I mørket
Av Erling Ruud
Til en fangeleir kom det et brev om at en av krigsfangene var benådet. I brevet sto det også at fangen burde få en eller annen straff før benådningen trådte i kraft.
På benådningsdagen kommer to voktere inn til fangen, binder hendene sammen på ryggen, løser fotlenkene og legger et bind for øynene på ham. Så fører de ham ut, en flokk soldater slutter seg til, og tause begynner de å marsjere. Fangen spør hvor han skal hen, men ingen svarer. Han aner at noe fryktelig venter ham. Han vet jo at de fanger som ikke blir skutt, ofte blir henrettet ved at man fører dem av sted til de går utfor et veldig stup.
En forferdelig redsel griper ham. Han roper: «Hvor fører dere meg»? Ingen svarer. Han vil stanse. Men soldatene driver ham videre. Og plutselig faller han. Jorden blir borte under føttene hans.
Da han kommer til seg selv er han fri, lenkene er løst og båndet over øynene er fjernet, og de forteller ham at han er benådet. De har bare latt ham gå utfor en grøft på et par meters dybde som en siste straff før frigivelsen. Men friheten var forgjeves. Fangen var blitt gal av redsel.
Tanken på døden og evigheten fyller mange med angst og redsel. De fleste tør ikke tenke på det. Andre går stadig med dette nagende, angstfylte spørsmål: Hvor bærer det hen? De aner at deres liv ender i en avgrunn. Samvittigheten taler om dom, straff og pine. De vet ikke at de er benådet, at deres frihetsbrev er skrevet på Golgata med Jesu eget blod. Bare Jesus selv kan ta bort denne angst for fremtiden og evigheten. Jesus både kan og vil. «Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere har lyset, så dere kan bli lysets barn!» (Joh 12: 35b-36a).