Toget fortsatte videre mot vest. Misjonærgravene utenfor Chalantun forsvant i det fjerne. Den strabasiøse reisen var begynt for alvor. Flere ganger ble godsvognene som de norske misjonærene befant seg i, penset inn på et sidespor. Det ble mye venting. Papirer måtte ordnes underveis. De passerte Bokotu – uten mulighet for å ta avskjed med den kristne menigheten der.
Der visste de selvsagt ingen ting om at deres venner var på vei mot Norge i to godsvogner! Det bar videre innover slettene mot byen Hailar, som japanerne hadde bygd opp, og som var en av de siste «utpostene» misjonærene hadde rukket å nå fram til med evangeliet. Krigens herjinger preget nå byen, som var nesten ødelagt.
«De første fem døgnene på ‘kuvognene’ var de mest nervepirrende på hele reisen. Uten at vi snakket om det, bar vi alle mer eller mindre på en angstfølelse overfor den ukjente veien foran oss. Hvor bærer det hen? Dette kulminerte kanskje da vi ankom til den ødslige grensestasjonen på de snaue viddene mot de sibirske ørkenstrekninger» (Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år).
Vi lar Kristine Skjeslien fortelle videre (boken «Hjem til slutt»):
Mot grensen
«Da vi nådde grensebyen Manchouli, ble vi stoppet og møtt med den sjokkartede beskjed om at våre papirer ikke var i orden! Vognene våre ble nådeløst hektet av, og resten av toget fòr videre.
Lederen for livvakten vår, en kaptein, kunne litt tysk og han forklarte da at de papirene vi hadde fått, gjaldt bare til grensen. Nå måtte vi ha et nytt for neste etappe.
Det skulle vise seg at vi kom til å måtte fornye visum seks ganger på turen gjennom Sovjetsamveldet – ett for hver militærsone på vår rute! (…)
I Manchouli måtte vi vente i mer enn ett døgn. Uvissheten og spenningen var stor. Troen vaklet, og nervene stod på høykant hos de fleste.
Skulle vi kanskje ikke nå hjem til Norge likevel? Skulle vi havne i Manchuria igjen?
Eller det vi fryktet mer enn alt, uten at vi torde si det høyt: var det hele kanskje et spill for å skjule for oss den egentlige sannhet – at vi skulle sendes til Sibir når alt kom til alt?»
På rett vei?
«Denne spenningen dabbet jo av etter hvert som vi kom lenger og lenger mot vest, men gav seg visst ikke helt før vi hadde lagt Uralfjellene bak oss. Men da visste vi det: Det gikk virkelig den rette vegen!
Opplevelsen ble faktisk en alvorlig preken for oss både da og siden. Det understreket spørsmålet om en annen reise, reisen gjennom livet: ‘Går det den rette vegen’? Skal vi ved slutten av denne reisen kunne si: ‘ja, det gikk den rette vegen’? Så lenge vi var om bord i toget, førte det oss på rett veg. Naturlig nok kom Jesu egne ord i tankene: ‘Jeg er vegen, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg…’».
En statue av Lenin fortalte at toget var passert grensen mot Russland.
«I Chita, den første store byen i Sibir, slapp vi ut av ‘kuvognene’ og kom over i et skikkelig tog. Det var en velsignet befriende følelse igjen å kunne innrette seg på noenlunde sivilisert måte. Selv om det bare var 3. klasses vogn med trebenker som køyer, tre i høyden, og vi måtte ha all bagasje og all proviant i samme vogn, følte vi oss likevel nesten som grever den kvelden vi var installert der. Det var ikke så rart med bekvemmelighetene der heller akkurat, men vi kunne i hvert fall få bevege oss litt mer» (Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år).
Kristine Skjeslien fortsetter:
Vakre, uhyggelige Sibir
«Ordet ‘Sibir’ skaper vel hos de fleste assosiasjoner om fanger og fangeleirer. Noen tilfeldige inntrykk av dette fikk vi også etter som toget vårt buktet seg fram langs jernbaneskinnene innover disse fjerne områder.
En fangetransport av forviste til Sibir var med toget et stykke. Det var flere vogner med fanger, og vi kunne høre hvordan de hamret og banket i veggene når vi stod stille på en stasjon.
I Irkutsk ble disse fangevognene tømt. Da fangene under streng bevoktning marsjerte forbi, fikk vi noen korte glimt som en anelse om den verden av lidelse som var deres.
Magre, bleke apatiske og tynnkledde var de alle, lenket den ene til den andre. Som en grå masse av fortvilelse og håpløshet passerte de oss, med skarpladde geværer rettet ubarmhjertig mot seg fra alle kanter. Til og med en mor så vi i flokken. Med et lite barn på den ene armen og den andre lenket til rekkene, slepte hun seg av sted.
Dette synet gjorde et uutslettelig inntrykk på oss alle. Gråten sprengte på og tårene kom. Vi kjente fortvilelsen over å måtte være tilskuere til slikt uten å kunne rekke en hjelpende hånd. At våre russiske medreisende følte noe av det samme, stod tydelig å lese på ansiktene deres, selv om de nok ikke turde gi uttrykk for det i ord.
Vesle Lisbeth Lie til minne
Da vi nærmet oss byen Omsk i det vestlige Sibir, merket vi at Olaf Lie ble så påfallende stille. En følelse av sorg og sårt vemod forplantet seg til alle i reisefølget vårt, ja, både til store og små, da det gikk opp for oss hvor vi befant oss. Et sted i byen vi nå nærmet oss, visste vi at det fantes en liten norsk barnegrav!
I 1939 reiste fru Lie denne samme vegen med sine fire barn på veg til Norge. Far skulle komme etter senere.
