«For meg!»

Jes 53:5

Dette ord forkynner frihet for fra overtredelser, misgjerninger og straff. Og det bringer budskap om fred og legedom.

Det forkynner at denne frihet, fred og legedom tilhører oss som er overtredere, misgjerningsmenn, straffanger, fredløse og syke.

Hvorfor tilhører denne nåde oss?

Fordi Jesus Kristus er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger og har lidt straffen i vårt sted.

Han døde for oss.

Og når dette «for oss» blir mer personlig, så den enkelet tar imot denne nåde som ligger ferdig ved Golgata kors, idet han sier: Han døde for meg, da er det friheten, freden og legedommen oppleves.

Og skal denne frihet, fred og legedom bli bevart og vokse, så må vårt hjerte lære å si dette bedre og bedre: Han døde for meg!

Jo dypere vi senker vårt hjerte ned i Jesu død for oss, jo mer frigjorte , fredfulle, friske og sterke blir vi. Sterke ved den nåde som er i Jesus Kristus. Sterke til å kjempe imot synden og seire. «De har seiret i kraft av Lammets blod.» (Åp 12:11)

En ung rikmannsdatter hadde engang bestemt seg til å ville bli en kristen. Men hun visste ikke hvorledes det skulle skje. En sjelesørger bad henne å lese Jes 53. Hun leste bl.a. det femte vers. Ordene gjorde et sterkt inntrykk på henne.

Så bad han henne lese det om igjen på den måte at hun leste «mine» der hvor det stod «våre» og «jeg» der det stod «vi».

Hun leste igjen: «Men han ble såret for mine overtredelser, knust for mine misgjerninger. Straffen lå på ham, for at jeg skulle ha fred, og ved hans sår har jeg fått legedom.» Da ble hun grepet. Tårene kom henne i øynene og hun spurte: «Er dette sant?» Den andre kunne bekrefte at det var Guds ord, og derfor evig sannhet. Så stod hun stille et øyeblikk. Det lysnet for henne og uvilkårlig brøt hun ut i disse ord: «Da er jeg frelst, for alle mine misgjerninger ble lagt på ham, og der er ingen straff mer for meg!» Og hun ble en lykkelig kristen.

For noe over et års tid siden talte jeg ved en løytnants båre oppe i Hedrum. Under en kreftsykdom med operasjon og smerter var han blitt en kristen. Han lærte å leve livet på tross av den største motgang, på tross av at alle hans planer var knust. Vel en uke før han døde kunne han ikke spise mer. Tre glass melk i døgnet, vann og medisin var det han fikk i seg. Og så innfant smertene seg om og om igjen. Midt under dette sa han: «Jeg har aldri hatt det så godt som nå!»

Hva var hemmeligheten i denne fred og store lykke til tross for den største motgang? Det avla han et merkelig vitnesbyrd om en dag ikke lenge før han døde. «Syng den sangen,» sa han til sørsteren – «den sangen», men så husket han ikke hvordan den begynte. Men han fortsatte og sa: «Syng den sangen: «For meg!»»

Da forstod hun hvilken sang han mente. Det var sangen: «Klippe, du som brast for meg.»

«For meg!» Det var hans sang. Det var hans fred, hans liv, hans kraft:

Ved hvert flyktig åndedrag
Og i dødens favnetak,
Når til ukjent land jeg går,
Når jeg for din domstol står,
Klippe du som brast for meg,
La meg gjemme meg i deg!