Sabbaten ble til for menneskets skyld
Av Fredrik Wisløff
Den gamle pakts sabbat
Den gamle pakts sabbatsbud var meget strengt. Man fikk ikke lov å lage mat, – eller hente manna fra marken, 2M 16:23. Heller ikke tenne opp ild i sitt hus, 2M 35:3. Å bryte sabbatsbudet var forbundet med dødsstraff. En mann som hentet ved på sabbatsdagen, ble således steinet, 4M 15:32-36.
I tillegg til dette kom en rekke bestemmelser som fariseerne hadde fastsatt. Man fikk for eksempel ikke lov til å gå mer enn et visst antall skritt, ikke være på reise og lignende.
For en jøde ble alle disse lovene ikke lite av en byrde, – og det fristet til å omgå bestemmelsene uten å bryte lovens bokstav. Det fortelles om en russisk jøde at han trosset forbudet mot å være på reise, men under sitt sete på toget satte han et spann med vann. Loven forbød nemlig å reise over land, men ikke å reise over vann.
Sabbaten ble således mer en plage enn en hvile, og den egentlige mening med sabbatsbudet mistet man av syne.
Da Jesus kom, hadde han tvert om budets idé for øyet. Det blir undertiden sagt at Jesus stilte seg helt fritt til det tredje bud. Men det var ikke tilfelle. Helt fra sin ungdom av gikk Jesus i synagogen hver sabbat, Luk 4:16. Der lyttet han til det ord som ble lest. I all sin ferd tok han vare på budet slik det var ment.
Riktignok dreide mange av de hardeste konflikter med fariseerne seg nettopp om Jesu forhold til sabbatsbudet. Han tillot sine disipler å plukke aks, Mat 12:1, befalte en mann å bære sin seng, Joh 5:10 f. – og helbredet selv mange syke på sabbaten.
Men Jesus avviste kritikken ved å vise til budets egentlige mening og idé. Sabbaten var fra Guds side ment som et gode. «Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld», Mark 2:27. Derfor er det tillatt å gjøre godt på sabbaten, Mat 12:12. I Jesu ord her ligger det en skjult undertone som viser hvor urimelig fariseernes syn var, de hadde ganske mistet synet for budets egentlige mening og var blinde for menneskelig nød. «Hvor meget mer verd er ikke et menneske enn et får», sier han. Dessuten tillegger Jesus seg selv guddommelig myndighet. «Menneskesønnen er herre også over sabbaten», sier han. Ved å gjøre sine kjærlighetsgjerninger viste Jesus seg å være i full overensstemmelse med det tredje bud.
Den nye pakts bud
I nattverdsalen uttalte Jesus: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod», Luk 12:20. I og med Kristi død og oppstandelse bryter en ny tid inn. En ny pakt er opprettet. Og grunnaget for pakten er Kristi forløsningsverk.
Dermed oppheves den gamle pakt, 2Kor 3:14. Jesus «avskaffet loven med dens bud og forskrifter», Ef 2:15. Vi er blitt «tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd», 2Kor 3:6. «Nå er det kommet en herlighet som er så mye, mye større», vers 10. De mange bestemmelser om spesielle dager, skikker og seder gjelder ikke lenger. «Hvor Herrens Ånd er, der er frihet», vers 17.
Men Guds vilje er absolutt og uforanderlig. De ti bud er bekreftet i NT og er derfor gyldige også i den nye pakt. Det er bare de ytre forordninger vi er løst fra. Således også fra bestemmelsen om at dagen er knyttet til den sjuende dagen i uken.
«En holder den ene dagen for å være viktigere enn den andre, en annen mener at alle dager er like. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren og den som ikke akter på dagen, gjør det for Herren», Rom 14:5-6.
Alle dager skal være viet Gud. Om det skjer, blir alle dager hellige.
Av hensyn til menigheten var man allikevel nødt til å fastlegge helligdagen til en bestemt dag. Det er da menigheten skal samles. Allerede i aposteltiden ble dette den første dag i uken. Ikke så at dette ble vedtatt i høytidelige former på et apostelmøte. Dagen utpekte seg selv ut fra de frelseshistoriske begivenheter som knyttet seg til denne dagen.
Det var denne dagen Jesus sto opp fra de døde. Det at alle fire evangelistene nevner at oppstandelsen skjedde den første dag i uken, viser at man tilla dette stor vekt. Ved Jesu oppstandelse brøt den nye pakt fram. Det er dagen framfor alle dager.
Dernest skjedde Åndens utgytelse på en søndag. Pinsen er menighetens fødselsdag. Og fødselsdagen ble så feiret hver uke idet menigheten var samlet nettopp på den første dag i uken, Apg 20:7; 1Kor 16:7.
Da Johannes på Patmos hadde sine mektige framtidssyner, skjedde også det på en søndag. Og Johannes kaller dagen Herrens dag, Åp 1:10.
Forresten ser det ut til at apostlene samlet seg på den første dag i uken allerede straks etter Jesu død. Påskedags aften var de samlet, og uken etter kom de atter sammen nettopp på den samme dagen, Joh 20:19 f.