Livets trosforsvar
Av Per Bergene Holm
Vi finner ikke mye tale om teoretisk trosforsvar i Skriften. Vi kalles til å angripe vantroens forsvarsverk, og rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud (2Kor 10:5), men apostelen taler ikke om å gjøre det ved visdoms overtalende ord (1Kor 2:4). Tvert imot er det slik at der hvor et menneske kommer til tro ved forkynnelsens dårskap, gjennom Åndens overbevisning, blir også tanken tatt «til fange under lydigheten mot Kristus». Som Hugo Odeberg skriver: «Alla de åskådningar och teorier, som syntes ha haft ett så säkert grepp om människorna, föllo till marken såsom ett intet, när dessa människor vunnits för Kristus. Då hade dessa teorier och åskådningar ingen makt, utan de måste böja sig för Kristus. Ty när människan funnit verkligheten, då är denna mäktigare än teorierna».
La oss derfor frimodig forkynne evangeliet, om vi enn skal aktes som dårer av denne verdens vise og forstandige. For forkynnelsens dårskap er visere og sterkere enn alt annet – og mektig til å trenge igjennom ved Åndens overbevisende makt. «En forsvarer ikke en løve, men slipper den løs!»
Våger vi å forkynne Guds ord slik det står, eller frykter vi å bli aktet for dårer? Søker vi å gjøre Guds ord mer spiselig og mindre anstøtelig? Om hensikten enn er å hjelpe Guds ord, svekker vi det. For nettopp det som menneskene tar anstøt av, Guds dårskap og svakhet, er kraften i Ordet. Tar vi det bort, kan vi nok stå igjen med noe som menneskelig visdom kan godta, men kraften til omvendelse, tro og nytt liv er borte!
Det er likevel en form for trosforsvar vi er kalt til, og det er forsvaret i liv og ferd. Vi kreves til regnskap for det håp som bor i oss (1Pet 3:15). For våre medmenneskers øyne er vi kalt til å leve i samsvar med det håp vi er kalt til. Håpet skal vises i våre liv. Apostelen tenker særlig på vår saktmodighet i møte med motgang og lidelse for rettferdighets skyld, det vil si når vi må lide urett selv om vi gjør det gode.
Når vi tåler lidelse og urett uten å ta igjen, og overlater til Herren å ta seg av vår sak, blir Kristus forkynt, ikke bare med ord, men i våre liv. Da møter våre medmennesker Kristi sinn og kjærlighet, ja Kristus selv, i våre liv. Da får også vårt vitnesbyrd kraft, en kraft som er av Gud og ikke av oss!