Det er mye Jesus-forkynnelse for tiden, men lite at man tar tak i sjelens nød, ensomhet og kamp i denne verden, og gir den rett Kristus-hjelp. Både Frelseren og Herren må komme til orde – til enkeltmennesket, familien, menigheten og samfunnet! Blir det mest Jesus-forkynnelse som ikke eier Kristi ånd og kraft – og mot til å se inn i tidens og de lidendes nød og avgrunnsdype mørke – for så å bringe inn Guds rikes uendelige lys og kraft til menneskesjelen og samtiden?
Det finnes få profeter i dag som makter å be Gud fjerne dekket for den livredde tjeners øyne så han kan se at det er «flere med oss enn med dem», slik at himmelens hærskarer åpenbares og han kan vandre Kristus-trygg videre sammen med «Herrens utsendte» – uten å måtte ty til all verdens underholdning m.m. for å holde motet falskelig oppe.
Smellen kommer helt sikkert, om den som skal bringe Kristi rike til redde, sultne og trette sinn ikke åpenbarer Guds rike for de arme sjelene. Det er alltid slik i menneskenes rike – som i Guds rike – at analysen og diagnosen om årsaken til nøden må være klar og settes ord på – før en kan sette inn den rette hjelpen.
En lege som viker unna og ikke finner og sier sannheten til pasienten, er en ubrukelig lege, så også i Åndens rike. Ja, det koster. Det er tungt og krevende å opptre som sannhetens støtte og grunnvoll.
Så unnvikende opptrer ikke en god lege, ei heller den store legen. Hans apostler, og våre fedre, fulgte i disse spor og hjalp folket til «legeme, sjel og ånd». De stakk ikke av, men var sanne hyrder. En god offiser sier ikke: «gå på karer, jeg kommer like bak», men går foran og sier: «følg meg!» En god lege klapper ikke en syk pasient på skulderen etter en overfladisk undersøkelse – gir han noen sukkerpiller – og sender han hjem med at dette går sikkert bra.
De sanne troens leger levde blant folket og talte til folket, de så hva makter og myndigheter gjorde, og talte dem til rette. De så at folket var plaget av sult og sykdom, og hjalp dem. De så – som Hans Nielsen Hauge – hvordan myndighetene herjet med folket – ikke ukjent i dag – og hjalp dem ut, og folket fulgte, slik at myndighetene fryktet for dem. Hvorfor ser og hører vi så lite om dette i dag?
Hvor er Berøa-folket som tar imot Ordet med all velvilje – for så å gå hjem og se om det er helt sant og rett i henhold til Skriften? Og ser de at det ikke er helt sant og rett, avviser de det og lar seg ikke forføre, men forsetter å se hva Ordet sier, uten å skjele til titler og posisjoner. De vil finne veien ledet av Ordet og Ånden. Slik opptrådte lekfolket før, i protestantenes Europa og Norge. Slik virket apostlene i Israel på Jesu tid og utover i hedningeverdenen. Slik opptrådte Paulus på vei til Roma på et skip som var i ferd med å bli slått til pinneved, og hvor kapteinen ikke hadde lyttet til hans advarsler. Etter flere runder lyttet han. Slik opptrådte Paulus på Malta da en far lå syk. Han registrerte sykdommen, og gikk inn og helbredet ham. Paulus kom til Roma og kalte jødene inn, og det ble et skarpt ordskifte hvor det som ikke hadde Berøa-kvaliteter, fikk høre sannheten direkte i ansiktet. Det var en sann Jesus-forkynner som brakte Jesu Kristi rike inn i konfrontasjon med verdens riker, og gav det en seierrik plass! De som hørte etter, ble innlemmet i Guds rike – de andre ble avvist inntil de gikk i seg selv. På Karmel var det mange – ja kongen og hele hans folk – i et voldsomt oppgjør som førte folket tilbake til Gud. Guds utvalgte og utsendte talte sannhet med myndighet og frimodighet, ofte alene, men sammen med sin Gud. Det virket, og ga reaksjoner.
Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Det gjorde også mange profeter, de fleste apostler som til slutt mistet hodet, for ikke å snakke om Paulus som hadde en hel katalog av prøvelser. Jesus, og en rekke av hans etterfølgere fram til våre dager, fikk virkelig gjennomgå. Jeg har en lang DVD om den saken. Hans Nielsen Hauge, Kaj Munk, og en rekke av våre lekmannsforkynnere fikk hard motstand. Jesus la seg ut mot myndighetene ved å forkynne og gi folket hjelp, som da han sendte hard beskjed til Herodes: «Si til den reven».
Jeg husker Gudina Tumsa (Generalsekretær i MekaneYesus-kirken i Etiopia. Red.Anm)– en kraftig kar på over to meter, med en veldig bass og et modig hjerte, som lynraskt steppet inn til redning for sine i en vanskelig situasjon. Dette gjorde han på en konferanse i Addis Abeba, da en medarbeider hadde vært farlig åpenmunnet under revolusjonen i Etiopia. Presidenten i kirken, Emmanuel Abraham, Gudina Tumsa, fru Ingjerd Ofstad, dr. Sigurd Aske (Kirkens Nødhjelp) og jeg med flere, hadde hatt kraftige forhandlinger om hvem som skulle ha ansvaret for de utviklingsprogrammene jeg hadde laget i Sør-Etiopia. Etterpå hadde nok Gudina det litt vondt, for han tok seg god tid til samtale med meg ute ved kopimaskinen i deres hovedsenter. Det er det siste jeg husker av ham. Da han skjønte at det var «vitenskapelig sosialisme» som kom – reiste han rundt og advarte menighetene. Ikke lenge etter tok de ham og «kvelte» ham. Han undertegnet sitt hyrdeansvar med sitt liv. Han var en sann hyrde, som dør og vaktmann i porten inn til fårene. Han satte sitt liv til for fårene.
Dette, og det som er verre, er på full fart inn i Norge – men hvem reiser seg mot det onde og «setter sitt liv til for fårene»?
Hvordan er det i dag?
Når man taler om den gode hyrde og ulven – for eksempel ut fra Johannes-evangeliets tiende kapittel, og har en stor forsamling foran seg av eldre, foreldre, barn og unge som er utsatt for «ulvens» forferdelige forførelse fra TV, barnehage og i skole – hvor det er nok bare å nevne homofilien som nå skal inn i barnesinnene helt ned i barnehagene og det er massevis av dødelig ekteskapsoppløsning – tør man tale mot dette i en slik forsamling, og ta «trøkken» ved å tale høyt og klart og vise vei for ektefeller og foreldre som verken vet ut eller inn for å beskytte barna mot forførelsen?
Jeg husker en liten gutt som blandet seg inn i en samtale vi hadde om haien, som vi mente var livsfarlig. Han hadde sett på TV at noen dykkere svømte rundt noen mindre haier, og han var overbevist om at haien var ufarlig. Det tok en god stund før vi fikk ham delvis ut av forførelsen – slik at ikke livets erfaring skulle ødelegge ham.
Men det finnes langt farligere ting å advare og beskytte den oppvoksende slekt mot i dag – de som skal være den fremtidige «misjonsbase» Norge. Vi ser hvordan de gir opp, og følger strømmen, fra toppen til bunnen, og særlig den utdannede ungdommen som fylles av verdens lærdommer og tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud, de som blir ledere i menighet og samfunn. Derfor er Norge der det er i dag.
Vi trenger det «samme lys og kraft som fedrene har hatt». Vi trenger å synge med sangeren på nr. 11 i Sangboken:
«La ingen falsk profet forville
oss bort i nattens bitre nød!
La ingen lærdom vrang forspille
vår trøst av Jesu dyre død!
Jag bort hver ulv i saueham!
Å, hyrde god, vokt dine lam!»
Da er det velsignet å vite at «mine får hører min røst», og at Jesus søker til han finner den ene igjen – den som ulven har jaget på villstrå, eller som har rotet seg bort av andre grunner.
Fra «www.kommentar-avisa.no»