Abraham trodde Gud

Abraham trodde Gud
Bibeltime ved Ingar Gangås

1. Mosebok 13:8-18

Det er ikke alltid at vi mennesker velger det som er riktig. Noen ganger har vi ikke tid til å vente på Gud. Andre ganger retter vi oss etter vår egen vurdering av situasjonen, uten å spørre Gud til råds.

Lots eget valg

Lot er et eksempel på en som valgte «for seg selv» (v 10-11). Dette valget ble skjebnesvangert for Lot (jf 1Mos 18:20-23; 19:1-9). Han bosatte seg så nær opptil Sodoma som mulig. Det gikk ikke så lang tid før byen hadde omringet ham slik at han befant seg midt i syndens sentrum.

Det fatale med Lots valg var at han «så», og fikk lyst på, det mest frodige og grøderike området, det beste øyet kunne tenke seg. Men han tok ikke Gud med på råd. På samme måte ble Eva dåret da hun og Adam falt i synd (1Mos 3:6). «Hun så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre». Vi vil så gjerne velge det store, det flotte, det som synes. Så velger vi gjerne vår egen vei, vår egoisme, selvlivet.

Herren var barmhjertig mot Lot (19:10-26) og berget ham. Hans hustru snudde seg under flukten, og så seg tilbake. Synden hadde slik makt over henne at hun ikke klarte å løsrive seg fra den, og hun ble til en saltstøtte.

Den lange tiden i syndige omgivelser hadde også satt sitt preg på Lot, og vi skjønner at det var med nød og neppe at han ble berget. Lots to døtre førte slekten videre med sin egen far, og ble opphavet til amonittene og moabittene. Også dette skjedde etter deres egen planlegging og handling i synd (19:30-38).

Abraham lot Herren velge for seg

Om Abraham leser vi at han lot Herren velge for seg (13:14-18). Han var blitt utvalgt av Gud til å følge Herrens vei (18:18-19). Hvordan fikk Abraham velsignelsen slik at han kunne bli til et stort folk? Ved at Herren forbarmet seg over ham og kalte ham. «Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, og han sa til ham: dra ut fra ditt land og din slekt, og gå til det land jeg vil vise deg» (Apg 7:2-3). Slik vitnet Stefanus om det som skjedde da Abraham i tro (Heb 11:8) drog ut fra hedenskapet, stjernedyrkelsen og avgudsdyrkelsen (Josva 24:2; 14-15) i Ur. Utgravninger fra Ur, som nå er lokalisert til et område ca. 1 mil fra Eufrat og omkring 17 mil fra Persiagulfen, har funnet inskripsjoner til måneguden Hurki, noe som bekrefter at de dyrket fremmede guder. Den gang lå byen sannsynligvis helt ute ved havet, slik at sandkornene ved havets strand var noe han kunne se for seg da kallet kom. De utallige stjernene på himmelen var heller ikke noe ukjent fenomen for en Østens sønn. Nå måtte Abraham vekk fra alt dette, for å følge Herren og la seg lede av ham.

Velsignelsen knyttet til Messias

Det var for Jesu skyld at Gud ville velsigne Abraham. Grunnlaget for Herrens frelse med Abraham var at «i deg (altså i hans ætt) skal alle jordens slekter velsignes» (12:3). Frelsen var knyttet til troen på ham som skulle komme, Messias. Denne «ætt» (sæd, spire) er Kristus. Ved å ta imot denne frelse, fikk Abraham et helt nytt liv, og det måtte bli en ny vandring…

Mange prøvelser

Denne nye vandringen skulle by på mange vanskelige valg og prøvelser. En ting var å forlate alt det gamle i sitt eget land, men verre var det kanskje for ham at alt det som lå foran var så totalt nytt og ukjent for ham. Han visste ikke hvor han skulle hen. Men Herren kom til å lede ham skritt for skritt, selv om det ble en lang og prøvsom vei.

Utsettelse ved grensen

De kom til grensebyen Karan, helt opptil det nye landet, hvor det ble et lengre opphold. De bosatte seg der (11:31). Karan betyr «utsettelse, hindring», og det er mye som tyder på at hans far ikke maktet å løsrive seg fra deres gudsdyrkelse og de skikker de hadde vært vant til å praktisere. Her ble det en hindring for Abraham, slik at Herren måtte kalle ham på nytt (12:1-4).

