gjennom sitt blod.
Den samme retten skal også du og jeg få eie, ved troen på Jesus!
Fra slutten på en tale