Forsonet med Gud

Forsonet med Gud

Av Per Bergene Holm

«Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» (2Kor 5:19-20).

I dagligtale bruker vi ordet forsoning eller forlikelse når det er uoverensstemmelse mellom to parter og den blir gjort opp og partene igjen blir forlikt. I Bibelen har det den samme betydning, men vi må være klar over at den taler om forlikelse eller forsoning for hver part for seg. Begge parter blir ikke forlikt eller forsonet i samme øyeblikk, det er både tale om en forsoning hos Gud og en forsoning hos oss, i våre hjerter. Det kommer av at mellom Gud og mennesker er det et dobbelt fiendskap eller en dobbel uoverensstemmelse.

I fiendskap hos Gud

Det er et fiendskap hos Gud overfor mennesket pga menneskets synd. Dette fiendskapet kalles Guds vrede. Gud kan ikke forlikes med mennesket og ta imot mennesket, for synden står i veien. Gud er hellig og kan ikke forlikes med synden, kan ikke godta den eller se gjennom fingrene med den. Gud er en fortærende ild overfor alt som ikke er i fullkommen overensstemmelse med hans eget vesen. Derfor er det behov for en forlikelse eller forsoning overfor Gud. Når vi taler om forsoningen til vanlig, er det denne forsoningen vi tenker på – det er det vi kaller forsoningen i Kristus.

Fiendskap i menneskehjertet

Men så er det også et fiendskap i menneskehjertet. Ved syndefallet ble mennesket forandret i sitt hjerte overfor Gud. Det er ikke bare Gud som pga synden står i et fiendsk forhold til mennesket. Men det er også et fiendskap i menneskehjertet overfor Gud. Bibelen sier at vi er fiender av sinnelag. Vi er født med ryggen mot Gud, søker ikke Gud og elsker ikke Gud, men har et sinn som søker synden og det onde. Derfor er det behov for at mennesket forliker seg med Gud. Til daglig kaller vi ikke det forsoning, men omvendelse og tro. Forlikelsen i menneskehjertet skjer der hvor mennesket kommer til omvendelse og vender seg til Gud i tro og tillit, på forsoningens grunn. Da er samfunnet mellom Gud og mennesket igjen opprettet

– da er begge parter forlikte, og fred og glede gjenopprettet. La oss først se nærmere på forsoningen overfor Gud. Guds vrede kan ikke tas bort ved at Gud bare skifter sinn overfor oss, for Guds vrede har sin grunn i Guds eget vesen. Gud er hellig og tåler ikke synd og kan ikke tilgi synden uten videre. Vi leser i Heb 9:22 at «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt». Synden må sones.

Soning for synden

Hva er soning? Jo, det er at straffen for en synd utstås, at dommen over synden oppfylles. Og hva er straffen for synden? Det er døden. Syndens lønn er døden, ikke noe mindre. Derfor er det soning i blodet, for blodet vitner om at døden er fullbyrdet. Gud kan ikke tilgi synden uten at den er oppgjort, uten at den er sonet og betalt til siste øre. Slik er Gud i sin rettferdighet og hellighet. Derfor måtte Guds egen Sønn bli menneske. For vi kunne ikke sone synden uten å måtte betale for den i en evig død borte fra Gud. Men skulle vi bli frelst og forlikt med Gud, måtte Gud selv bli menneske i vårt sted, ta på seg vår synd som sin, og så møte Gud til oppgjør om vår synd. Det var det som skjedde på korset. Da ble dommen over deg og meg fullbyrdet. Vi var ikke der, men vår stedfortreder møtte i vårt sted. Når anklagen som var skrevet med bud ble rettet mot ham, svarte han ingenting, for han sto der i ditt sted og du var skyldig. Han kunne forsvart seg, han kunne ropt til sin Far i himmelen og påberopt seg sin egen rettferdighet og at han ikke var skyldig.

Men Jesus gjorde ikke det, for han gikk i ditt og mitt sted, og vi var skyldige. Og så lot Gud straffen ramme ham, straffen for alle våre synder, for alt vårt. Derfor måtte Jesus dø. Men i og med at Jesus døde, er all din synd sonet. Da er straffen for alt det som du har gjort, utstått og betalt. Så har ikke Gud mer å kreve, for han har fått oppgjør for all vår synd. Den synd som framkalte Guds vrede, er sonet.