Vi får vite at Abraham var hele 75 år gammel da han brøt opp derfra (12:4). Det var sikkert ikke lett for ham å ta avskjed med sin far og resten av familien. Da hadde han allerede mistet sin bror, Haran (11:28), som var far til Lot. Han døde i Ur allerede før kallet til Abraham var kommet. Kanskje var tapet av denne broren en del av kallet? Hvor ble det av broren da han døde? Hvor gikk han hen? Oppbruddet fra Ur hadde ikke vært enkelt, men å slite seg løs og reise fra Karan var sikkert enda vanskeligere. Bare brorsønnen Lot ble med videre, og det står at Abrahams «far, Tarah, døde i Karan, 205 år gammel» (11:32).

Dette avsnittet skal lære oss at det er farlig å gro fast i hedenskapet. Mange kommer bare inntil grensen. Abrahams bror, Nakor, kom også flyttende hit, hvor han ble boende med sine husguder (24:10; 27:43). Men det var ikke det samme som å komme inn i det lovede landet.

Fiendene bodde i landet

Da det lille følget endelig kom til det lovede landet, viste det seg at det var fullt av flere omvandrende folk der. Blant annet står det å lese at «Kana’aneerne bodde den gang i landet» (12:6). Mange av disse stammene var store og sterke. Abraham hadde bare løftet fra Gud om at han skulle få landet, og nå måtte han sette sin lit til at Herren ville oppfylle dette «i sin time».

Hungersnød

Så ble det hungersnød, og Abraham måtte flykte til Egypt (12:10). Hvor ble det så av den velsignelse som Gud hadde lovet ham? Dette ble en ny trosprøve.

I Egypt fryktet han at noen ville legge hånd på hans kone, Sara, som var meget vakker, og at de ville drepe ham for å ta henne. Derfor løy han om at hun var hans søster, i håp om at de ville spare ham for hennes skyld, 12:11-13. Dette var en «halv» sannhet, da hun var hans fars datter, men ikke datter av hans mor, 20:12. Denne løgn førte nesten til at det gikk galt, og at Farao hadde tatt henne til hustru. Men Gud vendte også dette til noe godt, og Abraham «vant seg» både småfe og storfe og esler, treller og trellkvinner, eselhopper og kameler mens han var der, 12:16.

Seinere gjentok Abraham nøyaktig den samme løgn for kong Abimelek i Gerar (20:1 ff), noe som viser oss hvor sent vi mennesker lærer.

Trette mellom brødre

Den neste prøvelsen var at det ble trette mellom «brødre» (13:7). Inntil nå hadde han i alle fall hatt støtte i sin brorsønn Lot. Men så skulle det vise seg at de måtte skille lag, noe som medførte mye vondt, og mang en inntrengende forbønn for Lot.

Han måtte redde Lot da han ble tatt til fange av flere nabokonger, som hadde slått seg sammen for å ta området ved Sodoma og Gomorra. Abraham mønstret sitt folk og gikk til krig for å befri krigsfangene (14:1 ff). Abraham vant en stor seier, for Herren var med ham.

Trøst i striden

Melkisedek, kongen i Salem (Jerusalem), kom ut til ham med brød og vin, og som prest for Den Høyeste Gud, han som er herre over himmel og jord, velsignet han Abraham (14:18-19). Midt i strid og nød, tok Gud seg av Abraham for å vise ham at landet skulle skjenkes ham. Snart skulle det komme et viktig tidsskille. Pakten med Noa skulle erstattes, eller gå over i pakten med Abraham. Som den nye pakt ble innledet ved at Johannes døperen gav vitnesbyrd om Jesus, mens Jesus ble døpt av Johannes, ser vi her at Melkisedek (navnet betyr: rettferdighetens konge, fredens fyrste) gav Abraham vitnesbyrd, i det han fikk tiende av Abraham.

Forbønnens makt

Deretter ble det en stor bønnekamp da Abraham fikk beskjed av Herren om at Sodoma måtte ødelegges på grunn av den store ondskap som var steget opp til Herren (18:20-21). Han gikk i forbønn for Lot, og det er gripende å legge merke til den nød han hadde for sin «fiende» (18:22 ff; 19:27) som hadde valgt å gå «sin egen vei».

Alt dette skal lære oss hvor farlig det er å gro fast i synden, og hvor lett det er at hedenskapet innhenter oss. Da skulle vi lære å leve som Abraham, i kamp mot fienden, i bønn for oss selv og våre brødre, og i tro til Guds ord og løfter. Det kan godt hende at vi må flytte ut fra det hedenske område vi bor i, bort fra Sodoma og Gomorra, for å berge livet. Det viktigste er at vi er lydige overfor Guds kall, slik at vi får leve under hans velsignelse.

