Alt for ingenting (V)
Av J. de Liefde
Loven virker vrede
En dag besøkte jeg byens smed. Han tok vennlig imot meg, kastet fra seg skinnforkleet og ba meg inn i stuen, hvor han bød meg en pipe. Der inne var hans kone opptatt med husarbeid. Først snakket vi en stund om likegyldige ting, men så merket jeg at mannen misbrukte Guds navn, han satt og småbannet hele tiden. Det forarget meg i høyeste grad, for fra jeg forlot universitetet, hadde jeg ganske lagt av denne uvanen. Jeg tenkte også at her hadde jeg en fin anledning til å få samtalen inn på bedre emner enn siste nytt.
Derfor la jeg bort pipen, så alvorlig på ham, og mens jeg høytidelig løftet hånden mot himmelen, forklarte jeg ham bestemt hvor sterkt jeg mislikte en så ugudelig vane som krenket Guds ære.
Smeden hørte på, synlig forskrekket, og hans kone rødmet. Men det varte ikke lenge før øynene hans lynte av sinne.
«Hør nå, pastor,» sa han i en bitter tone. «Jeg tror jeg er gammel nok og klok nok til å vite hva jeg kan si og ikke si. Det er en vane jeg har hatt fra jeg var ung, jeg mener ikke noe stygt med det. Det kunne ikke falle meg inn å fornærme det høyeste vesen eller angripe hans ære. Det er bare ord som faller meg på tungen, og så detter de ut av munnen.»
«Men vet De ikke at vi har å gjøre med den allmektige Gud hvis navn er tre ganger hellig, og som ikke lar seg spotte?» svarte jeg i hellig iver.
«Spotte!» ropte smeden og slo knyttneven i bordet. «Holder De meg for en gudsbespotter? Nei, jeg har like mye ærefrykt for det høyeste vesen som De noen gang har hatt. Jeg setter bare ikke opp sånt bedemannsansikt som De gjør.»
«Ja, det skal være visst,» falt hans kone inn i samtalen. «Mannen min kan nok ha sine feil, men gudsbespotter er han ikke! Det trenger De ikke beskylde ham for. Det har alltid gått rett og riktig for seg her i huset, og Gud skje lov har vi gitt hver enkelt hva han hadde krav på.»
«Ja, det har vi det,» sa mannen. «Og om jeg av og til slipper ut et slikt ord, kan da ikke det være så farlig, når vi ellers er ærlige og bra mennesker.»
«Hva!» ropte jeg oppbrakt. «Mener De det? Dere skal nok en gang få se på dette med andre øyne når dere kommer i evigheten. Da skal dere oppleve at den majestetiske Gud er en fortærende ild, og all rettferdigheten deres skal brenne opp som agner. For med flammer av ild skal han bli hevnet på alle dem som –».
«Hvilken flammende ild?» skrek smeden. «Jeg kjenner ikke andre flammer enn dem i smia. Jeg vet ikke av at jeg skulle være helvetes brensel. Synes De det passer seg for et så ungt menneske å overhøvle eldre og klokere mennesker, og det bare for noen flyktige ord! Og så setter De opp et ansikt som hadde De stått og trukket blåsebelgen en hel dag! Har De ikke annet å si, om De var tusen ganger prest, så – der er døren! Forstått?»
«Ja, gjennom den skal jeg også forsvinne,» sa jeg i høyeste grad opphisset, «og jeg ryster støvet av mine føtter til et vitnesbyrd mot dere. Men Gud skal nok finne dere og lære dere hva det vil si å kjempe mot ham.»
Dermed tok jeg hatten og gikk. Smedens kone smelte døren hardt i etter meg.
Jeg oppsøkte onkel straks jeg kom hjem og luftet min harme og sorg. Da jeg var ferdig, stirret han frem for seg uten å si ett ord. Hans taushet ble til slutt pinlig.
«Men si meg,» ropte jeg, «synes du ikke en slik behandling er forargelig og går Guds ære for nær?»
«Å jo,» svarte han og så alvorlig opp på meg, «men jeg tror det er best vi venter litt med å snakke om dette. Jeg tror ikke du ville greie det nå.»
«Hvordan da? Og hvorfor ikke?»
«Fordi det er tydelig at ennå er du altfor trett av arbeidet ditt. Du skulle hvile deg litt.»
Dermed tok onkel stokken sin og var ute av rommet før jeg rakk å holde ham igjen.
«Trett!» gjentok jeg for meg selv. Onkel hadde lagt spesiell vekt på det ordet, og nå kjente jeg at han hadde virkelig rett. Jeg sank uvilkårlig ned i en stol og falt i dyp ettertanke. Etter hvert kom jeg mer til ro, og for Guds ansikt etterprøvde jeg det som var foregått.
«Du kunne vel ha funnet en bedre innledning på det hele,» sa jeg til meg selv. «Du falt jo med døren inn i huset, mannen var ikke forberedt på en samtale om dette. Men hans synder fortjener ikke annen slags påtale. Han er et brutalt og vilt menneske, og fryktelig til å banne. En hard stein er han, og det skal sannelig mange hammerslag til før han blir myk eller sønderknust.»
Slik satt jeg og resonnerte da onkel kom tilbake etter sin spasertur. Han satte seg rett imot meg, så på meg og sa:
«Se det, nå ser du jo tålig uthvilt ut. Du er ikke svett på pannen lenger, og ansiktet gløder ikke slik.»
Jeg svarte ikke, for hva skulle jeg si? Jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle oppfatte ham. Onkel kunne jo ikke bebreide meg min iver for Guds ære. Likevel var det noe i ordene hans som såret meg, og derfor sa jeg til slutt:
«Du later til å ha lagt særlig godt merke til min svette, kjære onkel.»
