Uten gjerninger
Ungdomsstykke av Erling Ruud
En indianer var blitt en kristen. Like etter sin omvendelse fikk han dette spørsmålet: «Hva gjorde du for å bli frelst?» Indianeren tenkte seg om lenge. Så bøyde han seg ned og samlet sammen en del vissent løv og la det i en ring. Deretter tok han en liten ormeunge, som krøp på jorden, og la den midt i ringen. Og til slutt tente han ild på løvet. Snart brant det i en ring omkring den lille ormen. Da begynte den å bli urolig. Den fòr fram og tilbake for å prøve å finne en utvei. Men på alle kanter ble den stengt av ilden. Fortvilet prøvde den å finne frelse. Men til slutt innså den at det var håpløst. Da rullet den seg stille sammen midt inne i ildringen, og bare ventet på sin skjebne. Forsiktig tok indianeren og løftet den lille ormen ut av flammene og satte den fri. «Slik ble jeg frelst», sa han bare.
Når vi får se at syndens ild er farlig, når synden har brent oss med sin fortærende ild, er det mange som tar seg sammen. Nå vil jeg slutte med dette. Nå skal det bli et annet liv. Forferdet over syndens følger prøver de å redde seg selv ved å ta seg selv i nakken. Mange vil, ved å forbedre seg og gjøre gode gjerninger, bane seg en vei direkte ut av syndens ildring og til Gud. Det er håpløs gjerning. Bare ved å bli stille, kan vi frelses. Bare Jesus kan frelse oss. Når vi vil innse og erkjenne at vi ikke kan frelse oss selv, bare da kan Jesus få slippe til og redde oss ut av syndens ildring. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg» (Ef 2:8-9).
Fra andaktsboken «I lyset», Lutherstiftelsens forlag, 1939