Av Ingar Gangås
Paulus skriver til menigheten i Rom: «La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det onde, hold fast ved det gode. Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!» (Rom 12:9-10)
Det er stort å være nådebarn. Nåden og syndenes forlatelse binder Guds folk sammen, og vi kjenner på spesielle bånd slik vi synger det i sangen:
Hvor deilig det er å møte
når ene man vandrer frem,
en broder- og søsterskare
på veien til samme hjem!
Vi skulle ikke glemme det, i en tid som er så full av oppsplitting, strid og ufred – også mellom brødre. Ikke all strid er av det gode. Det kan skade Guds rike. Noen kan bli liggende igjen på slagmarken. La oss legge vinn på å elske og oppmuntre hverandre.
Vår tid er preget av søvn, kulde, likegyldighet og frafall, og da trenger vi å minnes ordene ovenfor.
Om apostelen Johannes, han som gjerne ble kalt kjærlighetens apostel, fortelles det at han de siste årene av sitt liv ofte formante de kristne til å elske hverandre. Han var kanskje den apostel som talte skarpest om forførelsen, faren ved å leve i synd, og det store frafallet. Han kjempet for den rene lære, og tok oppgjør med falsk forkynnelse. Men kjærligheten til brødrene kunne ikke skjules. Den hadde sin grunn i den store kjærlighet som Faderen hadde vist ham. Derfor skriver han: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er» (1Joh 3:1-2).
Litt lenger ut i det samme kapitlet skriver han: «Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss» (1Joh 3:23).