Melodi: Jeg er en kristen
På sangens toner vil jeg frembære de tanker som i mitt hjerte bor –,
mot Herrens Ånd vil jeg lydig være, og vise troskap mot Skriftens ord.
Vi ser jo klart at den tid er kommen, som varslet er i Guds eget ord –
Ja, slekten modnes for trengselsdommen, som snart vil gå over syndens jord.
Hvor få er de som på pilgrimsferden vil bli for Herren et ærens kar;
for mange skikker seg lik med verden, i fremmed åk de med vantro drar:
– Mot strømmen har de ei mot å vandre, de velger seile i medvinds bris,
i alle ting være lik de andre, og bare leve på verdens vis.
l pakt med tiden skal allting være, for Skriftens livsnormer passer ei,
man tåler ikke den sunne lære, men velger gå sine lysters vei.
Og mann og kvinne skal være like, i stand og stilling, antrekk og klær:
Der brytes lover i Åndens rike, med Skriftens lære i strid man er.
Og kristennavnet vil mange bære, men har i verden sin hjerteskatt.
Ja, Ånden sier det så skal være, den siste time av tidens natt.
Nå har man kunnskap og teorier; et skinn av gudsfrykt foruten liv.
Ja, hvor er kraften som helt befrier; fra syndens trældom og tidsfordriv?
Nå har man klubber og kosestunder og underholdning med lek og spill,
mens verdens fyrste sin list utgrunner og fører menneskesjeler vill.
Man spør ei etter de gamle stier; men blir beseiret av tidens ånd,
og stadens vektere bare tier – mens verdsligheten tar overhånd.
Ved TV-skjermen der sitter mange, for denne «husgud» de har fått kjær;
der sinn og tanke blir tatt til fange, mens Helligånden bedrøvet er.
Å hvilket jag etter gunst og ære og alt forgjengelig stas og prakt,
der skatten er; vil ditt hjerte være, det har vår Herre og Frelser sagt.
Og noen mener de er på vandring mot Himlens herlige paradis,
men har ei opplevet sinnsforandring, de ble blott kristnet på kunstig vis.
Å tro på Jesus og seg omvende det er jo Skriftens anviste vei,
ja, for å oppnå en salig ende, – en annen mulighet finnes ei.
Sigurd Brusdal,