Når troen prøves
Av Ingar Gangås
Anfektelsen
Ordet anfektelse kommer fra det tyske «anfechtung» som rent språklig betyr å fekte imot noe. Når begrepet anfektelse brukes i kristen sammenheng, betegner det å bli angrepet av djevelen på en slik måte at alt blir tungt og vanskelig, ja så mørkt at det går på troen løs. Anfektelsen er blitt kalt «den himmelske gartners kniv», men vi ser av Job 1:1 og 6-12 at det er satan som ber om å få sikte Job, og at Gud tillater det. Christian Scriver har sagt det slik: «Det er satan som gjør sin gjerning i anfektelsen. Men Gud står bak. Gud har gitt deg i satans vold».
Da skal vi for det første merke oss at anfektelsen ikke kommer fra Gud på den måten at han er ute etter å straffe og plage oss. Samtidig vet vi at ingen ting kan skje oss uten at Gud vet om det og tillater det.
Videre skal vi være klar over at å være i en anfektet tilstand ikke er en normalsituasjon for en kristen, selv om det ikke er unormalt at en i kortere perioder blir plaget på denne måten. Det er heller ikke en ønskesituasjon, eller noe som vi søker for å bli mer åndelige. Ofte er årsaken til anfektelsen at du strever for mye med deg selv, med synd som plager, eller det kan være sykdom eller annen motgang som rammer deg.
Guds nåde skjult
Vi kan godt si at anfektelsen er et møte med Guds vrede, der Guds nåde er skjult. Rosenius har sagt: «Troen skal prøves. Derfor leder Herren sine på de underligste veier, iblant så underlige at det ser ut som han tar tilbake det han har sagt og lovt».
Jeg vil også ta med et sitat fra Johann Arndt for ytterligere å forklare hva anfektelse er:
«Når det er storm og uvær på havet, kan bølgene føre skipet snart høyt opp i været og snart ned i dypet. På alle sider ser man bare avgrunnen. Bølgene skjuler skipet. Slik er anfektelsen. Den ene forskrekkelige tanke kommer etter den andre med frykt og angst. Snart er man nede i fortvilelsens dyp, det er som om avgrunnen åpner seg. Alt håp er ute. Snart er man oppe på bølgetoppen og ser inn i dypet av Guds barmhjertighet. På alle kanter er sjelen omgitt av angst og bedrøvelse. Den anfektede sjel er i lidelsens ovn (Jes 48:10) omgitt av ild og luer dag og natt, og ser ingen ende på sin trengsel. Gud har glemt meg og vil ikke vite noe av meg, klager han. Gud har forkastet meg med dette harde, sikre, gjenstridige og urene hjerte, denne avgrunn av løgn og falskhet. Han har utslettet mitt navn av livets bok. Kristus ber ikke lenger for meg. Den Hellige Ånd har forlatt meg. Hvorfor roper du ennå til Gud? Det er alt for sent. Du står ikke mer til å hjelpe. Nådens dør er lukket».
I denne fortvilte situasjon er det lett å bli selvopptatt, og du glemmer hva du har i Jesus. Ja, du orker simpelthen ikke å løfte blikket mot Golgata. Om du søker dit i din nød, vil du bare finne at det Jesus gjorde, umulig kan gjelde for en slik en som deg. Alt er mørkt, og alt håp er borte.
Det er da du trenger hjelp til å innse at alt er galt med deg – i forhold til Gud – og lære sannheten om Jesu grenseløse kjærlighet til fortapte syndere å kjenne. Han elsker deg for sin egen skyld.
Anfektelsen bøyer kjødet og oppliver ånden
«Under korset lærer menneskene at utenom Gud er det ikke noe som helst en kan fryde seg i, eller håpe og rose seg av. Om så trengslene tar fra oss absolutt alt, står vi fremdeles tilbake med Gud. For de kan ikke ta Gud fra oss – de tvert imot trykker oss til Gud. Men når alt er tatt fra oss, selv våre gode og åndelige gjerninger, og vi fremdeles får nåde til å holde ut, finner vi Gud, den eneste vi har satt vår lit til. Da opplever vi dette å være salige i håpet» (Martin Luther).
Noe av hensikten med at Gud tillater slike prøvelser er altså at kjødet skal bøyes og svekkes, slik at Jesus får bo hos deg med sin nåde og fred. Når du får hvile ved Jesu hjerte, finner din ånd trøst og styrke i ham alene.
Trengselen virker tålmodighet
Når et menneske er fri for alle plager og prøvelser, vil det snart glemme Gud. Det klarer seg utmerket godt uten ham. Da kan det hende at Gud sender noe i vår vei, slik at han får trekke oss inn til seg på nytt. Han vil gjøre oss mer tålmodige, slik at vi holder ut og når himmelens skjønne land.
«Hvis det ikke fantes noen fristelser som satte den kristne tro på prøve, kunne vi vel ane hva slags selvsikre, dovne og vellystige kristne vi skulle få se, akkurat slik hele pavedømmet nå er blitt. Men når nå fristelsene er de kristnes myrra, aloë og motgift mot alle byller, sår og synd, er det jo klart at vi ikke må forakte dette, men heller ta imot slikt, hvordan så enn Gud sender det, slik at dette kan bli til nytte, hva skikkelse det enn måtte ha, og hvor tungt det enn måtte være» (Martin Luther).
Anfektelsen utruster til tjeneste
Ofte kommer anfektelsen i forbindelse med spesielle oppgaver i Guds rike. Både Luther, Brorson og Rosenius slet alle med svære anfektelser. Sangen av Martin Luther på nummer 416 i Sangboken uttrykker noe av dette:
Av dypest nød jeg rope må,
o Herre, du meg høre!
