«For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud.»Rom 8:28
Alt det skapte er ved Kristi offer innviet, bestemt til tjeneste for Gud. Det betyr også at intet skapt kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (Rom 8:38f). Gud kan bruke og bruker alt skapt til å fremme sitt rike til beste for sine barn. «Kraften i Kristi soning innvier alt til å bli midler for Guds nåde og Guds evangelie-husholdning» (Øivind Andersen).
Det betyr at alt, også når det er tungt, uforståelig og smertefullt, skal tjene til gode for et Guds barn. Alt skapt skal tjene til det gode: Motgang og medgang, sorg og glede, ulykke oglykke, fremgang og tap, rikdom og fattigdom, sykdom og sunnhet. For alt er innviet ved Kristi offer.
I en sang sier en ukjent forfatter det slik:
Alt skal tjene til det bedste
for enhver som elsker dig.
Herre, vil du selv befeste
disse tanker dybt hos mig.
Og senere i sangen heter det:
Giv, jeg må, hvad end mig rører,
se, det kommer alt fra dig.
Og alt trofast du mig fører,
som det dog er bedst for mig.
Dette er ufattelig. Et Guds barn er ikke i tilfeldige krefters vold. Kristi lidelse kaster et nytt og annerledes lys inn over menneskelivet.
Det innebærer ikke at vi, menneskelig talt, alltid kan finne mening i det tunge og byrdefulle. Mye av lidelsene er uforståelige for tanken, men Guds ord vitner om at all lidelse kan få en mening for et Guds barn, for vi vet «at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud» (Rom 8:28). Vi vet det! Vi forstår det ikke alltid. Men Gud er en Gud som kan gi det meningsløse mening. Han kan skape håp der hvor alt håp synes ute. Når det skjer, blir det som tidligere så gåtefullt ut vendt til noe underfullt. Bare Gud alene kan virke dette.
Kort tids lidelse – en evig herlighet
Guds underlige ledelse av sine barn har alltid evighetsperspektivets ramme. «Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere» (1Pet 5:10).
Blant de mange farer som lurer på en kristens livsvei, er også faren for å bygge seg et himmelrike her på jord. Omgitt av en verden som bare er opptatt av det synlige, er fristelsen stor til å la sinn, tanke og innsats være rettet mot det alene.
Da er det en nådig gjerning fra Guds side når han lar det mislykkes for oss. Da er det virkelig barmhjertig for et Guds barn å få avdekket hvilke farer han befant seg i. Men ofte kan det være vanskelig å få øye på Guds finger i dette som ikke går slik vi hadde tenkt.
Guds mål er, som tidligere nevnt, alltid at vi skal nå himmelen. Han tar mange midler i bruk for stadig å holde oss på denne veien.
Det nettopp nevnte ord av apostelen Peter inneholder en stor trøst. Han skriver sitt brev til kristne som på mange forskjellige måter er i nød, og som står uforstående overfor det som hender dem. De hadde ikke forestilt seg at livet som kristen kunne arte seg slik. Ja, de syntes nok på flere måter at livet var lettere før de kom til troen.
Til disse skriver Peter i avslutningen av sitt brev at det de nå måtte igjennom kun ville vare en kort tid. Han sier at lidelsen er kort, og har kanskje 10–20–30 års varighet her på jorden! Hva er det mot en evighet hos Gud, en evighet i herlighet med Kristus Jesus? I ventetiden kunne de regne med Jesu nærvær. Alt de trengte, ville han gi dem. Midt i det uforståelige og smertefulle er han hos sine. Han vil sikre at målet nås. Å leve i dette, gir hvile.
Alle Herrens veje er kun
godhed, sandhed, trofasthed.
Også hvor vi ej kan se det,
han vort bedste vil og ved.
Slik vitner Lina Sandell i en av sine sanger. Hennes liv var ikke uten trengsler. Men denne, som så mange av hennes sanger, vitner om hvordan Gud har makt til å bære et menneske igjennom det uforståelige og smertefulle.
Hva er egentlig lykke? Vet jeg selv hva som er til størst gagn for meg her i livet? Ja, vi mener ofte vi kan svare bekreftende på disse spørsmålene. Vi mener å vite både hva som er lykke og hva som er til gagn for oss. Men sannheten er at vår erkjennelse på dette området, som på alle andre områder, er merket av fallet. Vi er syndere, og vi tenker som syndere. Det gjelder det menneske som ikke er født på ny, og det gjelder «det gamle menneske» i et Guds barn.
Sannheten er at vi vet lite og ser kort når det gjelder hva som er til vårt sanne gagn. Det vi mener kan være godt og gagnlig, kan vise seg å føre oss til ulykke, bort fra plassen hvor vi stadig har behov for nåde. Motsatt kan det synes tungt og byrdefullt det som bevarer gudsbarnet i nåden.
Jeg har tidligere sitert salmen «O Gud, fornuften fatter ej dit forsyns skjulte nåde». Jeg vil slutte med de to siste versene. De er formet som en bønn, og stilt overfor Guds underlige ledelse i våre liv, har vi stadig bruk for å be med Brorson:
Så brug, o Gud, din fader-ret
og vise tugtemåde.
Det ville gå oss alt for slet,
om kødet skulle råde:
Grib hjertet an og la os ej
i verden nogen hvile,
før vi ile
til dig på troens vej
for korsets jammer-pile.
Ja, før os ved din egen hånd,
som du det bedst mon finde.
Og la din gode Helligånd
os alle tider minde,
at hvordan du os føre vil,
så er din vej og måde
os at råde,
hvor hårdt det end går til,dog idel nåde, nåde.
Fra boken «Det er troværdig tale»,Luthersk Mission/Logos Media, 1992