Forlikt med Gud

Hva leste vi her i 2Kor 5:19? Jo, at Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv. Den verden Gud ikke kunne ha med å gjøre på grunn av synden, den verden har Gud nå forlikt med seg selv, det vil si at alt det som var uforenlig med Gud hos verden, det har Gud i Jesus Kristus tatt oppgjør med og tatt bort. Og hva var det hos verden som Gud ikke kunne forlike med seg selv? Det var synden. Men i Jesus er synden sonet og oppgjort. Derfor tilregner ikke Gud lenger verden deres overtredelser og synder. Han kan søke samfunn med verden og innby den til seg uten å handle i strid med sin egen hellighet. Dette kaller Bibelen for Guds nåde. Guds nåde er altså ikke at Gud er romslig, at han ikke tar det så nøye, at han lar nåde gå for rett, eller noe slikt. Nei, Guds nåde har sin grunn i at synden er oppgjort og betalt. Da, når synden er sonet, kan Gud i sin nåde innby syndere til seg og love hver den som kommer til ham i Jesu navn, syndenes forlatelse og evig liv. Guds nåde har en grunn, et fundament, og det er at alt er oppgjort og betalt, alt er sonet og Gud har ikke lenger noe å kreve som mennesket må gjøre. I Jesus har full soning for all vår synd. Derfor kan Gud innby oss til seg, til syndenes forlatelse og evig liv.

Forlikelsen i våre hjerter

Da er vi kommet fram til den andre forlikelsen, forlikelsen i våre hjerter. På korset tok Jesus synden bort i forhold til Gud, han sonet den og gjorde opp for den, slik at synden ikke lenger stenger hos Gud. Men syndens virkning i våre hjerter, vårt fiendskap mot Gud, det hindrer fortsatt mange i å fly til Guds nåde i Jesus. Fiendskapet i våre hjerter fører med seg at vi ikke kjenner noen trang eller noe behov for å ha med Gud å gjøre. Nei, vi trives av natur aller best i synden og verden. Gud og hans ord og bud oppleves mer som et hinder, som noe som vil hindre oss i det vi ønsker å utfolde i livet. Vi er født med ryggen mot Gud, og det er den onde som har preget vårt sinn og våre tanker og lyster. Det innebærer at vi har lyst til det som er Gud i mot og hater det som er godt og sant og rett, aller mest Gud selv. Tenk, så forvendte er vi av natur. Vi har lyst til det som er stygt og ondt, men ulyst og uvilje mot det som er godt og rett. Men Gud kaller på oss gjennom sitt ord og ved sin Ånd. Han vet at dersom vi forblir borte fra ham i synd og ulydighet, kan intet frelse oss. Hvis vi tråkker på hans kjærlighet til oss, tramper hans Sønns blod under våre føtter, er det ikke noe annet offer som kan sone synden vår. Da er det ikke tilbake noe offer for synd (Heb 10:26- 31). Da gjenstår bare Guds dom og vrede. Da vil vi få erfare hvor fryktelig det er å ha med Gud å gjøre i hans hellighet og vrede over synden.

La dere forlike med Gud!

Derfor går Guds innbydelse ut i verden: Kom, for alt er ferdig! Kom og få nåde for synd og gjeld, kom for Jesu skyld og få syndenes forlatelse for all din misgjerning i Jesu blod. Eller som vi leste det i 2Kor 5:20: «La dere forlike med Gud!»

Gud er forlikt for Jesu skyld. Han er nådig, det er syndenes forlatelse å få for hver og en, halte og blinde, onde og gode. Derfor innbyr vi i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss: La dere forlike med Gud! La ikke synden og verden og den onde få narre deg ved sitt svik. Synden og verden og den onde framstiller synden som ufarlig. Det er ikke så nøye, det er ikke så farlig. Gud er jo god. Dere kommer slett ikke til å dø, det vil gå bra til slutt. Du kan vente med å omvende deg, først må du forsøke livet litt, smake litt på synden og verden. Djevelen vet så inderlig godt at får du først smak på synden, er det som å drikke saltvann, du blir bare enda mer tørst og må ha mer.

Derfor kaller Gud og sier: I dag om du hører hans røst, forherd ikke ditt hjerte. La deg frelse! Omvend deg! Ta din tilflukt til Jesus og tro på ham, så skal du få syndenes forlatelse og evig liv!

Forlikelsen i våre hjerter, omvendelse og tro, åpner ikke Guds hjerte for oss, men det åpner våre hjerter for Guds nåde, for den frelse som han vil

gi oss.

Tenk at Gud vil ha med deg og meg å gjøre. Han innbyr, han kaller og han har tatt bort alt som hindrer ham i å dra oss inn til seg og gi oss del med ham i hans herlighet. Alt er ordnet, alt er ferdig. Skulle du da lukke ditt hjerte for ham, stenge ham ute fordi du heller vil ha en kortvarig nytelse av synden og verden? Nei, åpne ditt hjerte for Herren, si synden og verden farvel! Takk ham for hans store nåde, for hans forsoning, at han vil ta imot deg for Jesu skyld.