Fikk ingen sønn – saken i egne hender

Årene gikk, men løftessønnen var ennå ikke kommet. Sara og Abraham så ut til å bli barnløse (15:2). I denne fortvilte situasjonen fulgte de en skikk som var vanlig i Østerland, og Abraham gikk inn til sin trellkvinne. Slik ble Ismael født av Hagar. Men dette ble ikke til noen velsignelse. De hadde tatt seg til rette på egen hånd, og det skulle vise seg at Ismael og hans etterkommere kom til å bo som fiender midt imot løftessønnen Isak og hans etterkommere, Israel (16:12; Gal 4:22-31). Resultatet var at det ble fiendskap og hat mellom disse to folk til alle tider, slik det fortsatt er en pågående konflikt i Israel og Midtøsten.

Oppgjør – Gud handlet i sin time

Da Abraham var 99 år åpenbarte Gud seg for ham på nytt, og minte ham på den synd han hadde begått da han gikk inn til Hagar, og at han måtte vandre ustraffelig for Herrens åsyn (17:1-2). Da var Ismael blitt 13 år og «et vill-esel av et menneske» (16:12). Abraham hadde allerede høstet fruktene av å ta saken i sine egne hender, og han falt «pladask» på sitt ansikt og bekjente sin synd (17:3). Året etterpå skjedde underet at Isak ble født. Da var alle menneskelige forutsetninger borte, og Gud kunne gi dem sønnen «av bare nåde». Slik ble Isak et bilde på hvordan det er å bli født på ny. Det skjer først når alt menneskelig strev er over, når en har mistet all tro på seg selv. Da handler Gud. Det blir en gjenfødelse ovenfra.

Abraham stolte på Gud

Abraham hadde ennå ikke møtt den største prøven for å lære å «sette sin sak i Herrens hånd» (Sal 37:5 ff). Det skjedde da Isak var blitt en ungdom. Gud åpenbarte seg for Abraham med beskjed om at han måtte ofre Isak, som han nå var blitt så glad i, og som han var blitt så sterkt knyttet til. Nå skulle det vise seg om det holdt det han trodde på.

Det var ikke lett å se meningen i at sønnen skulle ofres. Etter så mange års venting, var det ikke så underlig om han hadde begynt å bli så glad i gutten at han nærmest var blitt som en avgud for ham. Alt det som er i ferd med å ta førsteplassen i våre hjerter, er til stor fare for oss selv, og til hinder for Guds rikes vekst. Gud vil ikke at vi skal stole på noe annet enn ham selv og hans ord. I Guds rike må Jesus ha førsteplassen. Her står Abraham som et lysende eksempel for oss alle. Han visste at Gud hadde knyttet løftet om velsignelsen til Isak. Likevel var han villig til å ofre sin sønn, i det han klynget seg til det håp at Gud kunne oppvekke ham fra de døde (Heb 11:17-19). For han ville ikke være ulydig mot Guds ord.

Abraham viste seg som den store troskjempen: «Abraham trodde Gud» (Rom 4:3). «Mot håp (utenfor alt håp) trodde han med håp» (Rom 4:18). Og «han tvilte ikke på løftet» (Rom 4:20).

Gud sørget for offerlammet

På Moria lærte han også at Gud ville sørge for offerlammet. Da Abraham hadde ofret væren som hang fast i kjerret bak ham istedenfor sin sønn, skjønte han enda bedre at Gud en dag kom til å ofre et bedre offer. Abraham «så fram til frelsens dag og hilse den med glede» (Heb 11:13). Den gamle pakts spørsmål: «Hvor er lammet?» (22:7), skulle få sitt svar. Det skulle oppfylles da døperen Johannes sto fram ved Jordanbredden og forkynte om Jesus: «Se, der Guds lam som bærer (bort) verdens synd!» (Joh 1:29). Abrahams eneste håp var løftet om frelse ved den lovede Messias. Dette løfte var hans trøst under vandringen, og det samme løfte førte ham frelst heim til sin himmelske herlighet.

Løftene kan ikke svikte

Du kan lite på Gud. Det eneste som vil holde den dagen du må forlate dette livet, er Jesus. Han har gjort alt for å frelse deg. Vi kan aldri forstå at det behaget Herren å knuse sin Sønn (Jes 53:10). Men han gjorde det for at synden skulle få sin straff og sones, slik at «hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3:16).

Både i livet og døden kan du stole på Jesus. Derfor er det om å gjøre å bli hos ham – hele livet.

Løftene kan ikke svikte,
nei, de står evig fast!

Jesus hvert ord har beseglet
den gang hans hjerte brast.

Himmel og jord skal brenne,
høyder og berg forsvinne,
Men den som tror skal finne:
Løftene rokkes ei!

Gjør du som Abraham gjorde,
sku imot himlen opp!
Mens du da stjernene teller,
vokser din tro, ditt håp.

Tro under alt som deg møter,
snart du jo hjemme er!
Da skal du evig få skue
det som du trodde her.

Sb 364:1,2 + 6