Det sjette bud lyder slik: Du skal ikke drive hor. «Hva vil det si? Vi skal frykte og elske Gud, så vi lever rent og sømmelig i ord og gjerning og enhver elsker og akter sin ektefelle» (Martin Luther).
Davids dype fall
Det hendte en kveld at David gikk omkring på taket av kongens hus. Da fikk han se en kvinne som badet seg. Og kvinnen var meget vakker å se til (2Sam 11:2). Da David så henne, fikk han lyst på henne, han ville ha henne. Han så på henne og begjærte henne i sitt hjerte. Det er å drive hor etter Jesu ord i Matteusevangeliet (5:28). David var altså en slik mann, med et slikt hjerte at han kunne begjære en kvinne utenfor sitt hus og det som var hans! Det som skulle være umulig og utenkelig, var hos David en lyst og et ønske som førte til mange onde handlinger. Men det begynte i hjertet, det at han ville og kunne ønske en kvinne som ikke var hans. Det er det dype alvor i Davids fall, han lot synden i hjertet råde. «En tanke som i hjertet kom, og som man litt lot råde. Har så titt gjort sjelen tom, på Guds dyre nåde» (Sb 540).
Josef i Potifars hus
Da Josef var i Potifars hus som tjener, hendte det at Potifars hustru kastet sine øyne på ham, og hun sa: «Kom og ligg med meg!» (1Mos 39:7). Men Josef ville ikke, han avviste henne med disse ord: «Hvordan skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud».
Her møter vi et helt annet hjerte. Han kunne ikke og ville ikke gjøre dette, det var for ham en stor ondskap. I stedet for lyst og begjær, møter vi hos ham en kjærlighet til Gud som ønsker én ting: å leve etter hans vilje. Kjærligheten til Gud gjorde synden motbydelig.
Det gode og det onde
I disse to beretningene ser vi den store forskjell mellom det gode og det onde. David hadde også et rent hjerte, som et gjenfødt Guds barn. Men i denne handling var det synden som fikk utfolde seg i hans hjerte og liv, og vi får se inn i syndens dype fordervelse. Hos Josef, som heller ikke hadde noen annen rettferdighet enn troens, og som også var en synder, var det blitt slik at troen og det nye liv fikk utfolde seg, og vi får se et glimt av det rene hjerte som frykter og elsker Gud.
Ytre oppfyllelse av budet
Fariseerne var strenge med å håndheve en ytre oppfyllelse av budet. De hadde klare bud og forskrifter for hvordan loven skulle holdes, med mange forbud og påbud. Men de forsøkte å holde budet med et ureint hjerte. Det går ikke, for der hvor synden blir stengt ute på ett område i livet, finner den seg bare nye veier på andre måter. Slik var det med fariseerne. Det førte til at de sørget for å gjøre den fordekte utfoldelse av det syndige begjær til en del av oppfyllelsen av budet. De tolket loven til egen fordel, slik at den gav rom for en meget liberal praksis med skilsmisse og gjengifte. Så kunne de leve etter de syndige lyster, og samtidig rose seg av at de holdt budet. Det er hykleriet som Jesus refser dem for.
Fordekt utfoldelse av synd
Som parti er fariseerne borte, men som åndelig fenomen lever fariseismen i beste velgående blant oss kristne også i dag. I vår tid foregår denne fordekte utfoldelse av det syndige begjær på flere måter. Bak uskyldige utrykk som kjæreste og venn skjuler det seg ofte en annen virkelighet, hvor en lar det syndige begjær få utfolde seg fritt.
I mange kristne forsamlinger er det ført inn en sang og musikk som er et utrykk for dette begjær og som oppfordrer til seksuell utfoldelse. Det som skjer, er at de som synger utfolder sin seksualitet åpent for alles øyne. Det vitner bevegelser og ikke minst en sensuell syngemåte om. De som ser og hører, drikker og begjærer dette. Man kaller det kristne møter, men det som foregår er i virkeligheten hor, både av dem som utøver det og de som bifaller det.
Slik kan det onde begjær bli omgjort til drivkraft og kilde for det som kalles kristenliv. Det onde er blitt godt! Så er det i virkeligheten bare avskyelig hykleri og en vederstyggelighet for Gud.
Et legeme for Herren
«Legemet er ikke for hor, men for Herren, og Herren for legemet», leser vi i første Korinterbrev (6:13). Det betyr at Gud har skapt oss, og Kristus har forløst oss, slik at vi med hele vårt legeme og våre lemmer skal tilhøre ham. «Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet, likesom han er stått opp fra de døde og lever og regjerer i evighet» (Martin Luther).
Jesus vil at vi skal tilhøre ham, leve under ham, og tjene ham. Det skjer når våre liv avspeiler Guds vesen og sinnelag, som er trofast kjærlighet. Den trofaste kjærlighet vinner seg en ektefelle ved å ha et vinnende vesen. Det skjer i hellighet og ære, ikke styrt av drifter og begjær, men gjennom vennskap og kjennskap, fortrolighet og kjærlighet. En kjæreste og en forlovede er ikke en ektefelle. Men de som av Gud er sammenføyet, skal få leve sammen i trofast kjærlighet og elske og ære hverandre, hele livet. Slik er Herren, og da er legemet for Herren.
Av Sigbjørn Agnalt