Men på vegen ble lille Lisbeth syk. Og her i Omsk måtte mor gå av toget med sine tre gutter og det dødssyke barnet. Bare noen dager senere døde Lisbeth der på et russisk hospital. Mor måtte selv kaste jord på gravhaugen og lese ordene om oppstandelseshåpet og det evige liv.
Ene og alene Guds kraft og nåde hjalp igjennom det forferdelige sorgens og fortvilelsens mørke. Og Guds fred viste seg enda en gang i stand til å overgå all menneskelig forstand!
Da vi kom til Omsk, hadde vi gjerne villet lagt noen blomster på Lisbeths grav. Men ingen kunne fortelle oss hvor graven var å finne, og heller ikke kunne vi forlate toget som bare skulle ha et ganske kort opphold.
Men sammen med den sørgende far vandret vi litt rundt på jernbanestasjonen der vi visste fru Lie og guttene hadde fått et rom å være på under de svære dagene.
Og så fikk vi be, be om trøst og hvile i et sårt sinn hos den far som hadde mistet sin lille skatt.
Etterpå samlet vi oss til en liten minnestund på toget. Og for annen gang på denne underlige reisen lød håpets sangtoner fra vårt reisefølge, håpet om gjensynsglede med både store og små som vi ikke fikk med oss hjem til Norge, vårt jordiske fedreland.
‘Å, tenk når engang samles skal…’».
Toget fortsatte nordvestover etter en times tid.
Reisen videre, og fram til de 41 forventningsfulle «sendebudene» møtte sine kjære og «sendemenigheten» på jernbanestasjonen i Oslo, står forholdsvis detaljert beskrevet i bøkene «Den Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år» og «Hjem til slutt».
Vi nøyer oss med et kortere sammendrag:
En stor skuffelse
Den vakre Volga-dalen ble tilbakelagt etter at vi hadde passert Ural-fjellene. Moskva kom stadig nærmere. Der var det håp om å treffe noen fra den norske ambassaden. Men skuffelsen ble stor. Misjonærenes vogn ble parkert på et sidespor, og det var ingen nordmenn å treffe. Alle forsøk på å komme i kontakt med hjemlandets representanter var mislykket. De kunne ikke ha vært underrettet om denne «transporten»! I stedet for varm velkomst, ble det en ny runde med harde forhandlinger for å komme seg videre. Etter tre døgns «mareritt» kunne ferden fortsette.
På strekningen fra Moskva til Leningrad ble krigens herjinger stadig mer synlige, med ruiner, bombede og utbrente fabrikkbygninger og avsvidde områder.
På nordisk jord
Omsider ble byen Viborg passert, og etter noen timer var toget framme ved den siste russiske grensestasjonen. Neste morgen ble det overflytting til en finsk jernbanevogn. Store suppekjeler, finsk knekkebrød, ost og smør skapte stor takknemlighet. Stemningen steg etter hvert som reisens mål nærmet seg. Det ble innkvartering på en folkeskole i Åbo – med badstubad og tiltrengt rengjøring etter flere uker på reisefot!
Etter tre døgns ventetid fikk «de norske flyktningene» plass på båten som skulle ta dem over til Sverige. Det var trangt om bord, for båten var overfylt. Men hva gjorde det? Ingen ting kunne nå dempe gleden over å nærme seg Stockholm. Det var den 10. april. Båten gled sakte inn mot havn – i strålende solskinn. Der ventet generalsekretær Tormod Vågen og et par andre norske misjonsvenner. Det ble et uforglemmelig gjensyn!
Velkommen hjem!
Om kvelden den 12. april startet siste etappe. Den lange reisen nærmet seg målet. Natten ble brukt til å høre nytt. Det begynte å gry av dag. Rastløsheten steg etter hvert som toget nærmet seg norskegrensen. Plutselig stemte noen i den norske nasjonalsangen. Endelig på norsk jord!
Vi siterer fra Skjesliens bok:
«Ryktene om at misjonærflokken fra Manchuria var i farvannet, hadde nok allerede begynt å spre seg. På stasjon etter stasjon var misjonsvenner møtt fram, store og små – barna med blåveis og norske flagg i hendene. Det var rene 17. mai-stemningen!
På Årnes ventet en liten flokk som var kommet helt fra Oslo for å være de første til å hilse sine velkomne – en far, en bestefar, en sønn, en søster! Det ble gjensynsglede med smil og tårer om hverandre.
Så nærmet vi oss Oslo. Østbanestasjonen så ut som et bølgende folkehav. Utenforstående skyldte denne gangen på påsketrafikken!
Men de mange hundre menneskene som var møtt fram, var representanter for et trofast misjonsfolk som sammen med slekt og venner ville være med og ønske sine utsendinger, misjonærene, velkommen hjem!
Velkomstsangen slo imot oss, fylte luften og steg opp mot vårhimmelen:
Navnet Jesus blekner aldri,
tæres ei av tidens tann…
Jesu navn! Hvor skjønt det klinger,
la det runge over jord.
Intet annet verden bringer
håp og trøst som dette ord.
For det navn må hatet vike,
for det navn må ondskap fly.
Ved det navn skal rettferds rike
skyte friske skudd på ny.
Ord og toner fant fulltonende gjenklang hos oss alle i kupévinduene i den stund, men ingen maktet visst å synge med.
Midt i velkomstbruset kjente vi det nesten som våre hjerter ville sprenges i takk til Gud som på forunderlig vis hadde vært med oss på hele reisen og latt oss få oppleve denne vidunderlige dagen da vi fikk se Norge og våre kjære igjen etter de mange og lange isolasjonens år i bambusteppets skygge!
Så gled toget sakte inn på perrongen på Oslo Østbanestasjon – og stoppet.
Vi hadde nådd hjem til slutt!
Det var palmesøndag, 13. april 1946».