Bønn om vekkelse
Av Sigbjørn Agnalt
«Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det» (Joh 14:13–14).
Like forut for disse versene sier Jesus: Jeg er sannheten. Det betyr at alt ved ham er sannhet. Han kan ikke lyve eller ta munnen for full. Hans tale er sannhet, og han mener alvor med hvert ord han sier. Han er Herren, og «til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen» (Sal 119:89). Han som er i himlen står ved sitt ord, til evig tid. Da gjør han det også nå, i dag.
Hvem er det Jesus gir disse løfter til? Det ser vi i det tolvte verset: «Den som tror på meg». Å tro på Jesus er å tro det som Skriften vitner om ham. Er vi blant dem som hører og tror, da er vi også av dem Jesus henvender seg til når han sier dere i disse versene.
Ingen begrensning
Stilt overfor slike løfter tenker vi umiddelbart at det må vel være noen begrensninger her, noen betingelser som må oppfylles. La oss derfor se nøye etter i det som Jesus sier, om det er slik: «Og hva som helst dere ber om –». Hva som helst, det betyr samme hva, han setter ingen begrensning overhodet. Vi kan be ham om alt, og spesielt det som for oss er umulig. For han vil gjerne gjøre det umulige, for da blir Faderen herliggjort i Sønnen.
Her vil jeg nevne en spesiell ting. Går det an å be om en Åndens vekkelse i vår menighet, i vår forsamling, på vår bibelskole, i vår bygd og i vårt land? Nei, sier mange, for tiden er annerledes nå. Vi er ved avslutningen, det store frafallet har begynt, og tiden for vekkelse er forbi. Det er altså umulig.
Det umulige er mulig
Da Marie Monsen kom ut til Kina som misjonær, gikk det etter hvert opp for henne at i flokken av misjonærer og innfødte kristne var det en stor andel av «intellektuelle troende». Det satt i hodet, men var ikke blitt til troens liv i hjertet. Det ble avslørt ved at det personlige vitnesbyrd om Jesus, og det nye livet som Jesus virker, manglet.
Så fødtes nøden og bønnen om en Åndens vekkelse for dette folket i misjonærens hjerte. Å få høre om vekkelsen i Korea på den tiden skapte fornyet tro og håp. Men snart fikk hun høre av erfarne misjonærer med et stort navn: «Det de har opplevd i Korea kan vi aldri oppleve i Kina. Det er et annet folk der. Det må minst gå tre generasjoner før noe slikt kan skje». Da var det at troen i hjertet til en liten misjonær protesterte og sa: «Kan ikke det skje i Kina også, har ikke vi den samme Gud som misjonærene i Korea».
Det ble stadig flere som ba i Kina, etter tjue år kom vekkelsen. Den ble en Åndens aksjon til frelse og nytt liv for tusener av mennesker. Det sies at denne vekkelse har fortsatt og fortsetter også i dag.
Jesus sier: Hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre. Det var han som gjorde dette den gangen. Nå er det oss det gjelder. Det er sant at vi er midt oppe i det store frafallet. Forførelsen er kolossal. Skal vi bli reddet, våre barn, våre troende venner, de vi ber for, noen av dem vi lever blant, eller skal vi alle gå med i dragsuget av vår tids forførelser?
Det finnes en som kan redde oss, en som kan gjøre det umulige. Hans aksjon kan ingen hindre. Han er mektig til å vekke, omvende og frelse. Han er liv for den som tror, et liv som overvinner og varer til evig tid.
Be derfor! Be om en Åndens aksjon. Be: Herre send vekkelse og begynn med meg, med vår forsamling!
Bønn i Jesu navn
Men Jesus taler også om å be i hans navn. Kan det være en begrensning her? Høvedsmannen vi leser om i Matteusevangeliets 8. kapittel, hadde en stor tro, sier Jesus. Han trodde at Jesus var en mann med ubegrenset myndighet, ikke bare jordisk, men totalt, over alt i tilværelsen. «Si bare et ord, så blir gutten frisk». Han trodde at Jesus kunne byde og råde over all slags nød, over alt ondt, alle krefter i himmel og på jord. Han var overbevist om at Jesu ord var en herres ord – ja, Herrens ord, som skaper hva det nevner. Han trodde det, og han trodde rett.
Å be i Jesu navn er å be i enhet med Jesus. Da er vi ikke alene i vår bønn. Han som er Herren, ber med oss. Han går i forbønn med usigelige sukk. Ja, bønnen i Jesu navn begynner alltid hos ham. Vår bønn skapes av at han legger sin nød ned i oss. Han tar oss med i sine bønner. Vi får be sammen med ham. Det er å be i Jesu navn. Da forstår vi at det er ingen begrensning i det, men det er grensesprengende. Min bønn er hans bønn, han som er Herren! Skulle noe være umulig for ham?
I tro til Jesus
Å be i Jesu navn, har også en annen side. Jesus sier i Johannesevangeliet: «Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det» (15:7).
Å bli i Jesus er ett og det samme som å bli i hans ord. Det fører til at det er Jesus og hans ord som mer og mer fyller vårt sinn, vår tanke og erkjennelse. Når da Jesus sier; be om hva dere vil, så er det ingen begrensning i det. Men den som blir i Jesu ord, ber ikke om hva som helst. Nei, hans bønn blir formet av Jesu ord.
Jesus ba mye fra Salmenes bok. Den er et skattkammer for den som vil be i Jesu navn. Der finner vi mange bønner som nettopp er utrykk for det han vil vi skal be om sammen med ham. Han har satt oss ved sin side, og sier: «Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare» (Mat 6:6).
Det sier han som Skriften vitner dette om: «Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme!» (1Pet 2:6).