Ditt nådens øre akte på
den bønn jeg frem vil føre!
Om ei i nåde du ser bort
fra all den synd som her er gjort,
hvem kan da frelsen finne.
Og varer det til langt på kveld,
ja, helt til nattens ende,
skal aldri jeg allikevel
fortvilet bort meg vende.
Så gjør Guds sanne Israel
når det får tukt av Herren selv.
Det venter på Guds time.
Anfektelsen og Guds ære
Da Job ble prøvd i anfektelsens skole, ble utgangen på det hele at Gud fikk ære. Christian Scriver har sagt: «Under alle tårer og sukk ligger en brennende kjærlighet til Gud skjult. Dette tjener til Guds ære og hans navns forherligelse». Job kunne ikke gi slipp på Gud. Det skulle vise seg at det han trodde på i medgangsdager også skulle holde på nødens dag. Hans tro ble kjent for mange, noe som ble til ære for Gud og til gagn for Guds rike.
Samtidig ble dette til skade for satan og hans rike, ettersom Job holdt fast ved Guds ord i nøden. Smeltedigelen hadde renset ut alt slagg. Resultatet ble en dypere glede i Herren og en større tillit til ham: «Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, en nå har mitt øye sett deg» (Job 42:5).
Luther har kommentert hvor forsmedelig det må være for satan når han lider nederlag på denne måten: «Det er latterlig for vår fornuft, at Gud har befalt oss, som har så skrøpelig kjød og blod, å kjempe og stride mot djevelens ånd. Og til denne kamp har Gud gitt oss kun sitt ord. Det må ergre den stolte fiende. Satans gloende piler bare brenner opp vårt hovmod, vår egenrettferdighet, verdenskjærlighet og kjødets onde lyster. Vi som før ikke kunne be og sukke, begynner med å love og prise Gud, og juble av glede». Slik blir anfektelsen til ære for Gud.
I anfektelsen lærer du å stole på Ordet alene
Per Nordsletten var en av dem som stolte på Ordet. Han skriver om dette i sangen på nummer 461 i Sangboken, i det fjerde verset:
Ja, ditt ord sier så
at jeg nåde skal få,
at du ikke min synd minnes mer.
Ditt velsignede blod
gir meg nåde og mot
til å tro at min brudgom du er.
Salomos høysang beskriver hvordan vi gjerne oppfører oss når Jesus blir borte for oss (Høys 3:1 og 4:6). Vi har så lett for å lete på vårt leie, hos oss, i våre følelser. Men vi skulle heller gå til Guds hage (Ordet) for å finne ham. Høysangen 5:1 viser at det er der brudgommen er å finne.
Alt er stengt
Men det er jo nettopp her problemet ligger for den anfektede. Han får ingenting når han leser. Alt synes stengt. Verken bibellesing eller bønn gir ham noe. Da er det lett å komme i den situasjon som Rosenius advarer imot (nr. 283 i Sangboken):
På nåden i m i t t hjerte
en tid jeg støttet meg,
men snart ved syndens smerte
min trygghet tapte seg.
Jeg var da vel fornøyet
når rørt jeg hjertet fant,
men var jeg mindre bøyet,
min tro med ett forsvant.
Han sier i et annet vers i den samme sangen at han var anfektet da dette skjedde:
Min tro er vel anfektet,
men er dog nå en tro.
Avmektig og forsmektet.
jeg dog med den har ro.
Og kan jeg rett meg dølge
i Kristus og bli still,
må kjærlighet òg følge,
skjønt ikke som jeg vil.
I Ordet hadde han møtt en annen grunn, som var mye sikrere å bygge på:
På nåden i G u d s hjerte
som Jesus frem har brakt.
Ved korsets død og smerte,
som han for oss har smakt.
Jeg nå alene bygger
min tro og sjelefred.
I alt han der meg trygger,
den onde til fortred.
Det er den samme erfaring vi leser om i Klagesangene 3:17-32. Den anfektede sjel klager sin nød i versene 17 til 20. Så kommer forandringen i vers 21: «Dette vil jeg ta meg til hjertet, derfor vil jeg håpe». Og grunnen til endringen beskrives fra vers 22: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor. Herren er min del, sier min sjel. Derfor håper jeg på ham».
Anfektelsen kommer andre til nytte
De som selv har vært prøvd med anfektelse og tvil kan bli til hjelp for andre i samme situasjon. De kan lettere sette seg inn i hvordan andre må ha det når de blir prøvet. Rosene vokser blant torner. De beste råd og den kraftigste trøst og de mest verdifulle lærdommer, får du hos sjeler som har vært prøvd i anfektelsens ildovn.
Trøsteord for en anfektet sjel
Bibelen har mange trøstefulle ord til dem som sliter med anfektelse og mørke. Her vil vi nevne noen av dem. Les dem med ettertanke, og du skal se hvor godt og trygt det er å hvile på Jesu fang (Job 35:14; Pred 7:3-5 og 14; Jes 40:1ff; 50:2-10; Sak 3:1f).
Du skal vite at såkornet ligger lenge i jorden før det spirer og gir vekst. Og blomsterløken ligger skjult under snø og is, men til våren kommer den fram med de fineste blomster. Det går an å ha sin trøst i Jesus, midt i egen avmakt og nød.
Når Fil 4:4 oppfordrer: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!», betyr det at ingen ting, verken mørke eller trengsel, sykdom eller nød, indre eller ytre kors eller noen plager kan ta fra oss gleden i Jesus. Han er vår tilflukt, trøst og fred i alt som hender, enten det er motgang eller medgang. Vær da takknemlig, og glem ikke at din glede er Jesus og ham alene! Det er grunnen til at den kristne kan glede seg alltid, under alle livsforhold.