Jesus frelste meg fra min synd
Av evangelist Ubaldo Marca, Peru
Herre, straff meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din brennende harme. For dine piler har rammet meg og din hånd ligger tungt på meg. Det er intet friskt i min kropp for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld. For mine misgjerninger stiger over mitt hode, de er som en stor byrde, de er altfor tunge for meg. Jeg har stinkende sår, det renner verk av dem for min dårskaps skyld. Jeg er kroket og fullstendig nedbøyd, hele dagen går jeg i sørgeklær.
Salme 38:2-7
Dette beskriver den sanne natur hos et menneske, i Guds lys, åpenbart ved Den Hellige Ånd. Vi kan nok tåle straff fra et menneske, men å stå for Gud, er noe ganske annet! Det er det kong David her gjør!
Når du står for Gud, treffer hans piler det innerste i hjerte og sjelsliv. Og du blir gjennomboret og står uten håp! Det er Guds lov som avslører og stiller til ansvar. Loven er som en hammer og en slegge som slår mennesket til jorden. Synden blir alvorlig, ja dødsalvorlig!
Hele mitt liv har jeg visst at det var synd å stjele, og jeg kjente meg god og rettferdig fordi jeg ikke stjal. Men så kom Guds lov og viste meg at synden sitter i hjertet, ikke først og fremst i det ytre. Og i hjertets dyp er jeg ikke annet enn en simpel tyv!
Synden ydmyker et menneske, bøyer det ned, – og fører til sorg og fortvilelse i hjertet. Dette skjer når Den Hellige Ånd får opplyse hjertet. Vi er syke, dødssyke, uten håp om helbredelse.
Mange mener dette er overdrevet, «– det kan ikke være så alvorlig! Vi er sant nok syndere, men det får da være måte på…»
Men så alvorlig er det. Vi er dødssyke, og vi trenger til den store legen, Jesus Kristus. Han ble knust for vår synd. Han frelste meg fra min synd, han reddet meg og helbredet meg!
I det store røde hav av Jesu blod er det syndsforlatelse også for meg. I Kristus er det håp, er det liv!
Til slutt vil jeg gjerne sitere et avsnitt fra Rosenius sin andaktsbok:
Både våre synder og all vår fortjeneste er forsvunnet i Kristi blods røde hav.
Fordi Gud gav sin enbårne Sønn til soning for våre synder, er det Sønnens ære han i nidkjærhet brenner for, mer enn noe annet. Etter at Gud har hørt sin Sønns nød og rop stige opp fra jorden, tåler han ikke at en eneste synder selv forsøker seg på å bli verdig til himmelen. Legg derfor godt merke til disse ordene: «Du har bare tynget meg med dine synder». – «tynget meg!» – «tynget meg!»
Hør! Det har tynget ham! Det har kostet den kjære Herren Jesus Kristus! Han bar – det som tynget ham: syndene våre – opp på korset. Slik frelste han oss fra syndene våre. Vil du virkelig se hva disse ordene betyr: «Du har bare tynget meg med dine synder», da må du se det gjennom alt det som skjedde i Getsemane og på Golgata!
Guds hellige lov er ikke å spøke med. For vår lettsindige natur kan det se nokså ubetydelig ut når den ynkelige jordiske skapningen; mennesket, våger å forakte og trampe på Guds vilje og bud. At menneskene ikke elsker ham over alle ting, men tvert imot forakter ham og isteden dyrker avguder. Ikke frykter ham over alle ting, men i stort overmot synder mot ham. Ikke har sin trøst i ham, men stoler på seg selv eller andre mennesker. Ikke elsker sin neste som seg selv, men bare tenker på sitt eget beste, og lar det utvikle seg til et liv i all slags synd, i ulydighet, sinne, hat, utukt, urettferdighet, løgn og bedrageri m.m.
Alt sammen kan som sagt se nokså ubetydelig ut for vår lettsindige natur, – men ikke for Den Hellige Gud! Gud dømmer annerledes! Det ser jeg i Kristi martyrskikkelse. Det ser jeg når Guds egen Sønn bar våre synder. Jeg ser hvordan han, dette sterke mennesket begynte å «bli bedrøvet, og angst kom over ham». Og «svetten hans ble som store blodsdråper som falt ned på jorden». … Hvis Guds Ånd får åpne øyene dine og åpenbart Kristi martyrskikkelse, får du et helt nytt lys over hele frelsesspørsmålet. Du kommer til å bli både sønderknust og trøstet, ja, uendelig fattig, men likevel frelst, «som de som ikke har noe, men likevel eier alt».
(Fra Husandaktsboken 15. mars)
Fritt ved Jon Espeland etter Ubaldo Marca ved
morgenandakt på kontoret i Areequipa 31/8-04