Om å skikke seg lik denne verden!
Av Jon Espeland
På slutten av fjoråret blusset den opp nok en gang, debatten om de nye virkemidler som tas i bruk i stadig flere kirker og bedehus i kristen-Norge. Stikkordene er drama og dans, og det er de tradisjonelt mest konservative kretser i norsk luthersk bedehuslandskap som nå åpner dørene for drama og lovsangsdans som virkemidler som et supplement til den muntlige forkynnelsen av Guds ord.
For den som har fulgt med i norsk kristenliv noen år, er det ikke vanskelig å observere at organisasjoner og enkeltpersoner som for få år siden konsekvent og kategorisk ville ha avvist slike virkemidler i dag åpner for dem, om enn med visse forbehold og noen endog med skepsis. Men de som hevder det gamle syn – som var udiskutabelt for få år siden – er på vikende front og stadig færre.
Blant kristenledere som i dag mer eller mindre helhjertet går inn for «en forsiktig bruk av drama og lovsangsdans i vår sammenheng» savner vi en grunnleggende analyse av de sosiologiske og åndelige fenomener som bringer disse virkemidler inn i en sammenheng hvor de tidligere ble samstemt avvist. En slik analyse mener vi den gamle kristenhøvdingen Ludvig Hope gir i sin bok «Kyrkja og Guds folk», som paradoksalt nok er utgitt i ny utgave midt under denne debatt. Hans analyse gjelder de amerikanske lutherske frikirkene tidlig i forrige århundre. (Boka kom ut første gang i 1923.) Vi siterer fra side 56:
«Det er spørsmålet om borna og ungdomen vi må sjå lite grann på.
Borna til kyrkjelemene er sjølvsagt døypte i alle dei lutherske samfunn – små som store. I kyrkja har dei vanka alt frå mor tulla dei ut or store plagg når ho i den harde vinterkulden tok dei med seg til gudstenesta. Der gjekk dei på sundagsskulen og religionsskulen. Der vart dei konfirmerte. Ved kyrkja møter dei venner og kjenningar, eldre og yngre.
Kyrkja er for dei som ein heim nr. 2.
Men dei aller fleste er ikkje omvende til Gud. storparten av dei er heilt verdslege, og samstundes som dei vil vere mellom kyrkjefolket, vil dei også vere ungdom. Dvs. dei vil ha det moro. Dei vil lære å kjenne livet, dei også.
Utanfor – særs i byane – lokkar det store, frie livet, rått glupande og heidensk, frå teater, dansesal og kino og det som er mykje, mykje verre.
Kva skal så kyrkejfolket gjere med denne ungdomen sin, som i mange måtar er bra ungdom?
Dei maktar ikkje å vinne han for Gud, og ungdom vil vere ungdom.
Kva skal så kyrkejfolket gjere? Skaldei sleppe ungdomen laus og late han få styre seg sjølv – ute i det frie, ville livet? Eller skal det gje rom for moro, for lag og leik hjå seg sjølv?
Så kan presten eller ein annan vere med og sjå etter at det ikkje glir over grensa, ut i alt for mykje verdslegdom og lettsinn. Så får vi halde ungdomen vår borte frå den store glupande, gudlause straumen.
Til eit slag vederlag for dette kjem ungdomen i kyrkja – særs sundag formiddag. Somme er med i kyrkjekoret og somme i ungdomslaget. På den måten når vi dei med Guds ord, og så har vi hand over dei.
Kva skal ein seie til dette?
Svaret er ikkje så beintfram.
Jau, for ungkarar er det lett nok, men ikkje for far og mor.
Ein møter store vanskar enten ein svarar ja eller nei.»
Så langt Ludvig Hope. Den som leser videre i boka vil finne Hopes svar, som kort gjengitt går ut på at kirkene trenger er åndsbårne lekpredikanter som er kalt og lært av Herren og som får rope ut Bibelens budskap om synd og nåde, dom og frelse til vekkelse og nytt liv.
Vi tror Hopes analyse er treffende for dagens situasjon rundt omkring i bedehus og venneflokker blant konservative lutherske kristne. Selvsagt vil ikke aktørene som kjemper fram de nye virkemidler, kjenne seg igjen i Hopes beskrivelse av at det som lokker er «det store, frie livet, rått glupande og heidensk». En slik selverkjennelse ville jo straks føre til at en avviser dette som verdslighet. Men spørsmålet er om hva som er den sanne, åndelige analyse av de krefter og årsakssammenhenger som ligger bak den utvikling vi er inne i. Her peker altså Hope på spenningen mellom oppdragelseskristendom og vekkelseskristendom. Denne debatt ser ut til å være fraværende i dag?
Så blir spørsmålet: Er du som ser de åndelige sannheter og sammenhenger villig til å ta konsekvensen av det, villig til å følge din overbevisning? Eller tyr vi til bortforklaringer og håper det beste? Og for å slippe uro og konfrontasjoner lar vi utviklingen gå sin gang?
Sammen med Hope vil vi innrømme at problemstillingen er vanskelig. Men Guds rike tjener på at vi er ærlige, – og villige til å kjempe for det som er rett, selv om konsekvensene skulle medføre misnøye blant mange. Kallet til en kristenleder er tross alt ikke å samle mennesker og bygge bruer over ulike syn, men å samle sjeler til Jesus og bygge bro mellom Gud og mennesker ved evangeliets forkynnelse.
Vi vil minne om to aktuelle bibelavsnitt i denne sammenheng:
Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne. (Rom 12:2)
Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre. (Ef 2:1-3)