Ær dine foreldre!
Av Fredrik Wisløff
Hvordan de ti bud var fordelt på de to tavler vet vi ikke. Etter innholdet faller de imidlertid tydelig i to grupper. De tre første trekker en loddrett linje oppover og taler om vårt forhold til Gud, først til hans person, dernest til hans navn og så til Herrens dag, Guds rike. Den samme tankerekken finner vi i Fadervår. De tre første budene betegner vi da som lovens første tavle. De neste sju trekker en vannrett linje utad og taler om vårt forhold til andre mennesker. Disse utgjør da andre tavle.
Når Jesus taler om det største bud i loven, nevner han de samme to bud, kjærligheten til Gud og til nesten, svarende til de to tavler. «På disse to bud hviler hele loven og profetene» (Mat 22:36 f). (…)
Enheten mellom de to tavlene kommer til uttrykk i Luthers forklaring til de enkelte bud. De begynner alle med ordene: «Vi skal frykte og elske Gud». Også i den andre tavlen beholdes den loddrette linjen oppad til Gud.
Vel har alle budene form av bydende imperativ, «du skal» og «du skal ikke». Men det som er det guddommelige motiv bak budene – både i den første og den andre tavlen – er kjærligheten. Gud gir oss de ti bud ikke for å kreve, men for å verne.
Det fjerde bud inneholder en positiv oppfordring: «Hedre din far og din mor», – mens alle de andre budene på den andre tavlen begynner med advarselen: «Du skal ikke –».
Når det gjelder forholdet til andre mennesker, er den nærmeste krets, forholdet til foreldrene, det viktigste. En god start er betingelsen for et godt løp. Det er i hjemmet vi stilles på den første og største prøven. Det hjelper lite om man ute blant folk viser høflighet, taler vennlige ord og viser en smigrende framferd særlig overfor ens overordnede, hvis man mot sine foreldre viser seg sur og vrang, og taler til dem i en nedlatende tone. Da er den høflighet og vennlighet en ellers viser, bare ferniss. Slik vi er overfor våre nærmeste, slik er vi. Det er livet i hjemmet som røper vårt egentlige jeg. (…)
«Hedre din far og din mor». Ordet din er knyttet både til far og mor. I den nye skoleutgaven er dette forkortet til: «Du skal hedre far og mor». Din er tatt ut. Derved forsvinner noe av varmen og inderligheten i budet. Det nære forholdet mellom barn og foreldre svekkes. At ordet din nevnes både ved far og mor – det kunne jo ellers stått: Hedre din far og mor – viser at ordet tillegges en viss vekt. Både far og mor skal hedres, ikke den ene framfor den andre. Dessuten skal barna være seg bevisst at det er deres foreldre. De er knyttet til dem med sterke bånd. (…)
Det fjerde bud gjelder ikke bare barn. Budet har like meget adresse til voksne. Så lenge man har foreldre i live, plikter deres barn å vise dem heder og lydighet.
Det fjerde bud nevner også «andre som Gud har satt over oss». Her vil vi nevne dem som barna og de unge senere i livet vil møte og stå til ansvar for: lærerne på skolen, de overordnede på arbeidsplassen og øvrigheten med samfunnets lover.
Det går en ubrutt linje fra hjemmet til alle disse. Mangel på respekt og lydighet i hjemmet vil få følger for det liv og de oppgaver de unge vil bli stillet overfor senere i livet. I siste instans også overfor Gud. Om den urettferdige dommer sier Jesus: «Han fryktet ikke Gud og tok ikke hensyn til noe menneske» (Luk 18:2). De to ting henger nøye sammen. Den som ikke unnser seg for noe menneske, frykter heller ikke Gud. Og den som ikke eier gudsfrykt, vil heller ikke ta hensyn til hva andre sier og mener. Han turer fram som han selv vil. Den første prøven et barn stilles på utenfor hjemmet, møter det i skolen. Det de fremfor alt skal lære er disiplin. De skal sitte stille, høre etter og være lydige. Denne prøven varer helt til den siste skoledagen. Og den betyr mer enn alle kunnskapsfag.
Den disiplinkrise vi i våre dager er vitne til i skolen, viser at det fjerde bud ikke er blitt tatt alvorlig. Det er i hjemmet grunnlaget legges for barnas oppførsel i skolen. Har barna ikke lært respekt og lydighet mot foreldrene, vil det også få følger i deres forhold til lærerne. Ansvaret hviler her i første rekke på hjemmene.
De uoppdragne barna burde forstå at de ødelegger skolegangen også for de andre i klassen. Skolen skal gi grunnlag for det liv barna går i møte. De kunnskaper de får er ikke en plage som skolen legger på dem, men verdier som de senere skal bygge på.
«Med lov skal land bygges, ikke med ulov ødes». Intet samfunn kan eksistere uten vedtatte lover. Selv en primitiv folkestamme har uskrevne lovbestemmelser som de har overtatt fra tidligere generasjoner. Stammehøvdingen er øverste dommer som påser at lovene ikke blir krenket.
Et ordnet samfunn har et lovverk som omfatter alle områder av samfunnslivet. Loven er satt til å beskytte det nasjonale fellesskapet og den enkelte borgers person og eiendom. En lov kan forandres, men så lenge den står ved makt, må alle bøye seg for den, om den enn er aldri så upopulær.
Det er dette som ligger i Skriftens ord: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud» (Rom 13:1).
Dette er talt i en tid da Rom hersket med diktatorisk makt i et hedensk samfunn. Når det allikevel sies at «de som er ved makten er innsatt av Gud», betyr dette ikke noen anerkjennelse verken av diktaturet eller hedenskapet. Det ordet sier, er at ethvert samfunn må ha en øvrighet og at denne øvrighet skal lydes, – såfremt den ikke påbyr noe som strir mot Guds vilje.
Fra «De ti bud», Luther forlag, 1978