«Ja,» svarte han alvorlig. «Jeg synes alltid synd på mennesker som gjør sitt arbeid i sitt ansikts svette. Jeg må tenke på at det var annerledes i paradis. Etter at mennesket rev seg løs fra Gud og ga seg til å arbeide på egen hånd, begynte det å svette under arbeidet. Men det er lett å arbeide med Gud. Da går det slik: De løper og blir ikke trette, de går og blir ikke mødige.» Onkels ord var til å begynne med som nålestikk, nå kjentes de som spyd og nagler. «Hva,» sa jeg, «vil du påstå at det ikke var Herrens gjerning jeg gjorde?»
«Jeg tror så gjerne du har arbeidet for Herren,» svarte onkel vennlig. «Men om du har gjort det med ham, er en annen sak. Si meg, har du ikke selv en gang i tiden gjort deg skyldig i den samme synden som du nå med rette bebreidet smeden?»
«Jo, dessverre!» svarte jeg. «Det har jeg jo selv nylig bekjent for deg.»
«Og hvem fikk deg bort fra den ugudelige vanen?»
«Det har Gud gjort,» svarte jeg beveget. «For en dag ble jeg i mitt hjerte klar over de store velgjerninger som min høye og hellige Gud alltid har vist meg. Det ble så stort for meg, og da forsto jeg hvor usselt og utakknemlig det er å misbruke hans navn og føre det så lettsindig i munnen. Siden har jeg lagt av denne uvanen, og det takker jeg Gud for.»
«Det har du grunn til. For det er også en velgjerning som han har vist deg fremfor tusener andre. Følgelig har du fått denne gaven for intet, og da synes jeg du burde husket å gi den for intet til smeden også.»
«Har jeg ikke gjort det, da?» spurte jeg forundret. «Ventet jeg noe av smeden da?»
«Ja, temmelig mye, synes jeg. Du forlangte at han skulle omvende seg, vise dyp ærbødighet, frykt og beven, og det på flekken! Du sparte like lite på lovens torden som på den evige dommens hevnflammer for at han øyeblikkelig skulle vise ærbødighet. Var det fremgangsmåten Herren brukte da han skulle venne deg av med den samme synd? Stillet han deg ansikt til ansikt med død, helvete, hevn og fordømmelse? Fikk han deg til å føle angst, forskrekkelse og skjelving før han førte deg på bedre veger? Nei, han talte med deg om sin nåde og godhet, og han vant over deg med sin kjærlighet. Hvorfor gikk ikke du bort og gjorde likedan mot din neste?»
«Benjamin,» fortsatte han etter en pause, «loven er gitt ved Moses, nåden og sannheten er kommet ved Jesus Kristus. Han er kommet for å forkynne et behagelig år for Herren. Det behagelige i dette Herrens år er at vel kan Gud etter loven sette en høy pris på sine velgjerninger; men på grunn av sin sønns fortjenester gir han dem nå til menneskenes barn for intet. Vi vet det er noe som heter Herrens vredeslyn, men vi er ingen tordensønner og har ingen rett til å kalle denne ild ned fra himmelen. En dag skal ganske sikkert menneskenes ugudelige vesen brennes opp med hevnens ild, men ikke i dag. Ennå lever vi i nådens dag slik at Guds langmodighet gir synderen tid til å flykte unna innen den store og forferdelige Guds dag kommer. Ikke gjør nådens dag om til en vredens dag! Og det du selv har fått ved Guds langmodighet og kjærlighet, må du ikke dele ut i vrede! Det man har skaffet seg ved mye slit og strev, det deler man ut nødig og under mye sukk. Det man har fått for intet, gir man også lett bort. Hadde du gitt smeden forsoningen for intet, så hadde du gitt av hjertet, mildt og vennlig, slik som Gud gir. For han gir alle gjerne og uten vonde ord (Jak 1:5). Da hadde du også tatt imot smedens motstand i en saktmodig ånd.»
«Men vi leser da at Herren ser med harme på synderne,» sa jeg.
«Det er sant,» sa onkel. «Du hentyder til Mark 3:5: Og han så omkring på dem med harme. Så følger disse ordene: full av sorg over deres forherdede hjerter. Det finnes syndere som står imot kjærlighetens glød med en slik iskulde at selv nåden blir harm. Å erklære Guds gjerning for synd, mot sin samvittighet og på tross av bedre viten, det er fullkommen ondskap. Hvor man merker slikt, ville det være svakhet ikke å våge å bli harm, man måtte ta sin del av skylden om man ikke kunne bli harm over det. Men det er noe ganske annet å synde i tankeløs likegyldighet og av ulykkelig vane. Vi burde i hvert fall da vise medlidenhet før vi forkynner den guddommelige vredes dom. Det er menneskelig å bruke kraft og makt, men guddommelig å virke gjennom ånden. Den er en mild, men varig luftstrøm, en gjennomtrengende luftning full av kjærlighet. Den mykner sinnet og skiller fra hverandre det som ikke vold og makt kan bryte løs uten å rive i stykker eller forstyrre bånd og sammenføyninger.
Hvor mennesket arbeider for god betaling, der arbeider det med kraft og makt så det blir trett og svett. For ånden trekker seg tilbake der makten svinger klubben. Men så snart han begynner å arbeide for intet, strømmer ånden inn i alle årer og muskler, er det ikke mennesket selv, men nådens ånd som er drivkraft for både vilje og handling. Den ånd som gir uten å kreve igjen, deler ut uten betingelser og vilkår.»
Slik talte onkel Adrian, og jeg noterte meg det i hukommelsen. Dette var visdom som en måtte ta vare på og ikke glemme.
Forts. i neste nr.